Frida Kahlo på Palazzo Albergati i Bologna

frida-6
Nickolas Muray, “Portrait of Frida Kahlo”, 1939

Dere, da jeg kom til Italia og oppdaget at det var en Frida Kahlo utstilling å se i Bologna, var det som en ekstra julaften for meg! Om du har fulgt bloggen min en stund nå, har du kanskje fått med deg at jeg har en forkjærlighet for kvinnelige kunstnere. Ikke bare fordi kunsthistorien har hatt en tendens til å sette kvinnene i skyggen av mennene, men også fordi det gjerne gjemmer seg sterke og fascinerende livshistorier bak de kvinnelige kunstnerne. Med det mener jeg selvsagt ikke at mannlige kunstnere er kjedelige å studere, men det er ikke til å komme bort ifra at det å være kvinne og kunstner opp gjennom historien ikke bare har vært lett. De har måttet kjempe med oddsene mot seg, og derfor synes jeg det er ekstra inspirerende og beundringsverdig å lese om livene deres. Ta Frida Kahlo for eksempel – hun ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke i tenårene, og slet resten av livet med skadene som hun pådro seg i den. På tross av dette endte hun opp med å bli en av 1900-tallets mest berømte kunstnere og internasjonal kultfigur kjent langt utenfor kunstsfærens grenser. Mens hun levde, kom hun på mange måter i skyggen av sin ektemann, den store meksikanske maleren Diego Rivera, mens hennes berømmelse i ettertiden har oversteget hans.

self-portrait-as-a-tehuana-1943
Frida Kahlo, “Selfportrait as a Tehuana (Diego on My mind), 1943

Utstillingen i Bologna tar derimot utgangspunkt i den berømte Gelman-samlingen og forteller historien bak den. Jacques Gelman var en russisk jøde og filmskaper, som rett før andre verdenskrig flyktet til Mexico der han traff tjekkiske Natasha Zahalkaha, som han giftet seg med. Da Diego Rivera malte Natashas portrett, ble det starten på en stor samlervirksomhet, og ekteparet endte opp med å bli beskyttere av meksikansk kunst. Alle verkene i utstillingen er altså hentet fra Gelmans samling. Forutenom verk av Frida Kahlo og Diego Rivera, er andre meksikanske kunstnere fra tiden representert, deriblant Rufino Tamayo, María Izquierdo, David Alfaro Siqueiros og Ángel Zárraga. Frida er derimot utstillingens store stjerne, og har fått en hel etasje viet til seg. Diego Rivera og de andre kunstnerne vises i etasjen under. Utstillingen starter også der, men disse rommene føles mer som en oppvarming til høydepunktet som skal komme, nemlig Frida-delen i overetasjen. Noe som er påfallende i utstillingen er at Diegos rolle på mange måter er redusert til Fridas ektemann, på tross av den berømte kunstneren han var. Det er kanskje tidens ironi, tenker jeg –  den gang de levde var det motsatt, nå er det blitt slik.

portrait-of-natasha-gelman-1943
Frida Kahlo, “Portrait of Natasha Gelman”, 1943

For kjærlighetsforholdet deres blir viet mye oppmerksomhet – uten at Diego kommer særlig godt ifra det. Ekteskapet (eller ekteskapene må man vel si, for de var gift to ganger) fremstilles som noe sorgfullt for Frida. Det er kjent at Diego var utro mot henne (blant annet med Fridas egen søster!), og det første vi kan lese i utstillingskatalogen er et sitat av Frida selv, der hun sier at hennes to ulykker i livet var trafikkulykken som nesten kostet henne livet, og Diego. Og det er da også som “smertens kunstner” at Frida har blitt berømt. De fleste tekster om kunstneren drar fram dette poenget. Hun levde et liv med mye lidelse, smerte på både fysisk og psykisk plan, som hun visualiserte i maleriene sine. Også utstillingen i Bologna orienterer seg hovedsakelig rundt dette temaet. I en presentasjon av Frida Kahlo kommer man selvsagt ikke bort ifra dette aspektet, men det hadde vært interessant med en utstilling som ga oss andre perspektiver utover dette også. Mitt inntrykk er at selv om livet hennes var preget av mye vondt, var det også glede, varme og lidenskap der. Ikke minst kommer det siste frem i fotografiene av henne og Diego i politiske demonstrasjoner. De var begge to aktive medlemmer av kommunistpartiet – og det er faktisk påstått at Frida hadde en kort affære til den sovjetiske lederen Lev Trotskij.

kahlo.jpg
Frida Kahlo, “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!, 1949

Men for å komme til høydepunktet i denne utstillingen, som for meg definitivt var Fridas selvportretter- så flotte og mektige i seg selv at det ikke spiller noen rolle hvilken kontekst en kurator har plassert dem i. Bildene henger der på veggen som vakre, mystiske og fargerike gåter. Det flotteste verket de hadde med var uten tvil “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!”(se over). I dette bildet fremstiller Frida seg selv som Moder Jord og hele hennes liv har fått plass innenfor de fire billedrammene. I sitt fang holder hun Diego, hennes ektemann, som både elsket og bedro henne på samme tid. Han er hennes kjærlighet, men også hennes smerte. Hun holder ham som en baby, en baby hun lengtet etter, men på grunn av den grufulle trafikkulykken aldri kunne få. Det blir et uttrykk for hennes drømmer – og sorger. En kvinneskikkelse holder så sine hender rundt Frida igjen. Det kommer melk ut av hennes nakne bryst og trær og kaktusplanter vokser ut av henne. Hun er et symbol på moderlandet, på Mexico, det land som kunstneren tilhører. Bak henne igjen skimter vi universets tosidede ansikt, der kontrasten mellom det lyse (dagen) og det mørke (natten) er satt opp mot hverandre. Universet holder sine hender rundt Mexico, og slik forenes alle bitene inn i en sirkel av omfavnelser; The Love Embrace of the Universe – eller (enda finere) på spansk El Abrazo de Amor de el Universo. Jeg synes at bildet er rørende vakkert, og er blant de kunstverkene som jeg liker aller best. Andre kjente verk som “Self Portrait as a Tehuana” fra 1943 (se helt øverst) og “Me and My Doll” fra 1937 (se helt nederst) var også med i utstillingen.

Ved siden av Fridas malerier består utstillingen av en mengde fotografier og videoer av henne (Den 3-år gamle datteren min ble helt oppslukt av en video av Frida der hun putter blomster i håret). Noe annet jeg likte var var en gjenskapning av Fridas rom som de hadde satt opp. Likheten fra fotografier av det virkelige rommet var slående. En annen sal igjen var dedikert til mote, signert flere av nåtidens mest berømte designere, som alle har latt seg inspirere av Frida Kahlos karakteristiske, meksikanske stil. Fargene i disse antrekkene var fantastiske; sterke, kontrastfulle og lidenskapelige – akkurat som kvinnen selv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive som du forstår, men dette innlegget har allerede blitt altfor langt. Men med Frida Kahlo fikk definitivt kunståret 2017 best mulig start for meg. Hvilke utstillinger drømmer du om å se i år?

frida-meandmydoll
Frida Kahlo, “Me and My Doll”, 1937

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s