Oda Krohg

NG_M_00879
Ved Christianiafjorden (Japansk Lykt), 1886

På Nasjonalmuseet i Oslo kan du i sommer se utstillingen “Japanomania i Norden 1875–1918”. Utstillingen viser hvordan japansk kunst og design hadde stor påvirkningskraft i europeisk og nordisk kunstliv mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.

“Ved Christianiafjorden (Japansk Lykt)” av Oda Krohg (kona til Kristian) er ett av kunstverkene som du kan se i denne utstillingen. Maleriet er også ett av mine favoritter fra den norske kunsthistorien, så derfor synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon her!

Bildet viser en ung kvinne som sitter i den åpne døra i stua og ser utover fjorden en sommernatt. Det er mørkt ute, og skyggeaktige trær stiger opp foran den månebelyste fjorden. En japansk papirlykt henger over døra og lyser opp scenen. Kvinnen har mørkt hår og er kledd i en hvit kjole. Hun sitter tilbakoverlent med ryggen mot veggen og hviler armene i fanget. Ansiktet er vendt bort fra oss beskuere, slik at vi ikke kan se trekkene hennes. Vi vet derfor ikke hvem kvinnen er. Er det kanskje et portrett av Oda selv? Det får vi ikke vite, men om du ser på et fotografi av Oda Krohg vil du se at det kan likne litt.

Det første som slår meg ved dette bildet, er den spesielle stemningen som det formidler. Det er noe lengselsfullt og trist ved det, samtidig som det også er et veldig fredfullt bilde å se på. Dette inntrykket oppnår kunstneren først og fremst ved hjelp av fargebruken, og det er blåfargen som spiller hovedrollen her. Ulike nyanser av blått går igjen i både himmelen, sjøen og trærne. Til og med kvinnens hvite kjole har lyseblåe toner i seg. Og blått er jo tristhetens farge som vi vet. Uttrykk som “blåmandag” og “feeling blue” er kjente for oss alle. Men i følge den russiske maleren Wassily Kadinsky og hans fargelære har det blå også en hvilende karakter*. Samtidig er blått en kald farge, så for å gi bildet mer varme har kunstneren fargelagt lykta og døra i røde, gule og brune farger. Dette står i kontrast til alt det blå, og skaper likevekt. Tilsammen gjør fargevalget at bildet er “godt” og harmonisk å se på.

Så hva er det ved dette bildet som gjør at jeg liker det så godt? Det er litt vanskelig å svare på, men det har noe med den følelsen jeg får når jeg ser på det. Slik er det med all kunst for meg. For at jeg skal like det, må jeg føle noe for det jeg ser. Det må ikke nødvendigvis være fint å se på, men kunstverket må vekke noe i meg, det være seg glede, tristhet, sinne eller provokasjon… Det er når det skjer, at kunst blir gøy. Og dette bildet gjør altså det for meg. Det er noe ved motivet, og historien som det forteller, som er gjenkjennlig.. En ung kvinne som sitter i vinduet og ser utover fjorden en fredfull sommernatt. For noen år siden, da jeg fortsatt bodde hjemme, satt jeg selv mange sommerkvelder og betraktet fjorden fra vinduet mitt. Huset vårt ligger oppe på en ås, og rommet mitt var i øverste etasje med nydelig utsikt over dalen. Jeg kan huske at jeg satt der og så utover og kunne føle på en slik blanding av ro og melankoli. Jeg har alltid hatt det sånn at jeg blir litt trist og glad på samme tid når jeg ser fin kunst, natur, hører fin musikk osv. Og det er den sinnstemningen der som dette bildet formidler så fint, og som gjør at jeg liker det så godt.

Krohg malte dette bildet sommeren 1886, samme år som en gjeng kunstnere samlet seg på gården Fleskum i Bærum og innledet nyromantikken i Norge med sine stemningsfulle malerier av skumring og sommernetter. Oda var ikke på Fleskum, men det er tydelig at også hun var opptatt av slike motiver. Jeg har derimot lest en del analyser som peker på at Krohgs bilde skiller seg fra Fleskumbildene på et vesentlig punkt. Nemlig det at mens Fleskummalerne lette etter den spesielle stemningen ute i naturen, hentet Oda snarere inspirasjon inne i seg selv. Heller enn en vakker naturskildring, er hennes bilde et uttrykk for den sinnstemningen som hun kjente da hun malte det. Slik beveger altså Oda seg nærmere ekspresjonismen og Munch, og  bildet kan leses som et symbol på melankoli, på lengsel og ro.

Utstillingen på Nasjonalmuseet varer fram til 16. oktober og kan virkelig anbefales. Krohgs bilde er bare att av en rekke flotte kunstverk som vises fram her. Ønsker alle en fin ny uke!

*Kadinsky, maleren som regnes for å være den første som malte et abstrakt bilde, var veldig opptatt av fargens psykologi og skrev flere essays om dette.

 

 

Ukas fotografi: Sally Mann

night-blooming-cereus-sally-mann-1988-1
Sally Mann, Night Blooming Cereus, 1988

Fotografiet “Night Blooming Cereus” ble tatt av amerikanske Sally Mann i 1988, og er en del av serien “Immediate Family”, der Mann fotograferer sine egne barn. I dette bildet ser vi et av barna hennes med en død plante rundt halsen. Som tittelen vitner om, er denne planten en såkalt Cereus, en spesiell kaktusplante som kun blomstrer om natten. Noen typer av denne Cereus-kaktusen blomstrer også bare èn gang hvert år; og også da kun nattestid. Av den grunn blir blomsten ofte kalt for Nattens Dronning. Fint, ikke sant? Det er altså en symbolsk og mystisk verden som Sally Mann tar oss med til her. Det er tydelig at kaktusplaten er viktig, for det er den som er i fokus. Plassert i midten av forgrunnen, faller lyset på den, og omrisset er klart og tydelig. Konturene av barnet, derimot, skimtes bare i skyggene av den uklare bakgrunnen. Bildet får umiddelbart tankene å gå til minoritetsgrupper som pynter kroppene sine med planter og blomster. Bildet blir da et slags symbol på mennesket i forening med naturen, tilbake til det primitive opphavet, i harmoni med jorden. Samtidig er dette en moderne tolkning av Memento Mori-sjangeren kjent fra klassisk kunst. Memento Mori-fremstillinger ble laget for å minne menneskene på deres egen dødelighet, og nettopp døde planter og blomster ble brukt i denne sammenhengen. Sally Mann plasserer seg altså inn i en lang tradisjon i vestlig kunsthistorie med dette fotografiet. Kanskje ønsker hun å minne oss på at også vi, slik som denne kaktusen, kun lever et kort øyeblikk her på jorda. Vi må glede oss over livet og benyttet oss av de dagene som vi er blitt gitt. Eller hva tror du?

 

Munch Mandag: Kyss

kiss-1897
Kyss, 1897

På lørdag var jeg i bryllup, og etter en helg i kjærlighetens tegn, tenkte jeg det passet å starte uka med Munch sitt “Kyss”. Litt romantikk må vi jo få inn også her på Kunstsnakk! Som tittelen så fint røper, viser dette bildet en kvinne og mann som er tett omslynget i et kyss. Så tett faktisk at de to figurene smelter sammen til én. Både ansiktene og kroppene glir over i hverandre, og man kan ikke se hvor den ene starter og den andre slutter. Det er som om personene forsvinner inn i kysset. Lidenskapen er stor..

Men… Dette er ikke akkurat noen sukkersøt og rosa skildring av kjærligheten. Munch mente nemlig ikke at kjærligheten seiret over alt og at “love is all you need”. Nei, han var nok langt mer pessimistisk enn så, og “Kyss” preges, som du ser, av mørke og dystre farger. Igjen finner vi den dominerende vampyrkvinnen hans som sluker til seg mannen og tar kontroll med sin uendelige seksuelle appetitt. Individet forsvinner. Ansiktstrekkene vaskes ut. Begjæret røver deg. Tiltrekningen mellom mann og kvinne er et gjennomgående tema i Munchs kunst, og han fremstiller den alltid slik som en trussel. Kjærligheten er håpløs – ikke noe godt kan komme av den. Heller en en kilde til glede, er den opphav til vonde følelser som sjalusi, fortvilelse og sorg.

Ikke så veldig oppløftende kanskje, verken for de nygifte på lørdag eller oss andre. Heldigvis er det mulig å tolke bildet på en litt mer positiv måte også. Om man glemmer alt man har lest om Munch og kvinnen, så kan “Kyss” være rett så koselig og romantisk, synes jeg. Måten de to figurene smelter sammen på, og blir til èn, er jo ganske søt – et slags symbol på foreningen mellom kvinnen og mannen, på samlivet mellom dem. En vinkling som iallefall gir litt håp – og som passer stemningen fra helga mi bedre.

Vel, du får egentlig selv velge hvordan du forstår bildet. Det er jo det som er så fint med kunst: Et kunstverk får ny mening hver gang en ny beskuer ser på det. Vi tolker alle det vi ser basert på våre egne opplevelser og erfaringer. Det som er sikkert er at uansett vinkling, så er “Kyss” et usedvanlig flott verk. Er du ikke enig?

Det var alt for denne gangen. Ønsker alle en fin mandag og en fin ny uke! /E

Sarah Moon

Idag vil jeg ta dere med inn i det drømmeaktige universet til Sarah Moon. Denne franske fotografen (f. 1941,) jobbet noen år som modell, før hun gjorde stor suksess som fotograf i motebransjen på 1970-tallet, med oppdrag for blant annet Vogue, Chanel og Dior. Mot slutten av 1980-årene trakk hun seg derimot vekk fra moteverdenen, for å få større kreativ frihet. Bakgrunnen fra motefotografiet kommer derimot tydelig frem i bildene hennes. Moon fotograferer kvinner, elegant kledd, stående eller sittende, inne og ute. Ved hjelp av fotografiske virkemidler skaper hun bilder som likner malerier. De kvinnelige figurene dominerer billedflatene nærmest som skygger fra en fantasiverden. Et tåkete lys faller over utydelige konturer, mens fargene – som er konsentrert inn i store, flate felter – glir mykt over i hverandre. Det hele gir bildene et drømmeaktig og mystisk preg, samtidig som det også er noe veldig melankolsk og lengselsfullt ved dem. Å se på disse fotografiene er litt som å høre på vakker musikk. Man føler seg både glad og litt trist på samme tid. Jeg liker dem veldig godt, og det håper jeg du også vil gjøre!

Moon1
SM2
200102q003
97443
Moon2
2d126ef1524ad04ac56054276e997c8b
sarah-moon-chanel-1997-36386d20-5405-49fa-bacb-8005432a74b1
92303770_UyKFY0Q2_0009
Madame figaro
Moon5
Moon13

Anbefaler også å ta en titt på denne videoen der Sarah Moon selv forteller om hvordan hennes bilder blir til. God fornøyelse!

Munch Mandag: Livets dans

Livets dans
Edvard Munch, Livets dans, 1899-1900

“Munch Mandag” fortsetter med et annet maleri som du sikkert kjenner godt, nemlig “Livets Dans” fra 1899-1900. Her har Munch malt dansende par på en grønn eng ved stranden en sommernatt. Månen har steget opp på himmelen og kaster et rosa gjenskinn ned på vannet. En kvinne og en mann i midten av bildet dominerer scenen. Hun er kledd i rødt, mens han i svart. På hver side av paret står to kvinner og betrakter dem: en kvinne til venstre i hvitt og en annen kvinne til høyre i svart.
Bildet er malt med lange, glidende penselstrøk – det er nesten som at kunstneren har påført malingen ved hjelp av dansende bevegelser med penselen. En dynamisk komposisjon forsterker følelsen av liv. De dansende parene er gjengitt i en sirkel som beveger seg innover i bildet. Denne rammes inn av de to kvinnelige tilskuerne på hver sin side av scenen. Kun personene i forgrunnen er påført individuelle trekk. Figurene i bakgrunnen er gjengitt uten ansiktstrekk, og fungerer egentlig mest som rytmiske fargeflater. Fargekontrastene grønt og rødt, samt svart og hvitt repeteres igjennom billedflaten og skaper helhet og harmoni.

Som tittelen vitner om, er “Livets Dans” et symbol på livet. Dansen påminner oss om at livet går fort og er i konstant endring. De tre kvinnene i forgrunnen viser til livets tre stadier. Kvinnen i hvitt er symbolet på ungdomstid og uskyldighet. Kvinnen i rødt, i omfavnelse med mannen, befinner seg midt i livet og er et symbol på kjærlighet, lidenskap og fruktbarhet. Den siste kvinnen, kledd i svart, er inne i livets siste etappe, og er et symbol på alderdom, sorg og resignasjon.

Det er altså ikke noe spesielt positivt livsbilde Munch gir oss. Fra å være en forventningsfull og naiv ungdom (kvinne i hvitt) går du realitetene i møte (kvinne i rødt) og ender opp bitter og knust på dine eldre dager (kvinne i svart). Livet fremstår som noe brutalt (legg merke til det grønne djevleske ansiktet til mannen som danser bak til høyre – er han et bilde på livet selv, mon tro?) Munch møtte mye motgang og sorg i sitt liv og brukte kunsten til å bearbeide disse hendelsene. Trist, ja, men på samme tid så vakkert. “Livets dans” er nok et bevis på hvorfor vår egen Munch er blant de aller største i kunsthistorien. Ha en fin ny uke alle sammen!

Ukas fotografi – Les Larmes

Ukas fotografi er tatt av en av 1900-tallets mest berømte fotografer, surrealisten Man Ray. Det heter Les Larmes (som er fransk for “tårene”) og viser et utsnitt av et ansikt – to øyne og en nese for å være eksakt – med fem store perleaktige tårer på. Øyevippene er påført flere lag med mascara og ansiktet ser derfor ut til å tilhøre en kvinne. Øynene er vendt oppover, og istedetfor å se på oss beskuere, faller blikket hennes på noe utenfor billedrammen. Hva ser kvinnen på? Hvorfor gråter hun? Det får vi ikke vite.

ManRay-Les-Larmes-1932
Man Ray, Les Larmes, 1932

Bildet er et godt eksempel på det surrealistiske ved Man Rays arbeider. Tårene er egentlig ikke ekte tårer, men små glasskuler festet til modellens ansikt. Man Ray var veldig opptatt av tematikken rundt det ekte og det uekte: Det som tilsynelatende ser ut som tårer, er i virkeligheten noe helt annet. Bildet ble tatt rett etter at forholdet til elskerinnen og partneren Lee Miller hadde tatt slutt. Det er altså veldig mulig at arbeidet er en konsekvens av de hendelsene. Man Ray tok nemlig bruddet tungt og lagde flere verker inspirert av Miller i etterkant. Ah den vanskelige kjærligheten…

Ukas franske: Toulouse-Lautrec

Henri_Toulouse-Lautrec_Elles
Om du har vært i Paris, har du helt sikkert gjort kjennskap med Toulouse-Lautrec . Motivene fra plakatene hans dekorerer postkort og andre effekter i byens turistsjapper. Serien Elles fra 1896 er kanskje ikke like kjent som plakatproduksjonen hans, men derimot like fin (synes jeg iallefall!). I serien har Lautrec skildret det daglige livet til de prostituerte kvinnene i et såkalt maison close (bordell) på Montmartre. Lautrec bodde faktisk i et slikt bordell over en lengre periode og utviklet et vennskap med kvinnene der. I serien blir vi presentert for kvinnene i det de utfører sine daglige sysler, som morgenstellet, vasking av klær o.l. Det jeg liker ved bildene er den vakre, men liksom beskjedne måten Lautrec har fremstilt kvinnene på. Man må ikke glemme at på denne tiden ble kvinnene i cabaretene og bordellene plassert helt nederst på rangstigen i samfunnet. De ble betraktet som urene og knapt gitt mer verdi enn dyr. Lautrec fremstiller dem derimot på en veldig subtil og delikat måte. Linjene er skjøre og fargene lyse og duse. Han har gått nært inntil subjektene sine, og viser dem i svært private situasjoner, som i det de vasker seg for eksempel. For å ha kunnet gjengitt dem slik, er det åpenbart at kunstneren må ha sittet i samme rom som kvinnene. Det er likevel en ydmykhet i måten han har fremstilt dem på. Strekene er så skjøre, fargene så duse – det kan nesten virke som at kunstneren har vært redd for å trenge seg på. Dette er et tegn på respekt, og det er heller ikke først og fremst som prostituerte han gjengir dem, men som mennesker, helt normale mennesker, i ferd med å utføre sine hverdagslige sysler. På denne måten har han gitt dem en verdi og erkjennelse som samfunnet rundt ikke ga dem på denne tiden. Kanskje fordi Lautrec selv, dverg (og flere ganger beskrivet som “heslig og stygg” i tekster fra samtiden) også selv følte seg utstøtt fra samfunnet, og dermed kunne relatere til hvordan disse kvinnene hadde det? Jeg synes iallefall disse bildene er veldig fine. Ha en fin onsdagskveld alle sammen!

ellestllelles

elles-femme

ellestl

ellessss