På museum med småbarn

Alle foreldre vet at det kan være en utfordring å ta med små barn inn i de voksnes sfære… Barn er nå engang barn, og uansett hvor hardt man prøver, er det ikke alltid like lett å få dem til å oppføre seg slik som seg hør og bør i offentligheten. Ofte kan det være enklest å unngå steder der barn helst ikke skal lage for mye leven. Det blir bare så stress når man forsøker å ta dem med… Det er ikke tvil om at det har blitt mange færre galleri- og museumsbesøk på meg etter at jeg fikk barn. Men i det siste har jeg begynt å ta dem med litt mer. Jeg har en liten teori om at det kan være lurt å vende dem tidlig, for da vil det nok gå seg til etterhvert. Dessuten ønsker jeg at de skal vokse opp med kunst og kultur, og bli glad i det. Det er en verdifull last å ta med seg inn i voksenlivet, tenker jeg. Jeg må likevel innrømme at mine museumsbesøk med barna på slep ikke alltid har gått like smertefritt for seg… Det har iblant endt med hyling, ustyrlig løping og en mamma som er nære ved å besvime av ren panikk. Men en lærer av sine feil, og basert på egne erfaringer, har jeg laget meg noen regler som kanskje kan være til hjelp for andre foreldre som er glad i å gå på museum. Her er de:

  1. Pass på at barna er mette og uthvilte. Dette er helt vesentlig. Å ta med sultne og trøtte barn på kunstmuseum er oppskriften til katastrofe.
  2. Om du har et lite barn som liker å sove i vogna, legg museumsbesøket til sovestunden. I de fleste museer får du ha med vogna inn, og det er helt perfekt. Da får barnet søvnen sin, mens du kan nyte utstillingen i fred og ro.
  3. Ellers er det et godt tips å møte opp tidlig på dagen, før det er for mye kø og folk. Barna er som regel også i best humør da.
  4. Husk at et museum ikke er en lekepark. Selv om mange museumssaler er åpne og store, er det ikke sikkert at andre besøkende og ansatte setter pris på at barna springer fritt omkring. Ha respekt for det, og forsøk så godt du kan å få barna til å bevege seg rundt relativt rolig (jeg vet at det er enklere sagt enn gjort!) Her spiller selvsagt barnets alder litt inn. En 1-åring som stubber litt rundt forstyrrer ikke på samme måte som en 5-åring som spurter avgårde, så her må man bruke litt skjønn.
  5. For deg med litt eldre barn: Bestikkelser er lov. Bestikk barna med en liten belønning. Om de er flinke og oppfører seg fint, kan de få en smoothie eller muffin i museumskafeen etterpå, eller kjøpe med seg et kort eller fargeblyanter fra butikken.
  6. Ikke legg opp til lange besøk. Det er ikke noe poeng å teste barnas tålmodighet for mye. Velg deg ut en utstilling som dere skal se. Se den og gå. Ikke begynn på en ny utstilling eller den faste samlingen etterpå, “bare for å få med deg så mye som mulig når du først har betalt inngangsbillett”. Med slitne og utålmodige barn, vil du ikke få mye glede ut av kunsten uansett.
  7. Involver barna i det dere ser. Istedetfor å bare si “Hysj hysj” hele tiden, kan du forsøke å aktivisere barnet. Barn kan ha mye glede av å se malerier og skulpturer. Kanskje er det farger de liker, dyrefigurer, barn eller andre motiver som de synes er spennende å se. Det kan også være moro for deg å se kunsten gjennom barnas øyne. De ser gjerne ting på en helt annen måte enn det vi voksne gjør!
  8. Pass på at balansen mellom voksne og barn er utlignet null, eller i de voksnes favør. Kom for all del ikke alene med flere enn ett barn! Om barna blir viltre og begynner å springe i hver sin retning, får du det forferdelig. Kom heller sammen med partneren din, besteforeldre eller andre voksne. Om barna blir for utålmodige, kan dere bytte på å se utstillingen og leke med barna. Mange museum har små aktivitetshjørner eller bord med tegnesaker for barn. Del opp tiden mellom utstillingen og litt leking her, så får både voksne og barn en fin stund.
  9. Ha forståelse for at andre gjester har betalt inngangsbillett og ønsker et rolig besøk på museet. Antageligvis har de også et lavere toleransenivå enn deg hva gjelder barnestøy… Om alt bare blir krise, og barna setter igang med et vakkert samstemt hylekor, ta dem med deg og gå. Det er ingen skam å snu. Dere kan alltids forsøke igjen en annen gang.
  10. Men samtidig (og dette er egentlig det viktigste punktet), ikke stress så mye. Om man har en baby som begynner å gråte, kan man få følelsen av at alle stirrer på en. Men det gjør de som regel ikke. Det finnes selvsagt unntak, men de aller, aller fleste har forståelse for at barn og barn, og tenker rett og slett ikke så mye over dere i det hele tatt. Så forsøk å holde deg rolig, for ofte er stresset som du kjenner forårsaket av deg selv og din egen frykt for å forstyrre andre. Og som du sikkert vet, det er ingenting som garanterer vanskelige barn mer enn stressede foreldre… Så slapp av, så skal du se at ikke barna oppfører seg også!

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s