Munch Mandag: Aske

Aske.jpg
Edvard Munch, “Aske”, 1894

Hei alle sammen! Håper dere har hatt en fin mandag så langt, og at den nye uka har kommet godt igang. Jeg har tatt med barna på en liten høstferie til foreldrene mine og skal tilbringe denne uka i fjellheimen i Valdres. Høsten er virkelig på sitt fineste her nå, med røde og gule trær om hverandre. I den forbindelse fikk jeg lyst til å finne et bilde med høstlige farger til denne ukas “Munch Mandag”, og kom til å tenke på “Aske”. Jeg vet ikke om Munch malte dette på høsten altså, men jeg synes nå at de røde, oransje, gule og brunaktige fargene passer denne tida godt. Når det gjelder motiv og tematikk, vet jeg ikke om det er “innafor” å knytte det til denne årstiden, men høsten regnes jo ofte for å være tida for tristhet og melankoli, gjør den ikke? Og hva er det dette bildet handler om? Jo, den håpløse kjærligheten, og smerten som oppstår når ting ikke går så greit med den. Munch tar oss med ut i skogen, der en kvinne med en hvit oppkneppet kjole står oppreist med hendene bak hodet. Vi forstår hva som har hendt, for det røde undertøyet skimtes under kjolen og det gylne håret hennes er bustete. Men hun ser ikke videre glad ut av den grunn. Ansiktet er helt grønt, og øynene uttrykker både tristhet og oppgitthet. Ved siden av henne har en mann sunket sammen i bakken. Han er kledd i svart og vender det askegråe hodet vekk fra oss. Hodet forsvinner nesten inn i kroppen og skikkelsen av ham er nærmest som et rent bilde av sorg. Forholdet mellom kvinne og mann var et svært sentralt tema Munchs kunst, noe som vi har sett flere eksempler på i denne serien allerede. Jeg tror også at dere har fått med dere at Munch ikke hadde et spesielt positivt syn på temaet, og  “Aske” er kanskje den mest pessimistiske kvinne- og mann fremstillingen av dem alle. På en litografisk versjon av motivet, skrev Munch: “Jeg følte vår kjærlighet ligge på jorden som en askehop”. Og der har du vel egentlig hele historien bak dette verket. Den kjærligheten som en gang fantes mellom dette paret er borte, og kun asken er igjen. Nok en gang er det mannen som er taperen: for mens kvinnen forblir oppreist, ligger den stakkars mannen sammensunket på bakken, fortapt etter det skjebnesfylte møtet med kjærligheten og med kvinnen. Ikke så greit å være mann alltid altså! Ønsker dere alle en fin mandagskveld!, og håper at stemningen der dere er er hakke bedre enn i “Aske”!

Kilde: Nasjonalmuseets nettsider

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s