Francesca Woodman

woodman1woodman4woodman27woodman10woodman22woodman20woodman2woodman28woodman5woodman23woodman21
Om jeg skulle ha valgt ett ord for å beskrive fotografiene til Francesca Woodman (1958-1981), ville jeg kanskje ha valgt ordet “annerledes”. Annerledes, i en positiv forstand av ordet. De har et særpreg ved seg som gjør at de er ganske lette å kjenne igjen. I den vrimmelen av svart-hvitt fotografier som finnes der ute, synes jeg det er ganske imponerende. Denne annerledesheten gjør at man virkelig legger merke til disse fotografiene. Jeg ble iallefall ganske fascinert første gang jeg kom over dem. Det er noe veldig øyefangende med de skyggeaktige kvinnene, portrettert inne i ulike rom, og som nesten forsvinner inn i omgivelsene som omgir dem. Et bevis på hvilke spennende visuelle effekter man kan oppnå med ulike fotografiske teknikker. Ved å bruke lang lukketid og la modellen være i bevegelse mens bildet blir tatt, skaper Woodman nærmest spøkelsesaktige skygger, som beveger seg rundt i billedrammen. For det meste er det selvportretter av Woodman selv vi presenteres for. Som flere andre kvinnelige kunstnere på 70-tallet, tok hun utgangspunkt i sin egen kropp i arbeidene sine. Dette er med på å gi fotografiene et svært intimt preg. Vi kommer godt innpå henne. Kameralinsen er ofte zoomet inn slik at det ikke er plass til hele figuren inne i billedrammen. Det skaper stor nærhet. Samtidig befinner hun seg i lukkede interiør, noe som gir inntrykket av å bli invitert med inn til hennes private sfære. Det at bildene er trykket opp i relativt små format, er også med på å forsterke denne intimiteten. Vi kommer dog ikke bort ifra at fotografiene også har en svært trist side ved seg. For meg er på mange måter disse uklare kvinneportrettene skygger fra fortiden, fra et liv som er forbi. Francesca Woodman tok nemlig sitt eget liv da hun bare var 22 år gammel.

Julie Mehretu

Tirsdag, og jeg drømmer meg helt bort i kunstnerskapet til New York-baserte Julie Mehretu. Jeg har en stor forkjærlighet for abstrakt kunst, og Mehretus malerier, tegninger og grafiske trykk er bare helt nydelige. Tenk å ha ett av disse på veggen hjemme, det er drømmen! Julie Mehretu er for tiden aktuell med ny utstilling på det berømte Marian Goodman Gallery i New York, så om du tilfeldigvis skal en tur til det store eplet i høst, er det et hot tips.
Om du ble nysgjerrig på Mehretu og vil vite mer henne, ta en titt på denne videoen her. Veldig interessant, synes jeg. Alltid gøy å høre kunstnerne selv snakke om kunsten sin. Ha en strålende dag alle sammen!

“The reason that I work within abstraction and within the language of abstract painting, is that, it’s this place where there isn’t a clear image of perspective. It’s much more about that “in between place”. (Julie Mehretu)

 

 

 

Munch Mandag: Sjalusi

rms_m_242_0
Edvard Munch, “Sjalusi”, 1895

God mandagskveld alle sammen! Håper dere har hatt en strålende helg, og at starten på uka ikke har vært for hard. Jeg må innrømme at mandagen ofte kommer litt brått på for meg, og at det er en dag som kan virke litt ekstra lang. Men etter at jeg startet opp med Munch Mandagen, har den faktisk tatt seg opp, for jeg gleder meg virkelig hver gang! Det er utrolig deilig å sette seg ned mandagskveld, koble ut verden et lite øyeblikk og bare forsvinne ned i Munchs univers. For det er virkelig en spennende verden, er du ikke enig? Idag har jeg valgt å skrive om en annen av mine favoritter, nemlig “Sjalusi”, som henger på KODE i Bergen. Det er et av Munchs hovedverk og virkelig et flott maleri, er du ikke enig? Det er bare noe veldig sterkt i måten Munch visualiserer den negative følelsen sjalusi på. Å være sjalu er jo ikke akkurat vår mest sjarmerende side, og den kan få frem det verste i oss. Munch gir en fremstilling av denne følelsen i sin råe form, akkurat slik den er: Den sjalu mannen i forgrunnen av bildet, med sitt kritthvite ansikt, åpenbart syk av de vonde følelsene som oversvømmer ham. I bakgrunnen, gjenstanden for mannens elendighet – den røde kvinnen og hennes nye partner. Kvinnen fremstilles nærmest som en djevel med sin røde kjole, røde ansikt og kropp. Alt det røde tyder på tap av uskyld og lidenskap, nok et eksempel på denne “vampyrkvinnen”, som er så typisk hos Munch. Kjolen er åpen og hun er vendt mot partneren sin, mens hun strekker armen opp etter et eple i treet som står bak henne. Dette er en tydelig referanse til Syndefallet fra Bibelen, og viser til menneskets første svik, nemlig Adam og Evas svik mot Gud. Også da var det kvinnen som var syndebukken, som lot seg friste av slangen og ta den første biten av eplet. Ved å sammenlikne kvinnen med den syndige Eva, kommer sviket hun har utsatt mannen for ekstra godt frem. Samtidig er fargebruken med på å heve symbolikken ytterligere. De mørkegrønne trærne i bakgrunnen skaper ikke bare en mørk ramme for den dystre scenen, men de settes også kontrastfullt opp mot hovedpersonens hvite ansikt, og fremhever det slik enda mer. Dette er en veldig kraftfull fremstilling av svik og sjalusi, og et godt eksempel på at et bilde kan si mer enn tusen ord. Eller hva synes du? Ganske flott, ikke sant?

NORSK NATUR. Toril Johannessen og Tue Greenfort

Forrige uke åpnet utstillingen “NORSK NATUR” på Museet for Samtidskunst. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom den norske kunstneren Toril Johannessen og danske Tue Greenfort. Ideen til utstillingen fikk de etter en felles fjelltur til Arne Næss’ hytte på Hallingskarvet. Der begynte de å diskutere Næss’økofilosofi, som handler om at alt liv på jorda har en verdi i seg selv. Med utgangspunkt i Næss’ ideer, startet kunstnerne arbeidet med et utstillingsprosjekt som retter fokus på økosystemer og naturlandskaper. Utstillingen tar opp temaer som balanse og ubalanse i naturen, og forsøker å rette et kritisk blikk på sammenhengen mellom natur, økonomi og statlige institusjoner. Dette gjør de ved å spille på vanlige assosiasjoner knyttet til begrepet “norsk natur”.

14292439_319947301688412_5417499367514878742_n
Tue Greenfort, “Medusa Swarm”, 2008 (Foto: Kunstsnakk)

For det kan være lett å la seg lure når du ser tittelen. Norsk kunsthistorie renner over av romantiske fremstillinger av norsk natur med vakre fjorder og fjell. Om du kommer til museet med forventninger om å se dette, vil du nok bli overrasket. Jeg synes likevel at du skal ta turen, for Johannessen og Greenforts innfallsvinkel på “norsk natur” er herlig forfriskende. I ett av de første utstillingsrommene henger flere maneter laget av Muranoglass ned fra taket. De er en del av Tue Greenforts “Medusa Swarm” og er usedvanlig vakre (se bilde over). Så får vi høre at fremveksten av farlige brennmaneter har vært unormalt stor de siste årene, og gjort at hele strender har måtte stenge rundt Middelhavet. Også her i Norge har vi observert en rekordhøy strøm av maneter. Forskere forklarer utviklingen med global oppvarming, forurensning og overfiske. Og med det får glassmanetene til Greenfort en helt ny dimensjon som det er umulig å ignorere. Samtidig som vi beundrer manetenes skjønnhet, grøsser vi over den historien som de forteller. Ved å plassere dette verket under paraplyen “norsk natur” gjør kunstneren oss smertelig klar over at vi bor i et land som setter oljeutvinning og økonomisk gevinst over hensynet til miljøet. Avstanden til “Brudeferden i Hardanger” kunne ikke ha vært større, og vi forlater rommet med en liten klump i magen. Fantastisk og skremmende på samme tid.

collage
Toril Johannessen, “In Search of Iceland Spar”, 2008 (Foto: Kunstsnakk)

Vi går videre inn i utstillingen. Det neste høydepunktet er Toril Johannessens “In Search of Iceland Spar”, et kunstverk kretset rundt mineralet islandsk kalsitt. Denne formen for kalsitt er helt gjennomsiktig, og var derfor sentral i utviklingen av optiske instrumenter på 1800-tallet. Av den grunn ble kalsitten eksportert i store mengder ut av Island, og til slutt var øya helt tom for mineralet. Interessert av denne historien, startet Johannessen et prosjekt der hun forsøkte å gjøre rede for mineralets situasjon idag. Resultatet er en installasjon bestående av den dokumentasjonen som hun fant. “In Search of Iceland Spar” består av så mye som 181 fotografier og en stor bunke med epostkorrespondanse som kunstneren har hatt med forskningsinstitutter og museer rundt om i verden. Kalsitten, som har blitt spredd til alle verdens hjørner, og ikke lenger er å finne i sine opprinnelige omgivelser, kommer slik sammen igjen i Johannessens installasjon.

norsk-natur-pressebilder-10
Toril Johannessen og Kwame Aidoo, “Aurora Ekvatorialis”, 2016 (Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet)

Fascinerende, og det samme kan absolutt sies om “Aurora Ekvatorialis”, nok en installasjon av Johannessen i samarbeid med Kwame Aidoo. En skulptur bestående av neonlys blir gitt energi av store bilbatterier som ligger på gulvet ved siden av skulpturen. Batteriene er resirkulert og kommer fra Ghana, der Johannessen har funnet dem på ett av verdens største avfallshåndteringssteder for brukt elektronikk. Dette er en ganske klar kommentar til verdens overforbruk og de konsekvensene det har for miljøet. Både arbeidere på avfallsplassen og naturen rundt blir gitt varige mèn på grunn av forurensning fra stedet. Videre utforsker Johannessen det forholdet vi mennesker har til lys, og hun ser nærmere på myter knyttet til lysfenomen, som for eksempel nordlys. Ved å døpe kunstverket for “Aurora Ekvatorialis” gir hun nordlyset (aurora borealis) en “slektning” ved ekvator. Hun sammenlikner også de mystiske egenskapene som vi ofte tildeler nordlyset med såkalte “african electronics”. “African electronics” er et begrep som blir brukt når teknologien skaper en spesiell effekt som mange velger å beskrive som “magisk”. Slik som med nordlyset, er det noe symbolladet og mystisk ved lysskulpturen hennes. Med sitt rosa neonlys som sirkler rundt i skulpturens rør, er skulpturen selv en “african electronic”. Men om du reiser på museet for å se utstillingen, er det slett ikke sikkert at du får se den opplyst. Akkurat som nordlyset, viser heller ikke “Aurora Ekvatorialis” alltid frem sitt vakre selv. Dette kommer av at batteriene som lyser opp installasjonen ikke varer så lenge som utstillingen skal stå framme. Derfor må de skrus av og på til bestemte tider i løpet av dagen. I flere fattigere land er dette en realitet hva gjelder strøm. For at det skal være nok strøm til alle, skrus den av og på til visse tider, og befolkningen blir informert om når det skjer. I Ghana har mange det slik, og på folkemunne kalles fenomenet for «dumsor». Johannessen har derfor utarbeidet en «dumsor» for lysskulpturen, som forteller når lyset er på og av. Hun sier at på samme måte som turister kan bli skuffet over å ikke få se nordlyset på tur til Nord-Norge, kan gjester ved museet bli skuffet over å ikke se lysskulpturen hennes opplyst. Et fascinerende poeng, som peker til hvordan storslått natur idag på mange måter er blitt kjøpt opp av turismen. Samtidig tenker jeg at «dumsoren» sier noe om urettferdigheten her i verden, om forskjellen på levestandard i nord og sør. At strømmen ikke er tilgjengelig til en hver tid er noe som er fremmed for de aller fleste i den vestlige verden.

norsk-natur-montering-05
Toril Johannessen (Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet)

Det var tre eksempler fra utstillingen. Jeg kunne ha nevnt flere, men da ville teksten aldri ta slutt. Du får istedet ta turen til museet og se selv. Det er en spennende utstilling, som utforsker flere sider ved naturen. Faktisk har kunstnerne i samarbeid med museet trukket det så langt at hele utstillingen i seg selv er satt opp som et økosystem, der hvert kunstverk fungerer som en “organisme”, plassert i ulike “celler” rundt omkring i museet. Vi som besøkende inviteres til å gå på oppdagelsesferd og finne kunstverkene gjemt bak lukkede dører i det store ærverdige museumsbygget. Disse lokalene huset faktisk tidligere Norges Bank og bærer preg av det. Kontrasten mellom de store mørke hallene og de opplyste utstillingsrommene blir derfor veldig fin. Du får litt følelsen av å gå på skattejakt -og konseptet er en fin måte å aktivisere den besøkende på, for dette er en utstilling som krever litt av oss. Vi må være litt “kunstdetektiver” her, bruke tid på å se, lese og studere det vi ser for å virkelig forstå. Jeg vet at dette aspektet er det som gjør at samtidskunsten virker fremmed for mange. Men for meg er det faktisk stikk motsatt. Det er nettopp dette “gåtefulle” ved samtidskunsten som gjør at jeg liker den så godt. Vi må være nysgjerrige og stille oss åpne foran det vi ser. Når sammenhengen begynner å gå opp for oss, blir det med ett veldig moro! Du kan jo prøve og se selv!

img_7186
Tue Greenfort (Foto: Kunstsnakk)

For “NORSK NATUR” på Museet for Samtidskunst gir deg definitivt mange slike gåter som du må løse. Johannessen og Greenfort er to dyktige kunstnere som det er veldig spennende å utforske nærmere. Jeg skulle bare ønske at vi ble gitt litt mer hjelp i form av kontekst i rommene. Utstillingen er ganske teoretisk og da er vi nødt til å få noen knagger å henge det hele på. Jeg var så heldig at jeg fikk være med både kunstnere og kuratorere rundt i utstillingen, som selvsagt er et stort privilegium. Dette er en utstilling som det er fint å ha en guide eller omviser med seg på – og det mangler heldigvis ikke muligheter for det. Jeg ser for eksempel at museet arrangerer søndagsomvisninger og oppfordrer alle til å stille opp på det. For deg som er i foreldrepermisjon, arrangeres det babyomvisninger på dagtid. (Jeg var selv på flere babyomvisninger i mine permisjoner og kan skrive under på at det er et velkomment avbrekk fra ammetåka!) For deg med eldre barn, ser familieomvisningen den 30. oktober spennende ut, blant annet kan man være med på å lage maneter i atelieret. Det høres jo kjempemoro ut og er en perfekt helgeaktivitet for både store og små! Ta deg en tur til Museet for Samtidskunst da vel, for dette er verdt å få med seg!

img_7180
Fra utstillingen. (Foto: Kunstsnakk)
img_7195
Fra utstillingen (Foto: Kunstsnakk)
img_7173
Foto: Kunstsnakk

Kilder: Randi Godø & Sif Hofsvang, “Norsk Natur. Refleksjoner og gjerninger”, essay fra utstillingskatalogen “NORSK NATUR. Toril Johannessen og Tue Greenfort”, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2016

Munch Mandag: To Mennesker. De Ensomme

En kvinne og en mann står på stranden og skuer utover havet. De har ryggen vendt mot oss, slik at vi ikke kan se ansiktene deres. Hun er kledd i hvitt og han i svart. Selv om de står ved siden av hverandre, er det en avstand mellom dem. Det kan se ut som om mannen forsøker å nærme seg kvinnen, men uten at hun responderer. Med blikket festet utover sjøen, er det som om hun gjør seg utilgjengelig for ham. Bildets tittel “To mennesker. De ensomme” bekrefter antakelsene våre. Selv om paret er sammen, er de adskilt og alene. Og er ikke nettopp dèt den verste ensomheten – den du opplever når du er i selskap med andre? Nok en gang konfronterer Munch oss med en fremstilling av den håpløse kjærligheten. Istedetfor glede og håp, uttrykker dette mann og kvinne-motivet lengsel og melankoli. Munch skaper denne stemningen gjennom en kraftig forenkling av formspråket: Billedelementene er få og symbolladede, og store fargeflater er valgt til fordel for skyggelegging og dybdevirkning. Fargene spiller på kontrasten mellom det mørke og det lyse. Dette gir en ekspressiv virkning. Effekten gjør seg ekstra godt i grafiske verk som dette, der mediet selv krever stilistisk redusering, og svartfargen er fremtredende. Munch lagde flere versjoner av dette motivet, og det du ser på bildet over kan faktisk bli ditt. Sammen med et annet trykk av Munch, legges det nemlig ut for salg hos det store auksjonshuset Sotheby’s i London i slutten av måneden. Prisantydning? Et sted mellom 400.000 og 600.000 pund… Mer her. Ha en fin mandagskveld alle sammen!

#AskACurator

Igår var det duket for #AskACurator på Twitter, og brukere hadde muligheten til å sende spørsmål til kuratorer ved museer rundt om i verden. Jeg følte jeg måtte benytte anledningen, og slengte meg på. Det er jo ikke hver dag man kommer i prat med en kurator på for eksempel Louvre, så det er bare å passe på når man kan! Mye kan sikkert sies om sosiale medier, men det kan være veldig gøy når det brukes på denne måten. Her i Norge tror jeg ikke så mange museer var med, men Astrup Fearnley stilte opp. Så mine to første spørsmål gikk til Therese Möllenhoff som jobber som kurator der. Slik gikk  det:
skjermbilde-2016-09-15-kl-19-41-01

skjermbilde-2016-09-15-kl-01-29-33skjermbilde-2016-09-15-kl-01-30-02

Det neste museet som jeg sendte spørsmål til var Van Gogh Museet i Amsterdam. Jeg er svært glad i Van Goghs kunst, så de måtte jeg få i snakk. Jeg spurte dem hvilket kunstverk de betrakter som Van Goghs viktigste. Jeg ble litt overrasket over svaret, ettersom jeg hadde forventet meg det berømte Starry Night eller noe i duren. Men de svarte ikke det, og jeg synes det var interessant at de trakk fram det første verket som Van Gogh selv hadde vært fornøyd med. Det var ny info for meg:
skjermbilde-2016-09-15-kl-01-34-52skjermbilde-2016-09-15-kl-01-35-04

Med en konstant lengsel tilbake til Italia, måtte jeg nesten se om jeg ikke fant noen italienere å twitre med også. Valget falt på Pinacoteca Agnelli, som ligger i Torino og har fin samling av moderne kunst. Jeg spurte dem hvilket verk de ser på som samlingens viktigste og hvorfor. Det første svaret jeg fikk var maleriet “Nudo” av berømte Modigliani, ettersom dette virkelig er et nøkkelverk i kunstnerens karriere. Etterpå la de til sine syv malerier av Matisse, ettersom disse sammen illustrerer kunstnerens stilistiske utvikling. Å, nå fikk jeg lyst på en tur til Torino gitt!:

skjermbilde-2016-09-15-kl-01-34-14skjermbilde-2016-09-15-kl-01-34-26

Så var det franskmennene da. Louvre stilte opp, og da måtte jeg jo bare sende avgårde et spørsmål. Her hadde de bestemt at spørsmålene skulle handle om museets nye utstilling med den franske 1700-talls skulptøren Edme Bouchardon. Jeg må bare innrømme at dette er en kunstner jeg ikke vet mye om, men jeg tenkte at det er jo en mulighet til å oppdage noe nytt. Så jeg spurte kurator Juliette Trey om hvilket verk i denne utstillingen hun ser på som det viktigste. Svaret var skulpturen med det svært “korte” navnet L’Amour se faisant un arc dans la massue d’Hercule (som betyr noe som “Amor lager seg en bue ut av Herkules sin stav”) Du burde google det, det er veldig fint!
skjermbilde-2016-09-15-kl-01-25-13skjermbilde-2016-09-15-kl-01-26-32

Det siste spørsmålet jeg stilte var til Picassomuseet i Malaga, og slik svarte de: skjermbilde-2016-09-15-kl-01-37-30

Et morsomt initiativ. Jeg var kanskje ikke så kreativ med spørsmålene mine, og sendte tilnærmet det samme avgårde til alle museene. Neste gang skal jeg være litt mer forberedt – bli med da du også da vel!

Magiske skulpturer og kulturnatt

Imorgen er det duket for Oslokulturnatt, og museer, gallerier og andre kulturinstitusjoner rundt om i byen holder dørene åpne ekstra lenge. Det er mye spennende å velge imellom, men jeg vil nesten slå et lite slag for Vigeland-museet, som har forberedt et spesielt fint program bestående av kunst, musikk og dans.

Dørene åpner kl. 18.00 og kl. 18.15 er det duket for fremføringen av verket Marble Songs på obokomponert spesielt for de vakre skulpturene til Håkon Anton Fagerås, som har blitt vist i museet denne sommeren. Etter dette følger en kunstnersamtale med nettopp Fagerås og museets leder Jarle Strømodden. Så blir det danseoppvisning i rommet der skulpturene er plassert, en “poetisk syntese av anatomi og bevegelse i tid og rom”. Må si jeg virkelig liker ideen å kombinere skulptur og dans – tror det kan være veldig fint! Det vil også være flere omvisninger i Vigelands leilighet i løpet av kvelden, og kl. 21 blir det konsert i borggården med Pål Angelskår, vokalist og låtskriver i Minor Majority som du sikket kjenner til. Jeg er veldig glad i musikken hans, og synes den passer perfekt i denne settingen. På vei hjem kan du ta turen innom Vigelandsparken, der lysdesignere fra Zenisk har designet et spesielt lys rundt Monolitten for anledningen… Det høres veldig spennende ut og jeg tipper at resultatet er flott.

collagebbaby

Så det var mitt tips. Litt mer om Fagerås-utstillingen kanskje, som jo setter rammene for det hele. Fagerås er en norsk skulptør som er en av få som jobber med figurativ skulptur idag. Han arbeider i en klassisk stil og med tradisjonelle materialer som marmor og bronse. Men istedetfor å portrettere gudebilder eller store berømtheter, slik vi er vant til at statuer gjerne gjør, lager han skulpturer av helt vanlige mennesker, i hverdagslige kontekster. Utstillingen på Vigeland-museet viser oss både en gammel mann med lutede skuldre, en kvinne som kler seg på hoften, en jente kledd i joggebukser. Mennesker som oss, fremstilt i vakker, skinnende hvit marmor, som man instinktivt får lyst til å stryke hånden over. Det aller fineste verket i utstillingen er kanskje tre små spedbarn som ligger og sover ved siden av hverandre på gulvet. De er så fredfulle der de ligger, og det er nesten så man blir redd for å vekke dem… En nydelig utstilling, som jeg er ganske sikker på at du vil like! (Og som tas ned etter denne helga, så pass på!)

Oslo Arkitekturtriennale 2016

oat
Det spanske kuratorkollektivet “After Belonging Agency” og triennalens direktør Hanna Petersson på infomøtet før åpningen av utstillingene på DOGA og Nasjonalmuseet – Arkitektur

På torsdag forrige uke var det duket for åpningen av Oslo Arkitekturtriennale 2016 (OAT). Jeg stilte opp med store forventninger, svært spent på hva som ventet meg. Det jeg hadde lest om triennalen på forhånd, virket nemlig veldig interessant. Arrangert for sjette gang i år, skulle det 10 uker lange arrangementet sette tilhørighet i vår globale verden på dagsordenen, en tematikk som både er spennende og brennende aktuell. Ikke bare befinner verden seg midt oppi en gigantisk flykningskrise, der millioner av mennesker er blitt tvunget på flukt. Mange av oss flytter også stadig på oss – helt frivillig. Verden har blitt mindre, og vi reiser, studerer, bor og arbeider i andre byer og land. Flere skifter bosted ofte. Hva gjør dette med vår søken etter tilhørighet? Hvordan blir vårt forhold til rom, sted og gjenstander påvirket av denne globale sirkuleringen? Hva innebærer begrepet “å komme hjem” idag? Spennende spørsmål, som triennalen forsøker å finne svar på gjennom å se på arkitekturens rolle i det hele. Det er det det spanske kuratorkollektivet “After Belonging Agency” som står bak programmet, og programmet er todelt og handler om “Om å komme fra”og “Om å komme til”.

oat55oat66dogaoat56oat77

14285150_10157371035345246_1110708824_o
Fra utstillingen “Om å komme fra” på DOGA. Utstillingen er visuelt sett helt tipp topp med flotte effekter og sterke, fine farger. Svært Insta-vennlig..!  Men ta deg likevel tid til å lese om fortellingene som skjuler seg bak den innbydende fasaden. Det er så mange fine historier her. Utstillingen forsøker å skape et bilde av vår globale virkelighet, vise hvordan vi mennesker søker tilhørighet i en verden der alt stadig er i forflyttning. Det hele er ganske fascinerende – ta deg en tur, det vil du ikke angre på!

“Om å komme fra” forsøker å skape et bilde av vår samtid. Den ser nærmere på hvordan mennesker i transitt søker tilhørighet, og hvordan et liv i forflytning endrer vår måte å leve på. På Norsk design – og arkitektursenter (DOGA) kan du se en utstilling knyttet til dette temaet. Utstillingen tar opp temaer som menneskets opprinnelse og forankring, samtidig som den retter et nærmere blikk på faktorer som påvirker menneskers liv idag, flyktningskriser, klimakriser, turisme, oppfinnelsen av nye teknolgier m.m. Den andre delen “Om å komme til” retter seg mot fagfolk og arkitekter, og forsøker å inspirere dem til å tenke nytt. Hvordan kan vi bygge annerledes for å svare på de behovene som oppstår som følge av globaliseringen? En utstilling på Nasjonalmuseet – Arkitektur er satt opp i forbindelse med dette temaet. Utstillingen viser oss ti steder verden over, som illustrerer hvordan tilhørighet idag er i forandring. Disse stedene presenteres gjennom bildemateriale og tekst, samt rapporter fra stedene som er utarbeidet av lokale arkitekter, kunstnere, journalister og andre fagfolk.

Triennalen har fått mye internasjonal oppmerksomhet, og så mange som 200 bidragsytere kommer til Oslo fra hele verden for å være med. Ved siden av hovedprogrammet, som er de to utstillingene, en (avholdt) konferanse på Operahuset, og en publikasjon, er det satt opp en rekke arrangementer av ulik karakter som alle tar opp temaet tilhørighet. Jeg anbefaler alle å sjekke ut programmet og ta seg en tur, for dette er et tema som jeg vil tro engasjerer oss alle. De to utstillingene er visuelt veldig fint satt opp, og innholdsmessig er de veldig sterke. Det er nok best å ha god tid om du drar dit, for det er to utstillinger som krever litt ekstra av den besøkende. Man må ta seg tid til å studere det man ser, lese den teksten og informasjonen som man blir gitt. Hvis ikke blir det kanskje litt vanskelig å følge med. Men om man tar seg tid og gjør det, ja da er det veldig engasjerende. Jeg lover deg.

torshovcolombiagardemprato

tensta
Fra utstillingen “Om å komme til”. Her har kuratorene valgt ut ti ulike steder i verden som viser hvordan tilhørigheten idag er i forandring. De ti utvalgte stedene er en arbeiderbolig i Kirkenes, en leilighet i København som leies ut via en digital delingsplattform, det flerkulturelle nabolaget Tensta i Stockholm, Torshov Transittmottak, grenseovergangen og transittområdene på Gardermoen, en utleid bod i New York, et hus i en kaffeplantasjeregion i Columbia som er blitt finansiert av utvandrede familiemedlemmer, et pasientrom for rike utlendinger i Dubais Health Care City, et religiøst fellesskap i Lagos og en tekstilfabrikk i Prato i Toscana (Italia), der en av Europas største Chinatowns befinner seg.

Kilder: OATs hjemmesider
Bilder: Private

Ekebergparken

IMG_7065

IMG_6995
Louise Bourgeois, The Couple, 2003
IMG_6996
The Couple – sett nedenfra
IMG_7057
Damien Hirst, Anatomy of an Angel, 2008
IMG_7055
Anatomy of an Angel sett forfra
img_5543
Richard Hudson, Marilyn Monroe, 2002
IMG_7067
Salvador Dali, Vénus aux Tiroirs, 1936
IMG_7069
Gustav Vigeland, Mann og Kvinne, Adorasjon, 1908
IMG_7064
Sean Henry, Walking Woman, 2010

IMG_7033

Hei alle sammen! Håper dere har hatt en fin uke så langt. Her flyr dagene avgårde, og det er ikke til å tro at vi er godt igang med september allerede. Nå har vi bodd i Oslo i over ett år, og jeg skjønner ikke hvor tida har blitt av. Det føles virkelig som at det var igår, og ikke ifjor sommer, at vi satt i flyttebilen fra Stockholm. Men det var ikke det jeg ville prate om idag. Stikker egentlig bare innom for å legge ut noen bilder fra helgas utflukt til Ekebergparken. Du som følger meg på Instagram, har kanskje fått med deg at vi var der. Og jeg må si, det ble en veldig hyggelig dag! Natur og kunst i vakker forening, samt en husdyrpark til barna – parken har virkelig noe å tilby både store og små! Og når sola i tillegg gledet oss med sitt nærvær, ble dagen en suksess! Over ser dere noen bilder av skulpturene i parken. Med en forkjærlighet for Louise Bourgeois, var nok hennes statue “The Couple” min favoritt, men jeg må også si at Damien Hirsts “Anatomy of an Angel” er ganske kul. Og beliggenheten valgt for den, med nydelig utsikt over Oslofjorden, er jo helt strålende! I tillegg til de vist over på bildene, finner du skulpturer av Auguste Rodin, Pierre-Auguste Renoir, Sarah Lucas, Per Inge Bjørlo og mange andre kjente navn på Ekeberg. Det er faktisk ganske imponerende hva de har fått til. Et godt Oslotips med andre ord. Ha en fin lille lørdag alle sammen!

Bilder: Privat

 

Munch Mandag: Aften på Karl Johan

Munch Mandag: Aften på Karl Johan

En gruppe mennesker går oppover Karl Johan. Det er mørkt ute, og lyset skinner ut av vinduene på Stortingsbygningen som skuer i bakgrunnen. Alle personene går i retning av oss beskuere, og de er kuttet ved midjen eller brystet. Bare en mann er snudd med ryggen til oss, og vises i hel figur. Man får ikke umiddelbart øye på ham, men vi skimter ham etterhvert der han spaserer alene mot strømmen i skyggen til høyre i bildet..

“Aften på Karl Johan” fra 1892 tar opp ensomhet og angst i storbyen. Mannen som går alene mot mengden er bildet på den ensomme ulven, den som ikke hører til i gruppen. Etterhvert som den nye storbytilværelsen tok form, ble det et populært tema hos 1800-tallets forfattere og kunstnere. I 1863 (samme år som Munch ble født) skildret den franske poeten Charles Baudelaire den moderne kunstneren i boka “Le peintre de la vie moderne”. Den moderne kunstneren var, ifølge ham, en “flâneur”, en dagdriver og en dandy, som spaserte rundt i byen og observerte livet rundt seg – men uten å være deltakende i det selv. I Frankrike på denne tiden var både impresjonistene og realistene svært glad i å skildre scener fra hverdagslivet i Paris i maleriene sine.  I “Aften på Karl Johan” gir Munch oss en slags norsk variant av dette, dog en ganske mye mer dyster en – iallefall om du sammenlikner med de duse fargene og harmoniske motivene til impresjonister som Renoir…

Ta en kikk på ansiktene til personene i forgrunnen. De er helt hvite og ser nærmest spøkelsesaktige ut. Øynene er vidåpne, men det ser likevel ikke ut som at de faktisk ser oss. Personene har nærmest ingen ansiktstrekk. De er ikke gjengitt som ulike individer, men som en helhet, en gruppe – en gruppe som ser kald og fremmed ut i en utenforståendes øyne. Den stakkars mannen til høyre får ikke ta del i det “fine selskap”. Han er kunstnerbohemen, som ikke blir tatt med inn blant fiffen (vi kan se av mennenes fine flosshatter og kvinnenes elegante hatter at denne gruppen mennesker tilhører borgerskapet). Skildringen av fremmedgjøringen og ensomheten i den nye moderne virkeligheten går igjen og igjen i Munchs kunst. Det handler ofte om de som faller utenfor, om de som ikke helt finner sin plass her i verden.

Jeg lar Munch selv avslutte dette innlegget. Fra hans dagboksnotater kan man lese følgende sitat, som beskriver”Aften på Karl Johan” så mye bedre enn det jeg selv kan:

“Alle – Folk der passerte forbi så så fremmede og rare ud og han syntes de så så på ham – stirrede på ham – alle disse ansigter – blik i aftenlyset – Han forsøgte at holde på en tanke men kunde det ikke – han havde følelse af bare tomhed i hovedet – så forsøgte han at fæste blikket på et vindu høit op – så generte de forbigående ham igjen – Han skalv over hele legemet og sveden silede af ham”. 

Ha en fin kveld alle sammen!

Kilder: Ulrich Bischoff, “Munch”, Taschen 2002