Bildedagbok fra Italia I

img_8441img_8442img_8443img_8454img_8456-1img_8462img_8466img_8547img_8563img_8502

Hei og hopp! Jeg håper dere alle har hatt en fin romjul! Vi er for tiden hos svigers i Italia, og jeg tenkte det kunne være moro å dele noen bilder fra ferien vår her nede. Italia er jo den perfekte destinasjonen for alle kunstinteresserte, så kanskje dere får inspirasjon til nytt reisemål i 2017? Bildene over er alle fra Ravenna, en by berømt for sine tidlig kristne mosaikker. Jeg skrev om dem tidligere i år, og du finner det innlegget her. Håper den siste dagen i 2016 blir en god en for dere alle!

God jul!

ilonwikland
Ilon Wikland, illustrasjon fra”Jul i Bullerbyn” av Astrid Lindgren, 1963

Tenk, så var allerede julaften her! Jeg håper dere alle har kommet i mål og kan lene dere tilbake og la julefreden synke inn nå. For meg er det ingenting som er mer jul enn boka “Jul i Bakkebygrenda” (eller “Jul i Bullerbyn” som den heter på svensk) av Astrid Lindgren. Den er blitt flittig lest hver jul siden jeg var liten, og i år gleder jeg meg til å lese den til dattera mi. Jeg husker godt hvordan jeg som liten satt og bladde i boka og så på bildene om og om igjen. Det er jo virkelig julens magi som vises her – og jeg synes fortsatt den dag idag at bildene er fantastisk fine. Kvinnen bak heter Ilon Wikland, en svensk illustratør, som har illustrert flere av Lindgrens bøker. Det blir derfor med et bilde fra “Jul i Bakkebygrenda” at jeg ønsker dere alle sammen en riktig god jul!

Jula nærmer seg

fraangelico
Fra Angelico, L’Annunciazione (Bebudelsen), ca. 1440-1450


20. desember og fire dager igjen til jul. Jeg har ikke hatt ferie siden mai, så i år er jula ekstra etterlengtet for min del. Det skal bli fantastisk godt med litt fri! Selve julaften skal feires med familien min i Valdres, før vi setter kursen mot Italia for å være sammen med venner og min manns familie der. Det gleder jeg meg virkelig til, for jeg får alltid så mye energi og inspirasjon av å være i Italia. Jeg elsker virkelig alt med det landet; kulturen, språket, maten og menneskene. Og for en kunstinteressert er det ingen tvil om at Italia er et attraktivt sted å være. Der finner du kunst rundt hvert hjørne, og jeg er så fascinert av den naturlige plassen som kunsten har i italienernes liv. Kunst og skjønnhet er liksom en selvfølge på samme måte som mat føles det som. Det er fint!

Noe annet som er typisk for Italia er at Madonna-motivet finnes overalt. Hun pryder veggene til utallige bygninger i smale gater og smug, hun dekorerer vegger i stuer og hjem, og du finner motivet hennes ofte som veggpryd i restauranter og kafeer. Dette kommer selvsagt av at Italia har en sterk katolsk tradisjon – og Jomfru Maria har en svært sentral plass i katolikken. Nå er det sant nok mye som kan sies om den katolske kirken – og jeg er ingen katolikk – men akkurat Maria fascinerer meg. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg selv er mamma nå. Blant annet har jeg tenkt litt på hvor skrekkelig det må ha vært å føde i en stall! Hvilke idioter gir ikke en høygravid dame rom i et herberge egentlig? Stakkars Maria, det må ha vært skikkelig kjipt. Det mer jeg tenker på det, desto mer tenker jeg at hun var litt av en heltinne den natta der i Betlehem.

Og derfor synes jeg det er på sin plass med et bilde av Maria nå som vi går inn i julehøytiden. Bildet jeg har valgt er et av de aller vakreste i kunsthistorien, om du spør meg: “Bebudelsen” av Fra Angelico, malt på midten av 1400-tallet, som en del av utsmykningen av San Marco-klosteret i Firenze. Kanskje ikke det mest typiske julebildet, men jeg synes likevel at det passer. Bildet viser engelen Gabriel som kommer til Maria og forteller at hun skal bli med barn. Jeg simpethen elsker alt ved dette maleriet: den enkle komposisjonen, de vakre, duse fargene, den stille dialogen mellom de to personene, samt arkitekturen og hagen som omgir dem. Det var den store Cosimo di Medici som bestilte gjenoppbyggingen av San Marco-klosteret. Han var den tidens overhode i Medici-familien, en svært rik og mektig familie fra Firenze, som hadde bygd opp sin velstand gjennom bankvirksomhet, og bestilte flere av renessansens mest berømte kunstprosjekter. Det hørte med i oppdraget til Fra Angelico at klosterets veggmalerier skulle gi rom for ettertanke og meditasjon. Derfor ble ingen dyre materialer, som for eksempel gull, brukt. Istedetfor å imponere beskueren med pomp og prakt,  ble han eller hun oppfordret til å be ved hjelp av en liten tekst som ble lagt til nederst på hvert bilde. Bildet er å se i San Marco klosteret den dag idag (nå gjort om til museum), og jeg anbefaler alle å ta turen innom om dere skulle være i Firenze. Vi forbinder gjerne renessansen med Da Vinci, Rafael, Michelangelo og 1500-tallets Roma, men 1400-tallets Firenze er definitivt ikke noe dårligere, og er vel verdt å utforske om du er interessert!

Ta en kunstpause i førjulsstria

Idag vil jeg komme med et tips til deg som er litt småstresset nå i førjulstida. Ta deg en velfortjent pause og gå å se en juleutstilling på et galleri. Glem bort gaver som skal kjøpes, post som skal sendes, kaker som skal bakes, og forsvinn en liten stund inn i kunstens verden. Det blir jul allikevel, jeg lover deg det! Det finnes mange gallerier som har juleutstillinger nå. På slutten av forrige uke stakk jeg innom Galleri Ramfjord på St.Hanshaugen for å se utstillingen som vises der. En nydelig og variert utstilling med innslag av både maleri, skulptur og fotografi. Omtrent 100 verk av over 30 ulike kunstnere fra både Norge og utlandet var stilt ut, og kvaliteten var jevnt over svært god. Mange dyktige kunstnere som er verdt å stifte bekjentskap med (legg musa over bildene, så ser du hvem kunstnerne er). Og du, om du er på utkikk etter et kunstverk til hjemmet, kan jeg virkelig anbefale deg å ta turen innom. Elisabeth som driver galleriet er kjempekoselig og veldig behjelpelig med det du måtte lure på. Og om du ikke har pengene til det selv, er det jo alltid lov å sette opp litt dyrere ting på ønskelista til jul også! Les mer om utstillingen her.

Munch Mandag: Selvportrett med sigarett

Munch-foto-Selvportrett-med-sigarett.jpg
Edvard Munch, Selvportrett med sigarett, 1895

Så var det mandag igjen, og juleferien nærmer seg med stormskritt! Jeg regner med at jeg ikke er alene om å glede meg til noen dager med fri. Det skal bli ordentlig godt å roe ned litt, selv om jeg egentlig er veldig glad i desember. Det er koselig med alt som skjer, men mye å huske på. Imorgen er det Lucia, og idag er det faktisk et aldri så lite Munch-jubileum. Visste dere det? For nøyaktig 153 år siden, på den 12. desember 1863, kom nemlig vår store maler til verden. Han ble født på Løten i Hedmark, men familien flyttet kort tid senere til Kristiania, der Munch og søsknene vokste opp. For å markere Munchs 153-årsdag, har jeg valgt ut “Selvportrett med sigarett” til denne ukas Munch Mandag. Synes faktisk at bildet passer anledningen godt. Et portrett av kunstneren selv er jo som seg hør og bør på bursdagen hans, samtidig som bildets mørke farger og svake belysning passer godt dagen før Lucia. Er du ikke enig?

I denne fremstillingen viser Munch seg som både en moderne og mystisk kunstner. Moderne på grunn av klærne og sigaretten naturligvis, men også mye på grunn av det fremtrende blikket. Jeg skal utdype hva jeg mener med det: På begynnelsen av 1860-tallet definerte den franske dikteren og kunstkritikeren Charles Baudelaire den moderne kunstneren i essayet Le Peintre de la Vie Moderne. Baudelaire skrev at den moderne tids kunstner var en flanør som slentret rundt i storbyens folkemengder og observerte livet rundt seg. Dette ga opphavet til forestillingen om kunstneren som en observatør på siden av samfunnet som skildret det han så. For meg er “Selvportrett med sigarett” en skildring av denne kunstneren som Baudelaire beskrev. Ta bare en titt på bildet over og se hvordan Munch sin kropp nærmest forsvinner inn i omgivelsene rundt. Fargene i klærne hans er de samme som i resten av bildet, og noen steder er det bare så vidt vi kan se hvor figuren stopper og omgivelsene starter. Konturene er nesten helt borte. Dette gir inntrykk av en person som skjuler seg, en person som holder seg i bakgrunnen vekk fra de andre. Lyset derimot faller rett på ansiktet hans, og fremhever øynene og blikket. Og blikket – det stirrer rett på oss. For meg blir dette derfor et bilde på kunstneren som forsvinner i mengden og observerer. Blikket er nesten så direkte at det er ubehagelig. Vi må liksom snu oss bort.

Men, ta nå så en titt på øynene hans igjen, for blikket i dette selvportrettet er bare så fascinerende. Første inntrykk er at han ser på oss, og ja, han gjør jo det – men når man studerer bildet nærmere, er det liksom som at han ikke ser på oss allikevel. Blikket er tomt. Du vet det der blikket du har når du sitter helt i din egen verden og tenker på noe. Øynene dine faller på noe uten at du egentlig vet på hva, for du ser ikke. Du er helt borte i dine egne tanker. Det blikket der får jeg assosiasjoner til her. Munchs blikk er et tomt blikk, et innovervendt blikk. Og da er det plutselig som at han ikke er helt tilstede og noe særlig interessert i oss allikevel. Han ser på oss uten å egentlig se oss. Og her kommer det mystiske aspektet inn. Hva tenker han på? Det er det ingen som vet. Det er noe veldig gåtefult med hele denne fremstillingen, og de mørke fargene og den tåkete bakgrunnen forsterker dette inntrykket ytterligere.

Det fineste for meg ved dette selvportrettet er likevel hånden med sigaretten, det andre opplyste partiet i bildet, som sammen med ansiktet, er umulig å ignorere. Omtrent midt i bildet ser vi kunstnerens høyre hånd plassert. Lyset faller over den, så vi ser fingrene godt, og hånden peker rett mot kunstnerens hjerte. Dette er hånden som kunstneren vanligvis holder penselen og maler med, og dermed også hans viktigste verktøy. Det at Munch har plassert den foran hjertet sitt, tyder på at hånden er det kjæreste han har. Han viser med det sin identitet som maler, og samtidig en stor kjærlighet til yrket sitt. Det er fint synes jeg. Ønsker dere alle en fin mandag videre!

 

Munch Mandag: Dagen derpå

dagenderpa
Edvard Munch, Dagen Derpå, 1894

 Hei alle sammen! Jeg håper alt er bra med dere. Det har vært stille på bloggen en stund nå. Lysten er der, men det har rett og slett vært vanskelig å finne tid. Denne tida på året er ikke den enkleste for de av oss som har småbarn i hus. Basillene er på fremmars, og det ene viruset avløser det andre i barnehagen. For vår del gikk mesteparten av november med til sykdom, både hos store og små. Samtidig er det innspurt på jobb, og jula som skal forberedes, med alt det som det innebærer. Kveldene med blogging har derfor blitt ofret til fordel for andre aktiviteter, og sånn må det vel nesten bare være i perioder. Jeg liker det ikke, men innlegg som var planlagt for desember, får heller komme i januar  – jeg håper dere kan tilgi meg det. Men et aldri så lite innlegg i Munch Mandag-spalten skal vi nå få til. “Dagen Derpå” er ukas valg, og det er ikke helt uten grunn. Jeg vil tror at motivet taler for seg selv, og istedetfor en billedanalyse vil jeg faktisk komme med en liten oppfordring idag. Med tanke på at vi er inne i årets store festsesong, synes jeg vi skal minne hverandre på at jula først og fremst er barnas høytid – og ingen barn fortjener å våkne opp med mamma og pappa liggende på senga slik som kvinnen i Munchs bilde gjør her. Selvsagt skal vi kose oss med julemat og godt drikke, men la oss gjøre det med måte! Ønsker dere alle en fin desemberuke videre!