Francesca Woodman

woodman1woodman4woodman27woodman10woodman22woodman20woodman2woodman28woodman5woodman23woodman21
Om jeg skulle ha valgt ett ord for å beskrive fotografiene til Francesca Woodman (1958-1981), ville jeg kanskje ha valgt ordet “annerledes”. Annerledes, i en positiv forstand av ordet. De har et særpreg ved seg som gjør at de er ganske lette å kjenne igjen. I den vrimmelen av svart-hvitt fotografier som finnes der ute, synes jeg det er ganske imponerende. Denne annerledesheten gjør at man virkelig legger merke til disse fotografiene. Jeg ble iallefall ganske fascinert første gang jeg kom over dem. Det er noe veldig øyefangende med de skyggeaktige kvinnene, portrettert inne i ulike rom, og som nesten forsvinner inn i omgivelsene som omgir dem. Et bevis på hvilke spennende visuelle effekter man kan oppnå med ulike fotografiske teknikker. Ved å bruke lang lukketid og la modellen være i bevegelse mens bildet blir tatt, skaper Woodman nærmest spøkelsesaktige skygger, som beveger seg rundt i billedrammen. For det meste er det selvportretter av Woodman selv vi presenteres for. Som flere andre kvinnelige kunstnere på 70-tallet, tok hun utgangspunkt i sin egen kropp i arbeidene sine. Dette er med på å gi fotografiene et svært intimt preg. Vi kommer godt innpå henne. Kameralinsen er ofte zoomet inn slik at det ikke er plass til hele figuren inne i billedrammen. Det skaper stor nærhet. Samtidig befinner hun seg i lukkede interiør, noe som gir inntrykket av å bli invitert med inn til hennes private sfære. Det at bildene er trykket opp i relativt små format, er også med på å forsterke denne intimiteten. Vi kommer dog ikke bort ifra at fotografiene også har en svært trist side ved seg. For meg er på mange måter disse uklare kvinneportrettene skygger fra fortiden, fra et liv som er forbi. Francesca Woodman tok nemlig sitt eget liv da hun bare var 22 år gammel.

Julie Mehretu

Tirsdag, og jeg drømmer meg helt bort i kunstnerskapet til New York-baserte Julie Mehretu. Jeg har en stor forkjærlighet for abstrakt kunst, og Mehretus malerier, tegninger og grafiske trykk er bare helt nydelige. Tenk å ha ett av disse på veggen hjemme, det er drømmen! Julie Mehretu er for tiden aktuell med ny utstilling på det berømte Marian Goodman Gallery i New York, så om du tilfeldigvis skal en tur til det store eplet i høst, er det et hot tips.
Om du ble nysgjerrig på Mehretu og vil vite mer henne, ta en titt på denne videoen her. Veldig interessant, synes jeg. Alltid gøy å høre kunstnerne selv snakke om kunsten sin. Ha en strålende dag alle sammen!

“The reason that I work within abstraction and within the language of abstract painting, is that, it’s this place where there isn’t a clear image of perspective. It’s much more about that “in between place”. (Julie Mehretu)

 

 

 

Munch Mandag: Sjalusi

rms_m_242_0
Edvard Munch, “Sjalusi”, 1895

God mandagskveld alle sammen! Håper dere har hatt en strålende helg, og at starten på uka ikke har vært for hard. Jeg må innrømme at mandagen ofte kommer litt brått på for meg, og at det er en dag som kan virke litt ekstra lang. Men etter at jeg startet opp med Munch Mandagen, har den faktisk tatt seg opp, for jeg gleder meg virkelig hver gang! Det er utrolig deilig å sette seg ned mandagskveld, koble ut verden et lite øyeblikk og bare forsvinne ned i Munchs univers. For det er virkelig en spennende verden, er du ikke enig? Idag har jeg valgt å skrive om en annen av mine favoritter, nemlig “Sjalusi”, som henger på KODE i Bergen. Det er et av Munchs hovedverk og virkelig et flott maleri, er du ikke enig? Det er bare noe veldig sterkt i måten Munch visualiserer den negative følelsen sjalusi på. Å være sjalu er jo ikke akkurat vår mest sjarmerende side, og den kan få frem det verste i oss. Munch gir en fremstilling av denne følelsen i sin råe form, akkurat slik den er: Den sjalu mannen i forgrunnen av bildet, med sitt kritthvite ansikt, åpenbart syk av de vonde følelsene som oversvømmer ham. I bakgrunnen, gjenstanden for mannens elendighet – den røde kvinnen og hennes nye partner. Kvinnen fremstilles nærmest som en djevel med sin røde kjole, røde ansikt og kropp. Alt det røde tyder på tap av uskyld og lidenskap, nok et eksempel på denne “vampyrkvinnen”, som er så typisk hos Munch. Kjolen er åpen og hun er vendt mot partneren sin, mens hun strekker armen opp etter et eple i treet som står bak henne. Dette er en tydelig referanse til Syndefallet fra Bibelen, og viser til menneskets første svik, nemlig Adam og Evas svik mot Gud. Også da var det kvinnen som var syndebukken, som lot seg friste av slangen og ta den første biten av eplet. Ved å sammenlikne kvinnen med den syndige Eva, kommer sviket hun har utsatt mannen for ekstra godt frem. Samtidig er fargebruken med på å heve symbolikken ytterligere. De mørkegrønne trærne i bakgrunnen skaper ikke bare en mørk ramme for den dystre scenen, men de settes også kontrastfullt opp mot hovedpersonens hvite ansikt, og fremhever det slik enda mer. Dette er en veldig kraftfull fremstilling av svik og sjalusi, og et godt eksempel på at et bilde kan si mer enn tusen ord. Eller hva synes du? Ganske flott, ikke sant?

NORSK NATUR. Toril Johannessen og Tue Greenfort

Forrige uke åpnet utstillingen “NORSK NATUR” på Museet for Samtidskunst. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom den norske kunstneren Toril Johannessen og danske Tue Greenfort. Ideen til utstillingen fikk de etter en felles fjelltur til Arne Næss’ hytte på Hallingskarvet. Der begynte de å diskutere Næss’økofilosofi, som handler om at alt liv på jorda har en verdi i seg selv. Med utgangspunkt i Næss’ ideer, startet kunstnerne arbeidet med et utstillingsprosjekt som retter fokus på økosystemer og naturlandskaper. Utstillingen tar opp temaer som balanse og ubalanse i naturen, og forsøker å rette et kritisk blikk på sammenhengen mellom natur, økonomi og statlige institusjoner. Dette gjør de ved å spille på vanlige assosiasjoner knyttet til begrepet “norsk natur”.

14292439_319947301688412_5417499367514878742_n
Tue Greenfort, “Medusa Swarm”, 2008 (Foto: Kunstsnakk)

For det kan være lett å la seg lure når du ser tittelen. Norsk kunsthistorie renner over av romantiske fremstillinger av norsk natur med vakre fjorder og fjell. Om du kommer til museet med forventninger om å se dette, vil du nok bli overrasket. Jeg synes likevel at du skal ta turen, for Johannessen og Greenforts innfallsvinkel på “norsk natur” er herlig forfriskende. I ett av de første utstillingsrommene henger flere maneter laget av Muranoglass ned fra taket. De er en del av Tue Greenforts “Medusa Swarm” og er usedvanlig vakre (se bilde over). Så får vi høre at fremveksten av farlige brennmaneter har vært unormalt stor de siste årene, og gjort at hele strender har måtte stenge rundt Middelhavet. Også her i Norge har vi observert en rekordhøy strøm av maneter. Forskere forklarer utviklingen med global oppvarming, forurensning og overfiske. Og med det får glassmanetene til Greenfort en helt ny dimensjon som det er umulig å ignorere. Samtidig som vi beundrer manetenes skjønnhet, grøsser vi over den historien som de forteller. Ved å plassere dette verket under paraplyen “norsk natur” gjør kunstneren oss smertelig klar over at vi bor i et land som setter oljeutvinning og økonomisk gevinst over hensynet til miljøet. Avstanden til “Brudeferden i Hardanger” kunne ikke ha vært større, og vi forlater rommet med en liten klump i magen. Fantastisk og skremmende på samme tid.

collage
Toril Johannessen, “In Search of Iceland Spar”, 2008 (Foto: Kunstsnakk)

Vi går videre inn i utstillingen. Det neste høydepunktet er Toril Johannessens “In Search of Iceland Spar”, et kunstverk kretset rundt mineralet islandsk kalsitt. Denne formen for kalsitt er helt gjennomsiktig, og var derfor sentral i utviklingen av optiske instrumenter på 1800-tallet. Av den grunn ble kalsitten eksportert i store mengder ut av Island, og til slutt var øya helt tom for mineralet. Interessert av denne historien, startet Johannessen et prosjekt der hun forsøkte å gjøre rede for mineralets situasjon idag. Resultatet er en installasjon bestående av den dokumentasjonen som hun fant. “In Search of Iceland Spar” består av så mye som 181 fotografier og en stor bunke med epostkorrespondanse som kunstneren har hatt med forskningsinstitutter og museer rundt om i verden. Kalsitten, som har blitt spredd til alle verdens hjørner, og ikke lenger er å finne i sine opprinnelige omgivelser, kommer slik sammen igjen i Johannessens installasjon.

norsk-natur-pressebilder-10
Toril Johannessen og Kwame Aidoo, “Aurora Ekvatorialis”, 2016 (Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet)

Fascinerende, og det samme kan absolutt sies om “Aurora Ekvatorialis”, nok en installasjon av Johannessen i samarbeid med Kwame Aidoo. En skulptur bestående av neonlys blir gitt energi av store bilbatterier som ligger på gulvet ved siden av skulpturen. Batteriene er resirkulert og kommer fra Ghana, der Johannessen har funnet dem på ett av verdens største avfallshåndteringssteder for brukt elektronikk. Dette er en ganske klar kommentar til verdens overforbruk og de konsekvensene det har for miljøet. Både arbeidere på avfallsplassen og naturen rundt blir gitt varige mèn på grunn av forurensning fra stedet. Videre utforsker Johannessen det forholdet vi mennesker har til lys, og hun ser nærmere på myter knyttet til lysfenomen, som for eksempel nordlys. Ved å døpe kunstverket for “Aurora Ekvatorialis” gir hun nordlyset (aurora borealis) en “slektning” ved ekvator. Hun sammenlikner også de mystiske egenskapene som vi ofte tildeler nordlyset med såkalte “african electronics”. “African electronics” er et begrep som blir brukt når teknologien skaper en spesiell effekt som mange velger å beskrive som “magisk”. Slik som med nordlyset, er det noe symbolladet og mystisk ved lysskulpturen hennes. Med sitt rosa neonlys som sirkler rundt i skulpturens rør, er skulpturen selv en “african electronic”. Men om du reiser på museet for å se utstillingen, er det slett ikke sikkert at du får se den opplyst. Akkurat som nordlyset, viser heller ikke “Aurora Ekvatorialis” alltid frem sitt vakre selv. Dette kommer av at batteriene som lyser opp installasjonen ikke varer så lenge som utstillingen skal stå framme. Derfor må de skrus av og på til bestemte tider i løpet av dagen. I flere fattigere land er dette en realitet hva gjelder strøm. For at det skal være nok strøm til alle, skrus den av og på til visse tider, og befolkningen blir informert om når det skjer. I Ghana har mange det slik, og på folkemunne kalles fenomenet for «dumsor». Johannessen har derfor utarbeidet en «dumsor» for lysskulpturen, som forteller når lyset er på og av. Hun sier at på samme måte som turister kan bli skuffet over å ikke få se nordlyset på tur til Nord-Norge, kan gjester ved museet bli skuffet over å ikke se lysskulpturen hennes opplyst. Et fascinerende poeng, som peker til hvordan storslått natur idag på mange måter er blitt kjøpt opp av turismen. Samtidig tenker jeg at «dumsoren» sier noe om urettferdigheten her i verden, om forskjellen på levestandard i nord og sør. At strømmen ikke er tilgjengelig til en hver tid er noe som er fremmed for de aller fleste i den vestlige verden.

norsk-natur-montering-05
Toril Johannessen (Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet)

Det var tre eksempler fra utstillingen. Jeg kunne ha nevnt flere, men da ville teksten aldri ta slutt. Du får istedet ta turen til museet og se selv. Det er en spennende utstilling, som utforsker flere sider ved naturen. Faktisk har kunstnerne i samarbeid med museet trukket det så langt at hele utstillingen i seg selv er satt opp som et økosystem, der hvert kunstverk fungerer som en “organisme”, plassert i ulike “celler” rundt omkring i museet. Vi som besøkende inviteres til å gå på oppdagelsesferd og finne kunstverkene gjemt bak lukkede dører i det store ærverdige museumsbygget. Disse lokalene huset faktisk tidligere Norges Bank og bærer preg av det. Kontrasten mellom de store mørke hallene og de opplyste utstillingsrommene blir derfor veldig fin. Du får litt følelsen av å gå på skattejakt -og konseptet er en fin måte å aktivisere den besøkende på, for dette er en utstilling som krever litt av oss. Vi må være litt “kunstdetektiver” her, bruke tid på å se, lese og studere det vi ser for å virkelig forstå. Jeg vet at dette aspektet er det som gjør at samtidskunsten virker fremmed for mange. Men for meg er det faktisk stikk motsatt. Det er nettopp dette “gåtefulle” ved samtidskunsten som gjør at jeg liker den så godt. Vi må være nysgjerrige og stille oss åpne foran det vi ser. Når sammenhengen begynner å gå opp for oss, blir det med ett veldig moro! Du kan jo prøve og se selv!

img_7186
Tue Greenfort (Foto: Kunstsnakk)

For “NORSK NATUR” på Museet for Samtidskunst gir deg definitivt mange slike gåter som du må løse. Johannessen og Greenfort er to dyktige kunstnere som det er veldig spennende å utforske nærmere. Jeg skulle bare ønske at vi ble gitt litt mer hjelp i form av kontekst i rommene. Utstillingen er ganske teoretisk og da er vi nødt til å få noen knagger å henge det hele på. Jeg var så heldig at jeg fikk være med både kunstnere og kuratorere rundt i utstillingen, som selvsagt er et stort privilegium. Dette er en utstilling som det er fint å ha en guide eller omviser med seg på – og det mangler heldigvis ikke muligheter for det. Jeg ser for eksempel at museet arrangerer søndagsomvisninger og oppfordrer alle til å stille opp på det. For deg som er i foreldrepermisjon, arrangeres det babyomvisninger på dagtid. (Jeg var selv på flere babyomvisninger i mine permisjoner og kan skrive under på at det er et velkomment avbrekk fra ammetåka!) For deg med eldre barn, ser familieomvisningen den 30. oktober spennende ut, blant annet kan man være med på å lage maneter i atelieret. Det høres jo kjempemoro ut og er en perfekt helgeaktivitet for både store og små! Ta deg en tur til Museet for Samtidskunst da vel, for dette er verdt å få med seg!

img_7180
Fra utstillingen. (Foto: Kunstsnakk)
img_7195
Fra utstillingen (Foto: Kunstsnakk)
img_7173
Foto: Kunstsnakk

Kilder: Randi Godø & Sif Hofsvang, “Norsk Natur. Refleksjoner og gjerninger”, essay fra utstillingskatalogen “NORSK NATUR. Toril Johannessen og Tue Greenfort”, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2016ke sid

Munch Mandag: To Mennesker. De Ensomme

2260ne-munch-the-lonely-ones
Edvard Munch, “To Mennesker. De Ensomme, 1899

En kvinne og en mann står på stranden og skuer utover havet. De har ryggen vendt mot oss, slik at vi ikke kan se ansiktene deres. Hun er kledd i hvitt og han i svart. Selv om de står ved siden av hverandre, er det en avstand mellom dem. Det kan se ut som om mannen forsøker å nærme seg kvinnen, men uten at hun responderer. Med blikket festet utover sjøen, er det som om hun gjør seg utilgjengelig for ham. Bildets tittel “To mennesker. De ensomme” bekrefter antakelsene våre. Selv om paret er sammen, er de adskilt og alene. Og er ikke nettopp dèt den verste ensomheten – den du opplever når du er i selskap med andre? Nok en gang konfronterer Munch oss med en fremstilling av den håpløse kjærligheten. Istedetfor glede og håp, uttrykker dette mann og kvinne-motivet lengsel og melankoli. Munch skaper denne stemningen gjennom en kraftig forenkling av formspråket: Billedelementene er få og symbolladede, og store fargeflater er valgt til fordel for skyggelegging og dybdevirkning. Fargene spiller på kontrasten mellom det mørke og det lyse. Dette gir en ekspressiv virkning. Effekten gjør seg ekstra godt i grafiske verk som dette, der mediet selv krever stilistisk redusering, og svartfargen er fremtredende. Munch lagde flere versjoner av dette motivet, og det du ser på bildet over kan faktisk bli ditt. Sammen med et annet trykk av Munch, legges det nemlig ut for salg hos det store auksjonshuset Sotheby’s i London i slutten av måneden. Prisantydning? Et sted mellom 400.000 og 600.000 pund… Mer her. Ha en fin mandagskveld alle sammen!

#AskACurator

Igår var det duket for #AskACurator på Twitter, og brukere hadde muligheten til å sende spørsmål til kuratorer ved museer rundt om i verden. Jeg følte jeg måtte benytte anledningen, og slengte meg på. Det er jo ikke hver dag man kommer i prat med en kurator på for eksempel Louvre, så det er bare å passe på når man kan! Mye kan sikkert sies om sosiale medier, men det kan være veldig gøy når det brukes på denne måten. Her i Norge tror jeg ikke så mange museer var med, men Astrup Fearnley stilte opp. Så mine to første spørsmål gikk til Therese Möllenhoff som jobber som kurator der. Slik gikk  det:
skjermbilde-2016-09-15-kl-19-41-01

skjermbilde-2016-09-15-kl-01-29-33skjermbilde-2016-09-15-kl-01-30-02

Det neste museet som jeg sendte spørsmål til var Van Gogh Museet i Amsterdam. Jeg er svært glad i Van Goghs kunst, så de måtte jeg få i snakk. Jeg spurte dem hvilket kunstverk de betrakter som Van Goghs viktigste. Jeg ble litt overrasket over svaret, ettersom jeg hadde forventet meg det berømte Starry Night eller noe i duren. Men de svarte ikke det, og jeg synes det var interessant at de trakk fram det første verket som Van Gogh selv hadde vært fornøyd med. Det var ny info for meg:
skjermbilde-2016-09-15-kl-01-34-52skjermbilde-2016-09-15-kl-01-35-04

Med en konstant lengsel tilbake til Italia, måtte jeg nesten se om jeg ikke fant noen italienere å twitre med også. Valget falt på Pinacoteca Agnelli, som ligger i Torino og har fin samling av moderne kunst. Jeg spurte dem hvilket verk de ser på som samlingens viktigste og hvorfor. Det første svaret jeg fikk var maleriet “Nudo” av berømte Modigliani, ettersom dette virkelig er et nøkkelverk i kunstnerens karriere. Etterpå la de til sine syv malerier av Matisse, ettersom disse sammen illustrerer kunstnerens stilistiske utvikling. Å, nå fikk jeg lyst på en tur til Torino gitt!:

skjermbilde-2016-09-15-kl-01-34-14skjermbilde-2016-09-15-kl-01-34-26

Så var det franskmennene da. Louvre stilte opp, og da måtte jeg jo bare sende avgårde et spørsmål. Her hadde de bestemt at spørsmålene skulle handle om museets nye utstilling med den franske 1700-talls skulptøren Edme Bouchardon. Jeg må bare innrømme at dette er en kunstner jeg ikke vet mye om, men jeg tenkte at det er jo en mulighet til å oppdage noe nytt. Så jeg spurte kurator Juliette Trey om hvilket verk i denne utstillingen hun ser på som det viktigste. Svaret var skulpturen med det svært “korte” navnet L’Amour se faisant un arc dans la massue d’Hercule (som betyr noe som “Amor lager seg en bue ut av Herkules sin stav”) Du burde google det, det er veldig fint!
skjermbilde-2016-09-15-kl-01-25-13skjermbilde-2016-09-15-kl-01-26-32

Det siste spørsmålet jeg stilte var til Picassomuseet i Malaga, og slik svarte de: skjermbilde-2016-09-15-kl-01-37-30

Et morsomt initiativ. Jeg var kanskje ikke så kreativ med spørsmålene mine, og sendte tilnærmet det samme avgårde til alle museene. Neste gang skal jeg være litt mer forberedt – bli med da du også da vel!

Magiske skulpturer og kulturnatt

Imorgen er det duket for Oslokulturnatt, og museer, gallerier og andre kulturinstitusjoner rundt om i byen holder dørene åpne ekstra lenge. Det er mye spennende å velge imellom, men jeg vil nesten slå et lite slag for Vigeland-museet, som har forberedt et spesielt fint program bestående av kunst, musikk og dans.

Dørene åpner kl. 18.00 og kl. 18.15 er det duket for fremføringen av verket Marble Songs på obokomponert spesielt for de vakre skulpturene til Håkon Anton Fagerås, som har blitt vist i museet denne sommeren. Etter dette følger en kunstnersamtale med nettopp Fagerås og museets leder Jarle Strømodden. Så blir det danseoppvisning i rommet der skulpturene er plassert, en “poetisk syntese av anatomi og bevegelse i tid og rom”. Må si jeg virkelig liker ideen å kombinere skulptur og dans – tror det kan være veldig fint! Det vil også være flere omvisninger i Vigelands leilighet i løpet av kvelden, og kl. 21 blir det konsert i borggården med Pål Angelskår, vokalist og låtskriver i Minor Majority som du sikket kjenner til. Jeg er veldig glad i musikken hans, og synes den passer perfekt i denne settingen. På vei hjem kan du ta turen innom Vigelandsparken, der lysdesignere fra Zenisk har designet et spesielt lys rundt Monolitten for anledningen… Det høres veldig spennende ut og jeg tipper at resultatet er flott.

collagebbaby

Så det var mitt tips. Litt mer om Fagerås-utstillingen kanskje, som jo setter rammene for det hele. Fagerås er en norsk skulptør som er en av få som jobber med figurativ skulptur idag. Han arbeider i en klassisk stil og med tradisjonelle materialer som marmor og bronse. Men istedetfor å portrettere gudebilder eller store berømtheter, slik vi er vant til at statuer gjerne gjør, lager han skulpturer av helt vanlige mennesker, i hverdagslige kontekster. Utstillingen på Vigeland-museet viser oss både en gammel mann med lutede skuldre, en kvinne som kler seg på hoften, en jente kledd i joggebukser. Mennesker som oss, fremstilt i vakker, skinnende hvit marmor, som man instinktivt får lyst til å stryke hånden over. Det aller fineste verket i utstillingen er kanskje tre små spedbarn som ligger og sover ved siden av hverandre på gulvet. De er så fredfulle der de ligger, og det er nesten så man blir redd for å vekke dem… En nydelig utstilling, som jeg er ganske sikker på at du vil like! (Og som tas ned etter denne helga, så pass på!)