Oda Krohg

NG_M_00879
Ved Christianiafjorden (Japansk Lykt), 1886

På Nasjonalmuseet i Oslo kan du i sommer se utstillingen “Japanomania i Norden 1875–1918”. Utstillingen viser hvordan japansk kunst og design hadde stor påvirkningskraft i europeisk og nordisk kunstliv mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.

“Ved Christianiafjorden (Japansk Lykt)” av Oda Krohg (kona til Kristian) er ett av kunstverkene som du kan se i denne utstillingen. Maleriet er også ett av mine favoritter fra den norske kunsthistorien, så derfor synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon her!

Bildet viser en ung kvinne som sitter i den åpne døra i stua og ser utover fjorden en sommernatt. Det er mørkt ute, og skyggeaktige trær stiger opp foran den månebelyste fjorden. En japansk papirlykt henger over døra og lyser opp scenen. Kvinnen har mørkt hår og er kledd i en hvit kjole. Hun sitter tilbakoverlent med ryggen mot veggen og hviler armene i fanget. Ansiktet er vendt bort fra oss beskuere, slik at vi ikke kan se trekkene hennes. Vi vet derfor ikke hvem kvinnen er. Er det kanskje et portrett av Oda selv? Det får vi ikke vite, men om du ser på et fotografi av Oda Krohg vil du se at det kan likne litt.

Det første som slår meg ved dette bildet, er den spesielle stemningen som det formidler. Det er noe lengselsfullt og trist ved det, samtidig som det også er et veldig fredfullt bilde å se på. Dette inntrykket oppnår kunstneren først og fremst ved hjelp av fargebruken, og det er blåfargen som spiller hovedrollen her. Ulike nyanser av blått går igjen i både himmelen, sjøen og trærne. Til og med kvinnens hvite kjole har lyseblåe toner i seg. Og blått er jo tristhetens farge som vi vet. Uttrykk som “blåmandag” og “feeling blue” er kjente for oss alle. Men i følge den russiske maleren Wassily Kadinsky og hans fargelære har det blå også en hvilende karakter*. Samtidig er blått en kald farge, så for å gi bildet mer varme har kunstneren fargelagt lykta og døra i røde, gule og brune farger. Dette står i kontrast til alt det blå, og skaper likevekt. Tilsammen gjør fargevalget at bildet er “godt” og harmonisk å se på.

Så hva er det ved dette bildet som gjør at jeg liker det så godt? Det er litt vanskelig å svare på, men det har noe med den følelsen jeg får når jeg ser på det. Slik er det med all kunst for meg. For at jeg skal like det, må jeg føle noe for det jeg ser. Det må ikke nødvendigvis være fint å se på, men kunstverket må vekke noe i meg, det være seg glede, tristhet, sinne eller provokasjon… Det er når det skjer, at kunst blir gøy. Og dette bildet gjør altså det for meg. Det er noe ved motivet, og historien som det forteller, som er gjenkjennlig.. En ung kvinne som sitter i vinduet og ser utover fjorden en fredfull sommernatt. For noen år siden, da jeg fortsatt bodde hjemme, satt jeg selv mange sommerkvelder og betraktet fjorden fra vinduet mitt. Huset vårt ligger oppe på en ås, og rommet mitt var i øverste etasje med nydelig utsikt over dalen. Jeg kan huske at jeg satt der og så utover og kunne føle på en slik blanding av ro og melankoli. Jeg har alltid hatt det sånn at jeg blir litt trist og glad på samme tid når jeg ser fin kunst, natur, hører fin musikk osv. Og det er den sinnstemningen der som dette bildet formidler så fint, og som gjør at jeg liker det så godt.

Krohg malte dette bildet sommeren 1886, samme år som en gjeng kunstnere samlet seg på gården Fleskum i Bærum og innledet nyromantikken i Norge med sine stemningsfulle malerier av skumring og sommernetter. Oda var ikke på Fleskum, men det er tydelig at også hun var opptatt av slike motiver. Jeg har derimot lest en del analyser som peker på at Krohgs bilde skiller seg fra Fleskumbildene på et vesentlig punkt. Nemlig det at mens Fleskummalerne lette etter den spesielle stemningen ute i naturen, hentet Oda snarere inspirasjon inne i seg selv. Heller enn en vakker naturskildring, er hennes bilde et uttrykk for den sinnstemningen som hun kjente da hun malte det. Slik beveger altså Oda seg nærmere ekspresjonismen og Munch, og  bildet kan leses som et symbol på melankoli, på lengsel og ro.

Utstillingen på Nasjonalmuseet varer fram til 16. oktober og kan virkelig anbefales. Krohgs bilde er bare att av en rekke flotte kunstverk som vises fram her. Ønsker alle en fin ny uke!

*Kadinsky, maleren som regnes for å være den første som malte et abstrakt bilde, var veldig opptatt av fargens psykologi og skrev flere essays om dette.

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s