#AlexIsrael

Forrige helg var vi og så #AlexIsrael-utstillingen på Astrup Fearnley Museet. Alex Isreal er en amerikanske kunstner som har slått til på samtidskunstscenen de siste årene. Kunsten hans er blitt kjøpt opp av mange store museer rundt omkring i verden, og lerretene hans solgt til stive priser på ledende gallerier i byer som Paris, New York og Berlin. Født og oppvokst i Los Angeles, lager han kunst som er inspirert av hjembyens film- og kjendiskultur. Han konfronterer oss med myten L.A., og måten han gjør det på preges av både parodi og hyllest på samme tid.

image

image
Self Portrait (Wetsuit), 2016

Når man går inn i utstillingen på Astrup Fearnely, møtes man av en lang brygge. Statuen Self Portrait (Wetsuit) er plassert på en sokkel oppå brygga. Statuen, som Israel har formet utifra sin egen kropp, er hodeløs og ikledd en orange våtdrakt. Første L.A.-myte representert med en gang altså; surferen, fremstilt i contrapposto-stilling kjent fra klassiske greske statuer. Her har vi en moderne versjon av Herkules eller Apollon, og et lite beskjedent selvportrett med andre ord. Inntil veggen, ved siden av brygga står en stor, gul og buet plastskulptur. Denne er en del av serien Lens og forestiller en solbrillelinse. I Lens-serien har Israel laget mange slike monumentale “solbrilleglass-skulpturer”. Solbrillene er for Israel selve symbolet på L.A. og derfor et gjennomgående motiv i kunsten hans. Ved siden av skulpturen kan man se det videosettet der Israel har spilt inn portrettserien As it lays. I denne serien har kunstneren tatt på seg rollen som talkshowvert og intervjuet celebriteter fra Hollywood. Nok en klisjé på plass altså; kjendiser og talkshow – ting som vi forbinder med L.A., og som vi kjenner så godt igjen fra samtidens mediekultur.

image
Lens (Yellow), 2015
image2
As it lays, videoset, 2012

Utstillingen fortsetter så i annen etasje, først i et lite rom, der blant annet gjenstander som solhatter og solbriller, våtdraktstatuer, ulike collager og bilder er stilt ut. Unge og urbane californiere, kledd i moteklær, er noen av motivene man finner her. Så kommer man til (ifølge meg) utstillingens høydepunkt: en stor åpen sal med utsikt ned til første etasje. Her henger mange selvportretter i veksling med andre abstrakte lerreter, eller Flats, som Israel selv kaller dem. Store palmetrær er hengt opp på veggen imellom bildene. I flere av selvportrettene ser vi bilder fra Los Angeles inne i omrisset av hans eget ansikt. Her er de berømte boulevardene med ekslusive gater, store billboards og biler. Her er palmer, hav og surfebrett. I enden av salen står en liten realistisk skulptur av en cabriolet og en palme. Stoler som publikum kan sette seg ned på er satt fram foran bildene. Disse stolene minner om den typen som brukes under filminnspillinger. Så nok igjen, L.A. myten er komplett.

imageimageimageimage

Utstillingen avsluttes i et mindre rom, innenfor den store salen. Her finner vi tre store lerreter i rosa og orange pastellfarger: farger mye brukt av Israel, og inspirert av solnedgangen på stranda i L.A. På to av lerretene er det skrevet med tekst; klisjéfylte sitater som harselerer med lignende fremstillinger på billboards, i reklame og i Hollywood-filmer. I dette rommet kan man også se videoportrettserien hans, As it lays, der kunstneren har intervjuet flere Hollywoodkjendiser, blant annet Melanie Griffith, Rachel Zoe, Christina Ricci, Perez Hilton og Marilyn Manson. Og mer L.A. enn det kan det ikke bli, kan det vel?

image15image16image14

Det var altså en kort gjennomgang av utstillingen. Og hva er så konklusjonen? En interessant utstilling å få med seg – og svært fint satt opp av museet. Israels fargerike kunst kommer virkelig til sin rett inne i de store lyse rommene til Astrup Fearnley. Jeg var også veldig positivt overrasket over å få utdelt en liten utstillingskatalog da jeg kom inn (gratis for medlemmer, 20 kr for øvrig besøkende). Dette er noe jeg ofte har savnet på museer i Norge.

Jeg har lest litt om Alex Israel tidligere, men aldri sett noe av ham før, så jeg visste faktisk ikke helt hva jeg kom til å synes. Det kan godt hende at noen vil avfeie kunsten hans som overfladisk og tom (Vi har jo ofte en tendens til å mislike det som blir for populært, og Israel ER veldig populær, så god grunn til å mislike ham der…). Men etter å ha sett utstillingen på Astrup Fearnley, så må jeg si at han har overbevist meg. Det jeg likte var det typiske “Warholske” ved ham, om det går an å si det. Akkurat som Andy Warhol, henter Israel inspirasjon fra populærkulturen og underholdningsbransjen – fra en kultur som vi ofte betrakter som “lavere” og mindre verdifull, og putter det inn i rammene “kunst”, som jo forbindes med høykultur og noe “bedre”. Dette kan virke provoserende på mange av oss, for “du kan ikke komme hit og si at Hollywoodkjendiser og solbriller er kunst! Og tjene massevis av penger på det også – makan!! ” Ved å sette myten Hollywood inn i en kunstnerisk kontekst, opphøyer Israel den til noe som er verdig å vises i et museum. Men samtidig som han gjør dette, er det en tydelig parodi og viss ironisk undertone i måten han fremstiller hjembyen sin på. Det vi får servert er en fargerik, munter, og tilsynelatende lett og overfladisk, fasade av L.A. Okay… men hva ligger bak alt dette?

Selv røper kunstneren ingenting. Det er ingen tydelig kritisk stemme tilstede i utstillingen – ei heller den største hyllesten. Det er åpenbart at han identifiserer seg selv med byen. Han plasserer den jo bokstavelig talt inne i sitt eget selvportrett og markerer slik tilhørighet til den. Men man får hele tiden inntrykket av at han har et ambivalent forhold til alt dette – til solbrillene, kjendisene, bilene, de romantiske klisjeene i film og reklame… Det er innbydende og fint, ja, men føles også litt tomt. Og man får følelsen av at kunstneren selv både er fan og kritiker på en og samme tid. Og når du tenker etter, har ikke også vi et lignende forhold til dagens medie- og kjendiskultur? På den ene siden tiltrekkes vi av glamouren og den innbydende fasaden, men på den andre siden kjenner vi på at det er en kultur som er innholdsløs og mangler substans. Vi er begeistret, men vi er også skeptiske. Iblant liker vi å oppsøke den – andre ganger ikke. Det behøver ikke å være enten eller. Og det er denne ambivalensen, og måten våre egne oppfatninger blir konfrontert i møtet med Israels kunst på, som gjør dette til en spennende utstilling.

#AlexIsrael er å se på Astrup Fearnley Museet fram til 11. september.

Kilder: Astrup Fearnley Museets nettsider og utstillingskatalog, Gagosian Gallerys nettsider, artikkel om Israel på Observer Culture Bilder: Private

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s