Basquiat i London

Jean-Michel_Basquiat_4
'Dustheads'

Må si at jeg ble sugen på en London-tur når jeg så at det åpner en stor utstilling med Jean-Michel Basquiat der senere i høst! Jeg er stor fan av Basquiat. Synes maleriene hans er utrolig heftige, samtidig som hans liv og kunstnerskap er en fascinasjon i seg selv. Basquiat var nemlig blant de første afroamerikanske kunstnerne som ble tatt inn i varmen av kunstinstitusjonen i USA. Han gjorde seg kjent som graffitikunstner på 70-tallet, men fikk sitt virkelige kunstneriske gjennombrudd på 80-tallet, med flere soloutstillinger på gallerier og museer både i USA og internasjonalt. Han var en sentral del av kunstscenen på Manhattan og regnes som en av de viktigste kunstnerne innenfor nyekspresjonismen. Han blandet tekst og ord i maleriene sine og tok opp temaer som rasisme og urettferdighet i samfunnet. Noe av grunnen til at bildene hans ble så populære er at de i så sterk grad uttrykker det sinnet og den sårbarheten som han selv kjente på.

slide_271436_1913998_free
Jean-Michel-Basquiat-Obnoxious-Liberals.-1982-865x577

I 1983 ble Basquiat kjent med sitt store forbilde Andy Warhol og de to samarbeidet tett fram til Warhols død i 1987. Etter det begynte ting å gå nedover for ham, og han døde året etter av en overdose heroin, bare 27 år gammel. Siden den gang har derimot interessen for hans kunst bare vokst og vokst, og tidligere i år ble ett av hans malerier solgt for svimlende 110,5 millioner dollar på Sotheby’s i New York. Det er det dyreste kunstverket solgt av en amerikansk kunstner noensinne, og Basquiat tok med det selskap av en liten eksklusiv klubb kunstnere hvis kunstverk er blitt solgt for over 100 millioner dollar. Andre medlemmer i den klubben er kunstnere som Pablo Picasso, Francis Bacon og Alberto Giacometti, noe jeg tror sier sitt.

Så om du skal til London i høst, ta turen innom Barbican Art Gallery for å få med deg det som jeg påstår er en must see utstilling i høst! Les mer om den her.

Slow Tourism

mona lisa
Mona Lisa-salen på Louvre, Paris

For et par uker siden kom jeg over en veldig interessant artikkel på The Guardian. Den handlet om begrepet Slow Tourism og hvordan man skal bruke denne filosofien når man besøker museer og gallerier. Du har kanskje hørt om Slow Food før? Slow Tourism handler om mye av det samme; nemlig det å ta seg tid til å dvele ved en opplevelse. I vår travle verden skal alt gå fort, og vi haster rundt fra det ene til det andre. Til og med på ferie durer vi avgårde for å krysse av den ene severdigheten etter den andre. Slow Tourism handler om å gape over mindre, men bruke lengre tid på det man faktisk gjør. I artikkelen på The Guardian skriver artikkelforfatter Jonathan Jones om Uffizi-galleriet i Firenze. Turister kommer innom med guidebøker og selfiestenger i hendene. De nærmest løper rundt i museet for å få med seg høydepunktene i guideboka, før de springer ut igjen for å rekke neste punkt på lista.

Da jeg leste artikkelen, kom jeg til å tenke på Louvre. Jeg var der ganske ofte mens jeg studerte i Paris. Ikke langt unna Mona Lisa-salen, henger det noen andre helt fantastisk vakre malerier av Leonardo da Vinci. Men mange besøkende enser dem ikke en gang, for de spurter kun avgårde for å finne Mona Lisa. Så står i de i kø, tar et bilde, mumler noe om at hun var mindre enn de trodde, og løper videre. Jeg lurte alltid på om de fikk så veldig mye ut av besøket egentlig. Nå skal jeg derimot ikke heve meg over noen, for jeg har gått i samme fella selv mange ganger, jeg altså. En vil jo ha med seg så mye man klarer når man først er et sted, ikke sant? Det er synd å gå glipp av noe!

Jeg tror egentlig at mange av oss kjenner seg igjen i det. Men i sin artikkel argumenterer Jonathan Jones for noe helt annet. Ikke bare skal vi slutte å løpe for å “få med oss alt”, men vi skal helt slippe guidebøkene også. Heller ingen audioguide får vi ta med oss – og ingen omvisning får vi være med på. Kjøp heller med deg en bok på vei ut og les når du kommer hjem, skriver ham. Når du er i museet, forsøk å møte kunsten alene med bare øynene til disposisjon. Gå til de verkene som du automatisk trekkes imot. Konsentrer deg om dem og glem alle de andre. Ikke tenk på å skulle forstå, ikke bry deg med å sjekke om verket er titulert en berømt kunstner eller ikke. Prøv å koble bort tankene og strev ikke så hardt etter å forstå. Bare se – og føl på hva opplevelsen gjør med deg. Hvordan føler du deg? Glad? Trist? Kanskje en blanding av de to? Selv kan jeg få samme følelse av kunst som av å høre på musikk. En sensasjon som er vanskelig å forklare. Men i etterkant føler jeg meg alltid glad. Det samme skjer når jeg ser et vakkert landskap ute også. I slike øyeblikk føler jeg meg rett og slett levende, og jeg kjenner at verden er et ganske ålreit sted.

inntrykkfranaturen
Jacob Weidemann, “Inntrykk fra naturen”, 1981. Weidemann-salen på Lillehammer Kunstmuseum er et ypperlig sted å praktisere Slow Tourism!

“Art should be a love affair, not a guided tour.”
(Jonathan Jones)

Barnekunstmuseet

barnekunst
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har ikke været de to siste ukene vært så veldig mye å juble over her på Østlandet. Etter å ha vært en måned i Italia med strålende sol hver dag, legger jeg ikke skjul på at det kjentes litt tungt å komme hjem igjen. Men det er en av de fine tingene med å være glad i kunst – man finner alltid noe oppmuntrende å gjøre på en regnværsdag!

På søndag tok jeg med meg både min mor og datter på en liten jentetur til Barnekunstmuseet på Frøen her i Oslo. Det er virkelig et flott sted å ta med barn til – og jeg har skrevet om det tidligere. Hele huset oser over av kreativitet, lek og fantasi. Allerede når man runder porten og går inn i hagen med de fargerike skulpturene, kommer man i godt humør. Og når man så går inn i museet og møtes av kunstverk på kunstverk laget av barn fra hele verden, da blir man nesten litt overveldet!

Ikke minst er talentet til mange av disse barna utrolig imponerende, men man blir også grepet av hvor kloke de er. Barn er så flinke til å uttrykke store ting på et enkelt vis. Ettersom vi blir eldre, kompliserer vi det til. Vi tror at vi blir visere ettersom årene går, men kanskje forsto vi vel så mye som små? Jeg føler iallefall at den spontane gleden som barn opplever av små ting – og måten de er til stede i øyeblikkene på er noe å streve etter. Barn er på mange måter levende, og det er nettopp denne vitaliteten som uttrykkes så fint innenfor Barnekunstmuseets fire vegger. Det gir glede og håp i en verden preget av flyktningskriser, klimakriser og ikke minst “presidentkriser” – eller hva man nå ønsker å kalle den Twitrende Herr Donald på den andre siden av Atlanterhavet? Jeg tar meg friheten til å kalle ham for en aldri så liten “presidentkrise” og krysser fingrene for at de som vokser opp idag velger å stemme frem politiske kandidater med litt mer vett mellom ørene når de blir store. Jeg tenker at om man snakker med barna om noen av de tingene som Barnekunstmuseet tar opp i utstillingene sine, kan man kanskje legge noen forutsetninger for akkurat det. For på Frøen handler det om solidaritet, miljøvern, medmenneskelighet og friheten til å uttrykke seg som man vil. Å gi barna våre disse verdiene kan kanskje være et av våre sterkeste våpen mot dem som ønsker å bygge murer og innføre alle mulige typer for forbud. Håper jeg iallefall.

Men tilbake til besøket vårt på søndag. Som mamma var nok høydepunktet å se stoltheten i min snart 4 år gamle datters øyne da hun fikk ansiktet sitt dekorert med blomster av en meget dyktig ansiktsmaler på museet. Gøy! At malingen begynte å renne av da vi kom ut i regnet etterpå – det var det ingen av oss som tenkte på. Allerede nå vil datteren min tilbake, så det tar nok ikke så lang tid før vi tar turen igjen!

Bildedagbok fra Piemonte

fullsizeoutput_23c
Neive
fullsizeoutput_2f0
Grønne åser dekket av vinranker så langt øye kan se…
fullsizeoutput_39d
Asti
fullsizeoutput_362
Barolo
fullsizeoutput_2fb
Neive
fullsizeoutput_379
Barolo
fullsizeoutput_31b
Torino
fullsizeoutput_2cc
Barbaresco
IMG_0281
Neive
IMG_0617
Asti
fullsizeoutput_301
Torino
fullsizeoutput_34f
Ca’ d’Olga i La Morra
fullsizeoutput_242
Neive
fullsizeoutput_2d3
Barbaresco

Hei der! Alt bra? Håper dere alle nyter sommeren, ferie eller ei. Vi er (noe motvillig) hjemme igjen fra Italia. I skrivende stund sitter jeg i godstolen i stua og ser ut på regnet som plasker ned på balkongen. Overgangen fra godt over 35 varmegrader og sol hver eneste dag føles litt brutal, jeg må innrømme det. Denne uka har vi tatt på barna støvler istedenfor sandaler for å gå i barnehagen, og selv har jeg måttet ha på meg en jakke for første gang på lenge. 3 (snart 4) -åringen spør hver dag hvorfor vi ikke kan reise tilbake til Italia, “der sola bor” (“I Norge er det bare regnet som bor, mamma!”) og mannen ergrer seg over skandinavisk klima: “Vi må huske på å kjøpe nye vintersko til barna snart”, sa han idag tidlig. “Ja, men nå er det ikke vinter helt enda da”, svarte jeg. “Nei, men om to eller tre uker så er den vel her”, var det noe sarkastiske svaret jeg fikk tilbake. En må jo bare le, men etter å ha hatt grader mellom 35 og 40 en lang stund, føles faktisk våre beskjedne 20 plussgrader nesten som vinter.

Med andre ord, lengselen tilbake til ferielivet og varmen er ganske stor i denne familien om dagen. Derfor har jeg funnet fram noen bilder fra den siste uka vår, som jeg tenkte å dele med dere. Vi har lenge hatt lyst til å reise til Piemonte og vindistriktet Le Langhe, blant annet kjent for vinene Barolo og Barbaresco, og i sommer tok vi turen. Våre forventninger ble innfridd og vel som det. For meg som elsker Toscana var dette en drøm, for landskapet har mange fellestrekk med den vakre toskanske naturen. Du har de samme grønne åsene dekket av vinranker og de samme små middelalderlandsbyene. Fordelen er at det ikke er like mange turister i Piemonte. Jeg falt pladask for særlig La Morra, Barbaresco og Neive, men også Barolo, Alba og Asti er verdt et besøk. Ettersom storbyen Torino bare er en halvtime unna, tok vi turen dit også. Det var første gangen for meg, og jeg har lenge hatt lyst til å reise til nettopp Torino, ettersom det er en svært kulturell by med mange spennende museer og gallerier å utforske. Nå fikk jeg ikke så mye tid til det den her gangen, men besøket ga mersmak og det er definitivt ikke siste gang vi setter våre ben i både Torino og Piemonte.

Jeg kommer definitivt til å lage flere innlegg om Italia, men nå må jeg komme meg videre, for jobb og hverdagsliv kaller. Det er bare å innse at ferien er et tilbakelagt kapitel den her gangen! Ønsker dere alle en fin fredag og god helg! (Også får vi krysse fingrene for at været tar seg opp et par hakk snart, for dette regnet er ikke mye å rope hurra for akkurat!)

Support

IMG_0053
Lorenzo Quinn, “Support”, 2017

To store hender stiger opp av Canal Grande og gir støtte til Ca’Sagredo Hotel i Venezia. Av det jeg så av biennalen, likte jeg dette kunstverket best. Skulpturen ble bygd til åpningen av biennalen i mai, og kunstneren bak heter Lorenzo Quinn. Med de to gigantiske hendene ønsker han å gi oss en påminnelse om klimaendringene som truer planeten vår idag. Den globale oppvarming øker vannmassene i alle verdens hav og Venezia er naturlig nok et av de stedene som er ekstra utsatt.

De to hendene er store og sterke, og har valget mellom å støtte bygningen eller knuse den. På samme måte har vi mennesker et valg når det kommer til å ta vare på miljøet. Hvordan velger du å bruke hendene dine?

Bilde: Privat

Venezia

IMG_9879IMG_9881IMG_9880IMG_0003IMG_0023IMG_0026IMG_0031IMG_0007IMG_0019IMG_9798IMG_9811IMG_9898

IMG_9899
Rasheed Araeen, “Zero to Infinity”. Araeens kunstverk består av hundre kvadratiske kuber i ulike farger, som publikum inviteres til å flytte på og plassere som de vil. Kubene kan settes sammen i uendelige kombinasjoner, og ettersom de konstant endrer plass, vil Araeens kunstverk aldri se likt ut. Ideen bak dette er å bryte med den tradisjonelle måten vi er vant til å se kunst på, som er å observere, men ikke røre. Araeen ønsker å ta publikum med i den kreative prosessen. Et morsomt konsept og perfekt når du har med deg barn. Thumbs up!

IMG_9918

IMG_9909
Yorgos Sapountzis, “Sculptures Cannot Eat”
IMG_9941
Kunstneren Francis Upritchard lager figurative skulpturer med etniske og kulturelle referanser. Hun lar seg inspirere av tyske middelalderskulpturer i tre, og figurene hennes gir inntrykket av å selv være gjenstander fra en arkeologisk utgravning. I sin fantasi omskaper kunstneren derfor fortiden vår og våre tradisjoner. Målet hennes er å få oss til å tenke over betydningen som nåtiden spiller i vår oppfatning av gjenstandene som vi omgir oss med.

IMG_9934

IMG_9931
Michelle Stuart, “Earth Diptych”. Bildet over, fotografi fra verket “Ring of Fire” av samme kunstner. Stuart tar fotografier i svarthvite toner og sepiafarge, som hun setter sammen i store mosaikker, slik som du ser over. Hun tar bilder av ulike landskap, sjø og hav – og ønsker med det å vise oss naturens skjønnhet og poesi. Stuarts fotografier er utrolig vakre, og var noe av det jeg likte best i utstillingen.
IMG_9925
Erika Verzutti, “Turtle”
IMG_9923
Michel Blazy, utsnitt av verket “Collection de chaussures” der kunstneren har gjort om en mengde joggesko til potteplanter.
IMG_9951
Ernesto Neto, “Um Sagrado Lugar (A Sacred Place)” (over og under)

IMG_9959

IMG_9967
Younès Rahmoun, “Taqiya-Nor”, lysinstallasjon.

IMG_9969

IMG_9983
Sheila Hicks, “Escalade Beyond Chromatic Land”. Dette er en kunstner som er svært interessert i farger og fargepersepsjon. Dette verket består av en mengde store fiberballer i ulike farger som publikum kan få sette seg på, både for å hvile seg og for å gjøre kjennskap med materialet. Dette verket var plassert langt ut i utstillingen, akkurat når føttene begynte å kjennes litt tunge, men det fortsatt var en del igjen å se. Smart strategi!
IMG_9989
Claudia Fontes, “El Problema del Caballo / The Horse Problem” (over og under). Les mer her.

IMG_9988

Hei der, håper alle har hatt en fin helg! Det har vi. På lørdag tok vi en pause fra latmannslivet på stranda og forflyttet oss opp til Venezia for å ta en kikk på biennalen som står framme der frem til november. For deg som ikke henger helt med, så kan jeg forklare raskt at Veneziabiennalen er en stor samtidskunstutstilling som arrangeres annet hvert år (derav navnet “biennale” (“bi” betyr to, som du sikkert vet). Den ble grunnlagt i 1895 og er med det verdens eldste kunstbiennale. Programmet er mildt sagt omfattende, og det er umulig å få med seg alt på bare en dag. Så for vår del ble det kun den internasjonale utstillingen på Arsenale. Den andre hoveddelen, de nasjonale paviljongene i Giardiniparken, fikk vi dessverre ikke tid til å besøke. Vi hadde med oss datteren vår på 3,5 og ville bruke litt tid i byen også; se på kanaler og gondoler – noe hun selvsagt syntes var veldig spennende.

Det varmer derimot mitt mammahjerte at hun synes det er så gøy med samtidskunst. Utstillingen som vi så “Viva Arte Viva”, kuratert av Centre Pompidous Christine Macel, var stor og det tok sin tid å komme igjennom den. Men det var ingen problem i det hele tatt. Hun stokoste seg og lot seg begeistre av kunstverk med klare farger, lysinnstallasjoner og mer absurde ting, som sko med grønne planter voksende ut av seg osv. Jeg har en liten mistanke om at barn er mer åpne for det man ikke ved første øyekast forstår enn hva voksne er. Og for meg er det en herlig liten utfordring å ha henne med, for hun spør hele tiden “Hva er det, mamma?” “Hvorfor det, mamma?” – og jeg må innrømme at det ikke alltid er lett å ha et svar klart på direkten. Når jeg ser samtidskunst er jeg vant til å bruke mye tid på å lese og lete frem informasjon. Jeg strever hele tiden etter å forstå det jeg ser. Hva er det kunstneren har tenkt, hva er det verket betyr. Og jeg begynner å lete etter politiske og kunsthistoriske referanser – viktige, alvorlige ting. Gjennom datteren min blir jeg tvunget til å møte kunsten på en annen måte. Jeg må la bøker være bøker og har ikke tid til å lese tekst på veggene. Opplevelsen blir mye mer spontan. Og mens jeg forsøker å finne en mening, avbryter hun meg ofte og har svaret selv: “Det er ulven som er sulten”, “Det er mormor som baker brød”. Den store ovalformede skulpturen er en vannmelon. “Selvsagt er det det”, svarer jeg. “Hvorfor så jeg ikke det med en gang?”

Over noen bilder fra lørdag. Selv likte jeg veldig godt utstillingen – en oppvisning av menneskelig kreativitet, om du spør meg. Og Venezia er jo bare en drøm i seg selv. Ha en fin dag alle sammen!

Alle bilder: Private