NORSK NATUR. Toril Johannessen og Tue Greenfort

Forrige uke åpnet utstillingen “NORSK NATUR” på Museet for Samtidskunst. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom den norske kunstneren Toril Johannessen og danske Tue Greenfort. Ideen til utstillingen fikk de etter en felles fjelltur til Arne Næss’ hytte på Hallingskarvet. Der begynte de å diskutere Næss’økofilosofi, som handler om at alt liv på jorda har en verdi i seg selv. Med utgangspunkt i Næss’ ideer, startet kunstnerne arbeidet med et utstillingsprosjekt som retter fokus på økosystemer og naturlandskaper. Utstillingen tar opp temaer som balanse og ubalanse i naturen, og forsøker å rette et kritisk blikk på sammenhengen mellom natur, økonomi og statlige institusjoner. Dette gjør de ved å spille på vanlige assosiasjoner knyttet til begrepet “norsk natur”.

14292439_319947301688412_5417499367514878742_n

Tue Greenfort, “Medusa Swarm”, 2008 (Foto: Kunstsnakk)

For det kan være lett å la seg lure når du ser tittelen. Norsk kunsthistorie renner over av romantiske fremstillinger av norsk natur med vakre fjorder og fjell. Om du kommer til museet med forventninger om å se dette, vil du nok bli overrasket. Jeg synes likevel at du skal ta turen, for Johannessen og Greenforts innfallsvinkel på “norsk natur” er herlig forfriskende. I ett av de første utstillingsrommene henger flere maneter laget av Muranoglass ned fra taket. De er en del av Tue Greenforts “Medusa Swarm” og er usedvanlig vakre (se bilde over). Så får vi høre at fremveksten av farlige brennmaneter har vært unormalt stor de siste årene, og gjort at hele strender har måtte stenge rundt Middelhavet. Også her i Norge har vi observert en rekordhøy strøm av maneter. Forskere forklarer utviklingen med global oppvarming, forurensning og overfiske. Og med det får glassmanetene til Greenfort en helt ny dimensjon som det er umulig å ignorere. Samtidig som vi beundrer manetenes skjønnhet, grøsser vi over den historien som de forteller. Ved å plassere dette verket under paraplyen “norsk natur” gjør kunstneren oss smertelig klar over at vi bor i et land som setter oljeutvinning og økonomisk gevinst over hensynet til miljøet. Avstanden til “Brudeferden i Hardanger” kunne ikke ha vært større, og vi forlater rommet med en liten klump i magen. Fantastisk og skremmende på samme tid.

collage

Toril Johannessen, “In Search of Iceland Spar”, 2008 (Foto: Kunstsnakk)

Vi går videre inn i utstillingen. Det neste høydepunktet er Toril Johannessens “In Search of Iceland Spar”, et kunstverk kretset rundt mineralet islandsk kalsitt. Denne formen for kalsitt er helt gjennomsiktig, og var derfor sentral i utviklingen av optiske instrumenter på 1800-tallet. Av den grunn ble kalsitten eksportert i store mengder ut av Island, og til slutt var øya helt tom for mineralet. Interessert av denne historien, startet Johannessen et prosjekt der hun forsøkte å gjøre rede for mineralets situasjon idag. Resultatet er en installasjon bestående av den dokumentasjonen som hun fant. “In Search of Iceland Spar” består av så mye som 181 fotografier og en stor bunke med epostkorrespondanse som kunstneren har hatt med forskningsinstitutter og museer rundt om i verden. Kalsitten, som har blitt spredd til alle verdens hjørner, og ikke lenger er å finne i sine opprinnelige omgivelser, kommer slik sammen igjen i Johannessens installasjon.

norsk-natur-pressebilder-10

Toril Johannessen og Kwame Aidoo, “Aurora Ekvatorialis”, 2016 (Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet)

Fascinerende, og det samme kan absolutt sies om “Aurora Ekvatorialis”, nok en installasjon av Johannessen i samarbeid med Kwame Aidoo. En skulptur bestående av neonlys blir gitt energi av store bilbatterier som ligger på gulvet ved siden av skulpturen. Batteriene er resirkulert og kommer fra Ghana, der Johannessen har funnet dem på ett av verdens største avfallshåndteringssteder for brukt elektronikk. Dette er en ganske klar kommentar til verdens overforbruk og de konsekvensene det har for miljøet. Både arbeidere på avfallsplassen og naturen rundt blir gitt varige mèn på grunn av forurensning fra stedet. Videre utforsker Johannessen det forholdet vi mennesker har til lys, og hun ser nærmere på myter knyttet til lysfenomen, som for eksempel nordlys. Ved å døpe kunstverket for “Aurora Ekvatorialis” gir hun nordlyset (aurora borealis) en “slektning” ved ekvator. Hun sammenlikner også de mystiske egenskapene som vi ofte tildeler nordlyset med såkalte “african electronics”. “African electronics” er et begrep som blir brukt når teknologien skaper en spesiell effekt som mange velger å beskrive som “magisk”. Slik som med nordlyset, er det noe symbolladet og mystisk ved lysskulpturen hennes. Med sitt rosa neonlys som sirkler rundt i skulpturens rør, er skulpturen selv en “african electronic”. Men om du reiser på museet for å se utstillingen, er det slett ikke sikkert at du får se den opplyst. Akkurat som nordlyset, viser heller ikke “Aurora Ekvatorialis” alltid frem sitt vakre selv. Dette kommer av at batteriene som lyser opp installasjonen ikke varer så lenge som utstillingen skal stå framme. Derfor må de skrus av og på til bestemte tider i løpet av dagen. I flere fattigere land er dette en realitet hva gjelder strøm. For at det skal være nok strøm til alle, skrus den av og på til visse tider, og befolkningen blir informert om når det skjer. I Ghana har mange det slik, og på folkemunne kalles fenomenet for «dumsor». Johannessen har derfor utarbeidet en «dumsor» for lysskulpturen, som forteller når lyset er på og av. Hun sier at på samme måte som turister kan bli skuffet over å ikke få se nordlyset på tur til Nord-Norge, kan gjester ved museet bli skuffet over å ikke se lysskulpturen hennes opplyst. Et fascinerende poeng, som peker til hvordan storslått natur idag på mange måter er blitt kjøpt opp av turismen. Samtidig tenker jeg at «dumsoren» sier noe om urettferdigheten her i verden, om forskjellen på levestandard i nord og sør. At strømmen ikke er tilgjengelig til en hver tid er noe som er fremmed for de aller fleste i den vestlige verden.

norsk-natur-montering-05

Toril Johannessen (Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet)

Det var tre eksempler fra utstillingen. Jeg kunne ha nevnt flere, men da ville teksten aldri ta slutt. Du får istedet ta turen til museet og se selv. Det er en spennende utstilling, som utforsker flere sider ved naturen. Faktisk har kunstnerne i samarbeid med museet trukket det så langt at hele utstillingen i seg selv er satt opp som et økosystem, der hvert kunstverk fungerer som en “organisme”, plassert i ulike “celler” rundt omkring i museet. Vi som besøkende inviteres til å gå på oppdagelsesferd og finne kunstverkene gjemt bak lukkede dører i det store ærverdige museumsbygget. Disse lokalene huset faktisk tidligere Norges Bank og bærer preg av det. Kontrasten mellom de store mørke hallene og de opplyste utstillingsrommene blir derfor veldig fin. Du får litt følelsen av å gå på skattejakt -og konseptet er en fin måte å aktivisere den besøkende på, for dette er en utstilling som krever litt av oss. Vi må være litt “kunstdetektiver” her, bruke tid på å se, lese og studere det vi ser for å virkelig forstå. Jeg vet at dette aspektet er det som gjør at samtidskunsten virker fremmed for mange. Men for meg er det faktisk stikk motsatt. Det er nettopp dette “gåtefulle” ved samtidskunsten som gjør at jeg liker den så godt. Vi må være nysgjerrige og stille oss åpne foran det vi ser. Når sammenhengen begynner å gå opp for oss, blir det med ett veldig moro! Du kan jo prøve og se selv!

img_7186

Tue Greenfort (Foto: Kunstsnakk)

For “NORSK NATUR” på Museet for Samtidskunst gir deg definitivt mange slike gåter som du må løse. Johannessen og Greenfort er to dyktige kunstnere som det er veldig spennende å utforske nærmere. Jeg skulle bare ønske at vi ble gitt litt mer hjelp i form av kontekst i rommene. Utstillingen er ganske teoretisk og da er vi nødt til å få noen knagger å henge det hele på. Jeg var så heldig at jeg fikk være med både kunstnere og kuratorere rundt i utstillingen, som selvsagt er et stort privilegium. Dette er en utstilling som det er fint å ha en guide eller omviser med seg på – og det mangler heldigvis ikke muligheter for det. Jeg ser for eksempel at museet arrangerer søndagsomvisninger og oppfordrer alle til å stille opp på det. For deg som er i foreldrepermisjon, arrangeres det babyomvisninger på dagtid. (Jeg var selv på flere babyomvisninger i mine permisjoner og kan skrive under på at det er et velkomment avbrekk fra ammetåka!) For deg med eldre barn, ser familieomvisningen den 30. oktober spennende ut, blant annet kan man være med på å lage maneter i atelieret. Det høres jo kjempemoro ut og er en perfekt helgeaktivitet for både store og små! Ta deg en tur til Museet for Samtidskunst da vel, for dette er verdt å få med seg!

img_7180

Fra utstillingen. (Foto: Kunstsnakk)

img_7195

Fra utstillingen (Foto: Kunstsnakk)

img_7173

Foto: Kunstsnakk

Kilder: Randi Godø & Sif Hofsvang, “Norsk Natur. Refleksjoner og gjerninger”, essay fra utstillingskatalogen “NORSK NATUR. Toril Johannessen og Tue Greenfort”, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2016ke sid

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s