Munch Mandag: Skrik

The_Scream
Edvard Munch, Skrik, 1893

Mandagskveld nok en gang – vet dere, jeg skjønner ikke helt hvor dagene blir av for tiden. Plutselig har det gått enda ei uke, og  Munch Mandagen er her igjen. Ikveld er jeg alene hjemme og hadde planlagt å skrive et lengre innlegg om “Skrik” ; Munchs mest berømte maleri, og et av de mest kjente kunstverkene i hele verden.. Følte faktisk litt press på meg, og i hodet mitt skulle selvsagt innlegget bli aldri så bra! Det er alltid sånn, ting bruker å ha det perfekte resultatet i hodet mitt – før jeg setter igang…. Når jeg så har startet, blir utfallet gjerne ikke helt det samme. Jeg er veldig god på visjoner, mindre god på selve utførelsen, en egenskap jeg mistenker har blitt enda verre etter at jeg ble mamma! Søvnmangel, lite tid, og titusenmillioner ting i hodet samtidig er ikke akkurat oppskriften til suksess… Og ikveld var inget unntak. Jeg hadde ikke før satt meg ned i sofaen og skrudd på dataen, før jeg hørte et aldri så lite hyl fra barnerommet. Minstemann på 10 måneder er nemlig midt i den verste separasjonsangstfasen og stemmer i sin såreste gråt om han bare så vidt åpner øynene og forstår at han er i alene i senga si… Helt utrøstelig. Jaja, så var det bare å gå og hente ham, legge meg ved siden av ham i senga vår, og vente på at han skulle sovne på nytt. Lite analyseskriving med andre ord, men vi var forsåvidt ikke så langt unna Munchs univers allikevel, tenkte jeg, mens vi lå der. Skrik, og angst for å være alene – det er jo egentlig så Munch som det kan få blitt:

“Jeg gik bortover veien med to venner –
Solen gik ned –
Jeg følte som et pust af vemod –
Himmelen blev pludselig blodig rød –
Jeg stanset, lænede mig til gjærdet mat til døden –
Så ut over de flammende skyerne som blod og sværd
Over den blåsvarte fjord og by –
Mine venner gik videre – jeg stod der skjælvende af angst –
Og jeg følte som et stort uendeligt skrik gennem naturen”

Sitatet over har du kanskje lest før. Det er hentet fra Munchs dagbok, og blir gjerne knyttet til Skrik-motivet. Se nå på bildet over. Det er som om hele bildet beveger seg: Himmelen, broen og mannen – alle linjer bøyer seg og formene er fordreid. Hele bildet uttrykker den opprørte sinnstemningen som Munch beskriver over. Det vi ser er en fremstilling av en av menneskets mest primitive følelser – nemlig angsten. Frykten for å være alene, frykten for å dø… En medfødt følelse som vi som spedbarn uttrykker med høye hyl, men som vi lærer oss å kontrollere og styre ettersom vi vokser opp og fornuften tar over. Det er derimot som om Munch har klart å løsrive seg fra all fornuft her, og funnet tilbake til noe veldig grunnleggende i seg selv. Det vi ser en en rå, ren fryk. Bildet skriker, som et lite barn, og er et symbol på menneskets eksistensielle angst.

God mandagskveld alle sammen!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s