Munch Mandag: Vampyr

vampire.jpg
Edvard Munch, “Vampyr”, 1893

Idag er det Halloween, så da var det ikke så vanskelig å velge bilde til denne ukas Munch Mandag. Det måtte jo nesten bare bli “Vampyr” eller “Kjærlighet og Smerte”, som bildet også heter. Bildet viser et par som omfavner hverandre; kvinnen holder hendene rundt mannen, mens hun tilsynelatende kysser ham i nakken. Ansiktet hans er gjemt i fanget hennes og han ligger sammensunket inntil henne. Kvinnens lange røde hår brer seg utover dem begge og rammer inn paret. Fargene i bildet er mørke og domineres av svarte og oransjeaktige toner i kontrast mot det hvite.
Hvordan vi tolker bildet, kommer an på hvilken tittel vi tar utgangspunkt i. Den mest Halloween-vennlige tolkningen er uten tvil “Vampyr”. Sett fra det ståstedet har vi igjen å gjøre med den djevelaktige Madonna-kvinnen som med sitt umettelige begjær suger til seg livsgnisten hos mannen. Mens tittelen “Kjærlighet og smerte” gir rom for en annen tolkning: Kan det faktisk være at kvinnen trøster og beskytter mannen? Kanskje, hva tror du?

#kunstpåminvegg: Delta i konkurranse og vinn medlemskap i Nasjonalmuseets venner

img_7773

Da jeg og mannen min giftet oss i 2014, fikk vi dette bildet av Per Kleiva i gave av min bror og svigerinne. Bildet fikk hovedplassen i stua og har siden vært en favoritt hos oss.

Nå vil jeg vite hva DU har på veggen hjemme. Ta et bilde av et kunstverk du er glad i – det spiller ingen rolle om det er et maleri, trykk, fotografi, en vev, plakat, barnetegning, kalender eller annet. Det viktige er at det henger på veggen DIN! Del ditt bilde på Instagram, Facebook eller Twitter under hashtagen #kunstpåminvegg, så skaper vi sammen et digitalt galleri som viser hvordan norske (og andre lands!) vegger er dekorert i 2016.

Alle som deltar i konkurransen blir med i trekningen om 1 års medlemskap i Nasjonalmuseets venner. Medlemskapet gir gratis inngang til Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Arkitekturmuseet, Munchmuseet, Moderna Museet i Stockholm og Malmö, samt Louisiana Museum på Nordsjælland. I tillegg får du rabatter i museets butikker og invitasjon til utstillingsåpninger, private omvisninger og konserter. Den perfekte premien til den kunstinteresserte altså!

Så hva venter du på? Hiv deg rundt og del ditt bilde NÅ!

Ukas fotografi: Le Baiser de l’Hôtel de Ville

robert-doisneau
Robert Doisneau, Le Baiser de l’Hôtel de Ville, 1950

Hei alle. Er dere i humør for litt fransk romantikk på en torsdagskveld? Strålende, det er jeg også! La oss drømme oss bort i “Le Baiser de l’Hôtel de Ville”; franske Robert Doisneaus berømte fotografi av et forelsket par som kysser hverandre midt på den travle handlegaten Rue de Rivoli i Paris. Robert Doisneau (1912-1994) var en av pionerene innenfor fotojournalistikk og en av 1900-tallets mest populære fotografer. Med sine sjarmerende skildringer av livet i Paris gater og cafeer, fanget han myten om det franske joie de vivre bedre enn noen annen. “Le Baiser de l’Hôtel de Ville” er det mest kjente bildet hans og et svært elsket motiv. Ikke så rart kanskje, ettersom det byr på den forestillingen om det romantiske og lidenskapelige Paris som så mange av oss svermer for og drømmer om. En kliché ja, men det er lov iblant det. Ha en fin, fin torsdagskveld alle sammen!

For ei dame! Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst

I helga som var åpnet Museet for Samtidskunst dørene til «Like før», en retrospektiv utstilling med den norske kunstneren Sidsel Paaske (1937-1980). Jeg var på museet forrige uke og fikk en liten sneak peek – og vet dere hva; det var var virkelig en spesiell opplevelse.

img_7740

img_7741

Paaske var en sentral skikkelse på Oslos kunstscene i 1960- og 70-årene før hun døde brått i 1980. Etter det gikk hun nærmest i glemmeboken, og har blitt oversett av den norske kunsthistorien siden. Noe som er merkelig egentlig, for Paaske står faktisk bak Norges første popkunstverk. I 1966 lagde hun sin versjon av Brent Fyrstikk (se bilde over), et motiv som den berømte popkunstneren Claes Oldenburg er berømt for, men lagde sin versjon av først i 1987, hele 21 år etter Paaske(!). Så det er lett å spørre seg hvordan det er mulig (kan ikke selv huske å ha lært om Paaske på kunsthistoriestudiene), men sannheten er at kunsthistorien har hatt en lei tendens til å gi kvinnene en plass i skyggen – både her i landet og internasjonalt. Ideen om kunstneren som et geni sto sterkt på 1900-tallet (tenk bare på Picasso), men dette geniet var i de flestes øyne en mann. Kvinner drev med broderi, tekstil og formingslære (huslige sysler), mens “den store kunsten”, som maleri og skulptur, var reservert mannfolka. Dette er et tema som mange kunsthistorikere har belyst de siste årene, og som flere store kunstmuseer internasjonalt har hatt fokus på. Rundt omkring i verden har det blitt satt opp utstillinger med kvinnelige kunstnere fra historien – for å vise at de på ingen måte står tilbake for sine mannlige kollegaer. Utstillingen om Paaske er derfor på mange måter tidsriktig – og ikke minst usedvanlig spennende.

img_7703

img_7695

For det som slo meg da jeg gikk igjennom utstillingssalene, var: “For ei dame!” Paaske imponerer som en svært allsidig og produktiv kunstner. Hun startet med tekstil, og som formingslærer, men hadde en enorm trang til å eksperimentere utover dette. “Like før” presenterer oss for en leken og utforskende kunstner, en kunstner som hadde et usedvanlig kreativt sinn og en enorm skapertrang. Her finner du alt fra malerier og illustrasjoner, til emaljearbeider, smykker og skulptur. Det er originalt, vakkert og oppsiktsvekkende på en og samme tid.

14794036_10157547306980246_2085880832_n

Med en stor kjærlighet for musikk, ønsket hun å male på samme improviserte måte som jazzmusikk blir til – raskt, spontant og i nuet. Hun lot seg også inspirere av musikk i selve malingsprosessen, og visualiserte toner og klanger i abstrakte lerreter. I utstillingens største sal finner du store utrullede papirmalerier som hun lagde under en performance på Molde Jazzfestival i 1979. De bærer preg av denne spontaniteten som hun var ute etter, og er som en oversettelse av musikk på papir. Hun samarbeidet med flere musikere, deriblant Jan Garbarek, noe man kan se resultatet av i en video i utstillingen. Men Paaske nøyde seg ikke med det. Poesi var en annen kjær interesse, og hun illustrerte flere dikt, deriblant flere av Jan Erik Vold – en god venn, som hun også var gift med en periode. Et av hennes ekspertfelt var derimot emaljekunst, en teknikk hun lærte bort til kunstnerkollega Kjartan Slettemark. En rekke av hennes emaljearbeider er hengt opp på en vegg og satt sammen i en vakker mosaikkaktig collage. Et annet emaljeprosjekt tar nærmest form av en uro, der blå skyformede skiver henger ned fra en hattehylle. Kunstverket ble til under en av Paaskes reiser verden rundt – reiser som også resulterte i produksjonen av smykker inspirert av folkekunsten i landene hun besøkte.

14805468_10157547308535246_918201729_n

img_7745

Jeg kunne ha fortsatt… Som dere forstår, er allsidighet et stikkord som kan brukes om Paaskes kunstnerskap. Utstillingen er så omfattende og inneholder så mye forskjellig at det blir vanskelig å oppsummere alt i en tekst som denne. Heller ikke er det lett å sette henne i noen bestemt boks: Var hun maler, skulptør, illustratør, smykkekunstner, performance-kunstner eller sanger? Svaret på det er at hun var alle de tingene samtidig –  og det er nettopp det som gjør henne til en så spennende kunstner. Men det sagt så spiller det egentlig ingen rolle hva hun var – “hvem-et” er det sentrale her: Hun var Sidsel Paaske, og må bare oppleves. Så kom dere på Museet i Samtidskunst alle sammen, for dette er en utstilling som dere sent vil glemme!

img_7727

14804897_10157547308530246_1422693798_n

img_7742
Bilder: Mine egne

Munch Mandag: Solen

sun.jpg
Edvard Munch, “Solen”, 1910-1916

Hei alle sammen! Håper helga har vært fin, og at dere er godt i gang med en ny uke. Her er alt bra, selv om det har vært grått og trist ute de siste dagene. Plutselig ble dagene så korte også – en påminnelse om at mørketida snart er over oss. Heldigvis skinner “Solen” av Munch like sterkt i Universitetet i Oslos aula hver dag vinteren gjennom. Så mektig den er der den trenger seg opp over horisonten og sprer sine stråler utover alle maleriets sider. Det var i 1910 at Munch vant den utlyste konkurransen om å smykke ut aulaen. Dekorasjonene sto ferdig i 1916 og “Solen” var et av hovedverkene. Siden den gang har den lyst opp aulaens sal sammen med de andre verkene i utsmykningsprogrammet. Faktisk er dette det eneste av utsmykningsoppdragene som Munch gjorde som fortsatt er å finne i sin opprinnelige kontekst den dag idag. Temaet for konkurransen var opplysning, og Munchs tolkning er veldig treffende, spør du meg. Med sitt kraftfulle lys skinner solen ned på studentene og sprer kunnskap og lærdom. Eller hva synes du?

Kilder:
UiOs nettsider

Kunst for Dummies: Tutankhamuns grav

tutankhamun
Tutankhamuns grav, ca. 1320 f.Kr (de fleste av gjenstandene fra utstilt i Det egyptiske museet i Kairo)

Da var det klart for litt Kunst for Dummies igjen. De to siste ukene har vi befunnet oss i det gamle riket i oldtidens Egypt. Vi forlater ikke egypternes verden helt enda, men idag skal vi se nærmere på noen skatter fra det nye riket. Ett av de mest kjente monumentene fra denne perioden er den praktfulle graven til farao Tutankhamun fra ca 1320 f.Kr. Her er fem ting du må vite om denne:

  • Graven ble funnet i 1922 av den britiske arkeologen Howard Carter og hans sponsor Lord Carnarvon. Den ble funnet i Kongenes Dal i Egypt, en dal der mange faraoer ble gravlagt.
  • Graven er unik, for den har ikke blitt plyndret, og er den eneste fra det nye riket som er blitt funnet intakt. Da arkeologene fant den, ble de møtt av en helt fantastisk samling med veggmalerier, sarkofager, statuer, smykker og andre gjenstander som faraoen skulle ha med seg over i det hinsidige. Mest berømt er Tutankhamuns portrettmaske i gull, innlagt med edelstener og glass.
  • Tutankhamun var farao på slutten av 1300-tallet f.Kr. Han ble konge da han var bare 9 år gammel, men døde brått som 18-åring. Hans liv og død er svært myteoppspunnet, og det er flere som tror at regenten Ay, som satt på det meste av makten mens Tutankhamun var barn, drepte kongen da han nådde myndig alder og var klar for å styre selv.
  • På tross av det riket innholdet, bærer graven preg av hastverk, og at man ikke var forberedt på den unge faraoens død. For eksempel har man ved å tyde inskripsjoner sett at flere av sarkofagene egentlig var ment for andre konger. Man tror at de ble puttet i Tutankhamuns grav som en nødløsning.
  • Maleriene som dekorerer gravkammerets vegger viser scener fra begravelsesseremonien og den reisen som den avdøde faraoen skulle ta fatt på i underverdenen. Maleriene er utført i den såkalte Amarnastilen, en stil som oppsto på 1300-tallet f.Kr og representerte et brudd med den konvensjonelle egyptiske kunsten i århundrene forut. Vi skal se nærmere på Amarnastilen neste uke i et innlegg om egyptisk figurtegning.

God helg!

Kilder:
Fred S. Kleiner  & Christin J. Mamiya, “Gardener´s Art Through the Ages”,  Thomson. Wadsworth, 2005
Store Norske Leksikon på nett

Munch Mandag: Pike på Sengekanten (Morgen)

edvard_munch_morgen_
Edvard Munch, Pike på Sengekanten (Morgen), 1884

Det sies at kjært barn har mange navn, et ordtak som passer godt i denne sammenhengen, for det Munch-bildet vi skal se nærmere på denne uka kalles både for “Pike på Sengekanten” og for “Morgen”. Munch malte bildet på Modum i 1884, der maleren Frits Thaulow hadde samlet en gjeng kunstnere på Madame Reiffs pensjonat. Munch var bare 20 år gammel da, og bildet regnes som et av hovedverkene fra hans tidlige år. Når vi tenker på Munch, tenker vi gjerne på den ekspresjonistiske stilen som han utviklet og perfeksjonerte i bilder som “Skrik” og “Madonna”. Det er derfor interessant å se ham i andre kontekster også, og ikke minst se hvordan han startet – for det er det vi får se her. “Pike på Sengekanten” er et realistisk maleri og har mange likhetstrekk med Christian Krohgs arbeider. Realistene var opptatt av å skildre livene til vanlige folk. Her har Munch malt 16 år gamle Thora Emilie Dahlen i det hun sitter på senga en morgen og tar på seg sokker. Et helt hverdagslig motiv og ingen spesiell anledning – men Munch viser oss at også det helt ordinære kan ha sin skjønnhet. Vi ser ikke vinduet og sola på himmelen ute, men lyset spiller likevel hovedrollen der det stråler inn fra venstre bildekant og danser lekent over veggene, kvinnefiguren og senga. I møte med det lyse soverommet, gir morgenlyset scenen et behagelig preg av duse og pastellaktige toner. Et perfekt øyeblikk av skjønnhet og harmoni. Ved siden av kraftfulle “Skrik”, som Munch skulle male 9 år senere, er “Pike på Sengekanten” på mange måter et stille verk, om du forstår hva jeg mener med det. Det gjør ikke like mye ut av seg, har ingen sterke kontraster og febrilske malerstrøk. Ei tar det heller opp stor tematikk som menneskers sjeleliv. Men det er i sin enkelhet usedevanlig vakkert, og viser oss med det verdien i det helt normale.  Ønsker dere alle en fin ny uke!

Kilder:
Blaafarveværkets nettsider
Gunnar Danbolt, “Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til idag”, Det Norske Samlaget, 2004

Kunst for Dummies: Portretthode fra Giza

XAM91797
Portretthode i kalkstein fra en grav i Giza, ca 2700 f.Kr

Hei alle sammen! Da var det fredag, og klart for andre innlegg i Kunst for Dummies-spalten. Vi befinner oss fortsatt i Egypt, men istedetfor pyramider og sfinkser, skal vi se nærmere på dette portretthodet fra Giza. Her er fem ting som vi må vite om det:

  • Skupturen er av kalkstein og er ett av flere portretthoder funnet i gravkamrene i Giza. Den dateres til ca. 2700 f.Kr.
  • Den er et godt eksempel på det strenge skjemaet som egyptiske kunstnere jobbet etter. Her er det få detaljer, fokus ligger på det rent vesentlige, nemlig menneskehodets grunnformer. Stikkord er enkelhet, symmetri, og geometrisk regelmessighet – alt typisk for kunsten fra gamle Egypt.
  • Selv om portretthodene funnet i Giza på mange måter likner hverandre, finner man også individualistiske trekk i dem. Dette gjør skupturene til noen av de tidligste portrettene som vi kjenner til i verdenshistorien.
  • Portrettstatuer finner man forøvrig mange av i egyptisk kunst. Dette fordi egypterne trodde at sjelen ville leve videre dersom den avdøde tok med seg sitt portrett i graven. (Det fantes en tid der stormenn tok med seg sine tjenere og slaver i graven, for ikke å være alene i ferden over til det hinsidige. Men denne skikken ble det etterhvert slutt på, og man byttet ut levende mennesker med portrettstatuer istedet. Bedre, vil nok mange si!)
  • Som du sikkert vet, var det også viktig å bevare legemet for å sikre sjelen evig liv. Det var grunnen til at egypterne mummifiserte døde mennesker. Man tror at portretthoder som dette eksemplet fra Giza ble lagt ned i graven som en “ekstra forsikring”. Om noe skulle skje med mumiens hode, kunne sjelen alltids finne husly i hodet av stein. Smart!

God helg alle sammen!

Kilder:
E.H. Gombrich, Verdenskunsten, Aschehoug, 2003
Fred S. Kleiner  & Christin J. Mamiya, “Gardener´s Art Through the Ages”,  Thomson. Wadsworth, 2005

Ukas fotografi: Migrant Mother

migrant-mother-by-dorothea-lange.jpg
Dorothea Lange, “Migrant Mother”, 1936

I 1936 tok den amerikanske fotografen og fotojournalisten Dorothea Lange det berømte bildet “Migrant Mother”. Du har sikkert sett det før. Bildet viser den fattige syvbarnsmoren Florence Owens Thompson fra California. Hun har en baby i armene, et barn klamret til hver sin skulder, og et tydelig bekymret blikk i ansiktet. Da den store depresjonen rammet verden på 1930-tallet, ble et stort antall amerikanere hjemløse, og tvunget til å reise landet rundt på leting etter arbeid. Sjokkert over den brutale virkeligheten disse menneskene ble kastet ut i, bestemte Dorothea Lange seg for å dokumentere de hjemløses kamp for tilværelsen gjennom kameralinsa. “Migrant Mother” er det mest berømte fotografiet hennes, og er blitt et symbol på 30-tallets depresjon. Bildet er derimot like aktuelt idag, i en verden som opplever en av de verste flyktningskrisene på lang tid. Rundt omkring i verden sitter en rekke mødre og fedre og bekymrer seg over fremtiden til barna sine, slik som Thompson gjorde det for 80 år siden. Om du har lyst til å hjelpe noen av disse, kan du senke en gave til det arbeidet som Redd Barna gjør i Syria her. Ha en fin onsdagskveld alle sammen!

Kilder: Museum Ludwig Cologne, “20th Century Photography”, Taschen, Köln 2012

 

Mellomstasjonen

img_7162

img_7153
Du blir ønsket velkommen av en fresh og fin resepsjon

img_7151

img_7159
Utsikt på byggeplassen

img_7155img_7164

img_7145
Kunstsnakk hver tirsdag: Her Sabrina van der Ley, direktør Museet for Samtidskunst, i samtale med kunstnerne Sille Storihle og Jumana Manna

img_7156img_7165img_7150img_7160

img_7168
Utsikt på Akershus Festning fra døra

img_7163

img_7167
Jeg tror den var ment for barn, men jeg kunne ikke la være å prøve!

img_7148img_7161

Hei! Idag tenkte jeg å komme med et godt Oslotips for deg som er kunstinteressert. Har du vært på Mellomstasjonen enda? Mellomstasjonen er et senter som Nasjonalmuseet i samarbeid med Statsbygg har satt opp for å informere publikum om det nye Nasjonalmuseet som er i ferd med å bygges på Vestbanen. Som du sikkert vet, skal det nye museet stå ferdig i 2020, og på Mellomstasjonen kan du få vite mye mer om byggeprosjektet. Du finner blant annet spennende informasjon om arkitekten og hvordan det nye bygget kommer til å se ut. Du kan også lese historien bak dagens museum, og sette deg inn i alle de spennende planene som museet har for nybygget på Vestbanen. Mellomstasjonen er plassert på Brynjulf Bulls plass, der museet kommer til å ligge, og i øverste etasje har du fantastisk utsikt rett på byggeplassen. En gyllen anledning til å følge med på prosessen frem til ferdigstillelse, og jeg tror det kommer til å bli et fantastisk flott museum når det er ferdig. Visste du at det kommer til å bli det største kunstmuseet i Norden? Det er ikke dårlig for “lille Norge”! Spennende ting i gjære med andre ord…

Uansett, mens vi venter på 2020, har museet gjort om Mellomstasjonen til et slags møtested for kunstnere, fagfolk og et kunstinteressert publikum. Et spennende konsept, der du ikke bare kan bli kjent med det nye museet, men også museets ansatte og norske samtidskunstnere. Hele høsten settes det opp en rekke arrangementer av ulik karakter: Det blir faste videofremvisninger, kunstsnakk (fint navn!), frokostmøter og omvisninger. Den 5. november holder kunstneren Steffi Lund en performance her, og den 6.november kan du ta med barna og lage julepynt av origami! Dit har jeg tenkt meg, og det hadde vært kjempegøy å treffe noen av Kunstsnakks lesere der! Den 22. november gleder jeg meg også til, for da blir det kunstsnakk med Lotto Konow Lund, kunstneren som er aktuell med stor utstilling på Henie Onstad i høst. Det må du ikke gå glipp av.

Men når det er sagt, behøver du ikke vente til november for å utforske Mellomstasjonen altså! Om du ikke har noen planer ikveld, synes jeg rett og slett at du skal ta deg turen IDAG, for klokka 18 blir det kunstsnakk mellom billedkunstneren Terje Nicolaisen og Sabrina van der Ley, direktør på Museet for Samtidskunst. Spennende, les mer om kveldens arrangement her! Ettersom jeg er på høstferie i Valdres, kan jeg dessverre ikke være med ikveld, men jeg var på den første Kunstsnakk-kvelden for ca 1 måned siden, og opplevelsen ga mersmak! Den kvelden var det kunstnerne Jumana Manna og Silje Storihle som var invitert, og det ble en veldig fin og intim seanse, med en spennende og livlig diskusjon mellom både kunstnerne, Sabrina van der Ley og publikum i salen. Etterpå var det bar, med muligheter for mingling og sosialisering. Det er alltid det beste å høre kunstnere selv prate om arbeidene sine, synes jeg, så om du har anledning, er Kunstsnakk-kveldene på Mellomstasjonen noe du absolutt burde få med deg!

Kilde: Nasjonalmuseets nettsider
Bilder: Kunstsnakk