Dagens bildecrush

9b4b8eb71d4f89a401e3ec7377c7d6b5.jpg
Cy Twombly, “Hero and Leandro”, 1984

Ingen ord trengs for å beskrive dette bildet av Cy Twombly. Setter istedet inn et hjerte under det, jeg. Fargene og lyset – det er helt perfekt. ♥ ! Mange er skeptiske til abstrakt kunst, fordi man ikke kan se hva det “er”. Men dere, det er ikke alltid meningen at kunst skal forestille noe annet, eller handle om noe annet. Iblant skal den bare få lov til å være seg selv, slik som her: Vakre farger på et lerret. Og heller enn å forstå kunsten, handler det da om å oppleve den. As simple as that! God kveld! 

Bildedagbok: Firenze

img_9115
Utsikt mot katadralen Santa Maria del Fiore (Il Duomo) fra Giardino di Boboli (Bobolihagen)

img_9112
img_9106
img_9101
img_9114

img_9095
Giardino di Boboli (Bobolihagen)
img_9147
Ponte Vecchio
img_9154
Piazza Santa Trinità
img_9078
Gammelt møter nytt i Firenzes gater
img_8975
Il Duomo
img_8985
Loggia dei Lanzi
img_8965
Il Duomo (Santa Maria del Fiore)
img_8994
Inngangen til Galleria degli Uffizi
img_8987
Replika av Michelangelos David på Piazza della Signoria
img_9030
“Nascita di Venere” av Sandro Botticelli i Galleria degli Uffizi
img_9021
Og Botticellis “Primavera”
img_9071
Leonardo da Vinci

img_9057

img_9056
Il Duomo sett fra terrassen til Galleria degli Uffizi

Bilder fra forrige helg i en av verdens fineste byer, nemlig Firenze. Vi hadde to fantastiske dager der, og nå vil jeg egentlig bare tilbake igjen! Ah Italia…

Murakami by Murakami

img_8958
“Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet, Oslo

I etterkant av det store jordskjelvet i Japan i 1855, skapte den japanske maleren Kanō Kazunobu mesterverket”500 Rakan”, satt sammen av 100 hengende ruller, som hver og en avbildet fem såkalte arhater, disipler av BuddhaEtter jordskjelvet, tsunamien og den påfølgende Fukushima-ulykken i 2011, satte Takashi Murakami igang med sin egen, moderne variant. Maleriet “500 Arhats” er 100 meter langt og høydepunktet i utstillingen “Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Klare, glade farger skinner imot deg idet du kommer inn i rommet, men historien bak det enorme kunstverket er langt fra munter. Katastrofen i 2011, som tok over 18.000 menneskeliv, skal ha fått Murakami til å innse at det å tro på noe er helt nødvendig her i livet*. “5oo Arhats” er et av flere religiøse malerier som er valgt ut til denne utstillingen. Arhatmotivet går igjen i disse og viser seg i form av monstre, drager, løver, tigre og andre symboler etter japansk og buddhistisk tradisjon.

img_8930
Det 100m lange maleriet “5oo Arhats” sett ovenifra
img_8863
Takashi Murakami poserer for fotografene
img_8865
Populær fyr. Ingen tvil om at Murakami er et fenomen.

Den store hendelsen i kunst-Norge forrige uke var uten tvil åpningen av utstillingen på Tjuvholmen. Folk strømmet til museet for å se de fargerike kunstverkene og kanskje få et glimt av Takashi Murakami selv. Den berømte japanske kunstneren skuffet da på ingen måte heller, der han stilte opp i fargerike antrekk og høflig hilset på alle og enhver. Det er ingen tvil om at Murakami er et fenomen, en superstjerne på den internasjonale kunstscenen, og berømt langt utenfor kunstens sfære. Da blir det naturlig nok en del oppstandelse når han for første gang er aktuell med et soloshow på skandinavisk jord. At nettopp det skjedde på Astrup Fearnley Museet er jo morsomt for oss nordmenn, og utstillingen de har satt sammen er da også svært så god. Formålet er å gi publikum et innblikk i Murakamis verden, og vise ulike sider ved hans kunstnerskap, samt virksomhet som kunstsamler og gallerist.

img_8861

img_8868

Vi forlater de religiøse maleriene og går opp, der utstillingen fortsetter med ulike verker sentrert rundt figuren DOB; en manga (tegneserie)-inspirert skikkelse, som kunstneren skapte på 1990-tallet og har laget utallige versjoner av siden den gang. I starten var DOB en søt, liten Mikke Mus-liknende skapning, men med tiden har han fått et mer aggressivt og voldelige uttrykk. Vi får vite at DOB kan leses som et selvportrett eller alter ego av kunstneren selv, men også som et symbol på etterkrigstidens Japan. I kjølevannet av andre verdenskrig og atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki, strevde japanerne med å finne tilbake til seg selv og sin egen identitet. Og, ifølge Murakami, tok de ukritisk til seg vestlig kultur som en konsekvens av dette. Hans DOB er et bilde på den naiviteten som Murakami føler at har preget Japan i etterkrigstiden.

img_8916
Den tidlige DOB
img_8915
En senere versjon

Murakami, som har hatt enda mer suksess i vestlige land enn hjemme i Japan, har ofte blitt sammenliknet med kunstnere som Andy Warhol, Damien Hirst og Jeff Koons. Dette er kunstnere som blander høykultur med lavkultur og konfronterer oss med hva kunst er, samtidig som de tar opp temaer knyttet til kapitalisme og konsumerkultur. Dette har derfor også blitt den vanlige måten å tolke Murakamis kunst på. Med denne utstillingen ønsker Astrup Fearnley Museet å peke på andre sider ved Murakamis kunstnerskap, som for eksempel hvordan kunstneren gjennom årene har strevet med å finne en ny identitet for den japanske kunsten. Ved å hente inspirasjon fra tradisjonelt japansk maleri (Nihanga), samt fra manga og anime, forsøker Murakami å skape et uttrykk med et japansk særpreg. Og her kommer naturligvis DOB inn. Murakami er selv fan av manga og fascinert av den absurditeten – blandingen av det søte med det groteske – som karakteriserer mange av disse tegneseriene. Dette kommer særlig til syne i skulpturene hans, som for eksempel i “3m girl”. Skulpturen viser en kvinne, helt klart inspirert av tegneserienes verden. Hun har stort, sølvfarget hår, høye hæler, nettingstrømper og et par gigantiske bryster. Ansiktet ser derimot uskyldig og barnslig ut med de store blåe øynene. Hele hennes skikkelse er usannsynlig og absurd, og “3m girl” blir på mange måter som et “søtt monster”. Skulpturen er en latterliggjøring av skjønnhetsidealet som preger den vestlige verden idag, samtidig som den gir manganerdenes (otaku) erotiske fantasier en visuell form.

img_8911
3m girl

Murakamis prosjekt om å skape et nytt, japansk uttrykk settes i sammenheng med begrepet “Superflat”, et slags manifest der kunstneren har formulert ideene sine. “Superflat” viser til den flatheten som kjennetegner tradisjonell japansk billedkunst, men navnet omfavner mer enn bare formale egenskaper. “Superflat” er nærmest som en kunstretning å regne, og kjennetegnes i stor grad av innflytelsen fra manga. Ifølge Murakami må japanerne innse at det “barnslige” aspektet i manga, som jeg nevnte i teksten over, er typisk for landet og noe som må omfavnes og hedres som “ekte japanskt”: “The time has come for the Japanse first to recognize that Japanse authority is rooted in culture of childishness and to theorize and contextualize head-on the power of that childishness”**. Ved å sette mangaverdenens barnslighet inn i kunstens rammer forsøker han altså å gi verdi til – ikke bare mangaen – men også til noe som han ser på som autentisk japansk kultur.

img_8920

img_8921
Flere skulpturer som på samme tid er søte og groteske: “My lonesome cowboy” og “Hiropon”

Men Murakamis virksomhet strekker seg utover det å være utøvende kunstner. Han er også en iherdig samler og gallerist, noe vi får et nærmere blikk på i den delen av ustillingen som er kuratert av Murakami selv. Et rom viser gjenstander fra Murakamis enorme kunstsamling, hovedsaklig japansk keramikk, mens et annet rom viser et utvalg av japanske samtidskunstnere, som Murakami stiller ut på sitt Kaikai Kiki Gallery i Tokyo. Dette rommet er en fryd å komme inn i og gir oss et lite bilde av Tokyos mangfoldige samtidskunstscene. Kaikai Kiki er forøvrig Murakamis studio, eller man må nesten si fabrikk, som holder til i 9000m2 store lokaler i Tokyo. Her har Murakami over 200 ansatte som hjelper ham i det daglige arbeidet. Kaikai Kiki produserer ikke bare kunst, men også forbruksvarer, bøker og publikasjoner, samtidig som de arrangerer utstillinger og festivaler, kjøper og selger kunst.

img_8939

img_8950
Verk av japanske kunstnere stilt ut ved Kaikai Kiki Gallery

Det er altså litt av en maskin som opererer rundt Murakami, og her kommer også mye av kritikken mot ham inn. Han er en kommersiell kunstner med en god utviklet forretningssans. Ikke bare ved å selge produkter med motiver fra kunsten hans på, men også gjennom å samarbeide med luksusgiganten Louis Vuitton. Ikke alle finner det helt uproblematisk at kunstnere tjener fett av penger på denne måten. Skal ikke kunsten holde sin avstand fra forbruker- og populærkulturen og presentere noe annet, noe mer verdifullt, som ikke har med penger og ting å gjøre? Det er også et paradoks at han stiller seg kritisk til vestlig kultur, en kultur som dyrker ham som en kjendis på samme måte som en filmstjerne eller sanger. Forrige uke på Astrup Fearnley bekreftet det svermeriet som er rundt ham. Ingen tvil om at han lever godt av å være en sensasjon i Vesten. Selv er jeg todelt i disse spørsmålene. Når grensen mellom kunst og populærkultur viskes ut i så stor grad som den gjør med Murakami, er det selvsagt lett å rynke litt på nesa. Samtidig er det positivt i det at han når ut til et større publikum, og faktisk får folk til å gå på museum, til å synes at kunst er gøy! Og jeg føler at mange av de motsigelsene som vi treffer på her er noe som i stor grad karakteriserer hele den vestlige kulturen. Vi engasjerer oss i miljøspørsmål, synes forbrukersamfunnet er tomt og overfladisk, samtidig som vi nødig vil gi slipp på de godene vi har.  Ja, man kan kanskje klandre Murakami for en viss dobbeltmoral, men er vi ikke alle skyldige i denne dobbeltmoralen i mer eller mindre grad? Jeg vet ikke, men kanskje en kunstner som Murakami kan få oss til å reflektere litt rundt alt dette.

En utstilling du må få med deg. Du har fram til 14.mai på deg.

img_8960

* sitert etter Gunnar B. Kvaran “Murakami by Murakami” i utstillingskatalogen.
** sitat av Murakami, hentet fra teksten “The Journey of Murakami’s art” av Nobuo Tsuji i utstillingskatalogen.

Sandro Botticelli

botticelli__annunciation_for_s-martino_sandro_botticelli
Sandro Botticelli, Annunciazione di San Martino alla Scala, 1481

Er “Annunciazione di San Martino alla Scala” verdens vakreste maleri? For meg er det kanskje det. Om målet for en kunstner er å oppnå den perfekte skjønnheten (og det er det jo absolutt ikke alltid!), tror jeg iallefall at det er vanskelig å overgå den florentinske maleren Sandro Botticelli, en av de store mesterne fra 1400-tallet, som står bak de berømte verkene Primavera og La Nascita di Venere. Dette bildet er mindre kjent, men kanskje nesten enda vakrere, spør du meg. Det viser en klassisk Bebudelse-scene, der engelen Gabriel kommer til Maria og forteller at hun skal bli med barn. Men det er bare noe ved dette bildet som gjør at det skiller seg ut blant de hundrevis av Bebudelse-skildringer som finnes der ute. Engelen Gabriel med sine lange røde lokker er både grasiøs og mystisk der han kommer ned fra himmelen og lander foran Marias dør. Og Maria på sin side er bare helt nydelig der hun ydmykt bøyer seg ned i ærefrykt for engelen. Det er noe veldig rørende i kommunikasjonen mellom de to, som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Fargene er perfekte, og omgivelsene som rammer inn de to personene kunne ikke ha vært vakrere: søylene og interiøret i Marias hus, samt det toskanske landskapet i bakgrunnen. Et helt perfekt maleri med andre ord – spør du meg.

Jeg er i Firenze i helgen og var naturligvis en tur innom Galleria degli Uffizi tidligere idag. Der var jeg som et barn i en godtebutikk i følge min mann, men det er jo ikke så rart, nå mesterverk fra renessansen henger på rad og rekke. Blant alt det vakre var det derimot dette maleriet av Botticelli som bergtok meg aller mest. Jeg forsøkte å få til et bilde uten mennesker på, men det var umulig, for folk flokker seg forståelig nok rundt alle maleriene til Botticelli. Så dette bildet under var det beste jeg fikk til.

img_9017
Litt enklere var det imidlertid å få til bilder av noen detaljer. Her kommer de:

img_9018
Botticelli, Maria der Verkuendigung - Botticelli, Annunciation to Mary - Botticelli / Annonciation 1481

Å, så fint! Men du, om du nå sier “Tja” og ikke helt skjønner hva alt oppstyret er om, så må jeg bare få sagt at dette er et maleri som må ses i virkeligheten, for gjengivelser på en dataskjerm blir ganske stusselige i sammenlikning. For det første ser det lite ut her, men i virkeligheten er det enormt. Så med andre ord, bestill deg en billett til Firenze og se selv. Jeg tror ikke du blir skuffet over Botticelli-rommet på Uffizi, for det er helt FANTASTISK! Nå blir det middag. Ha en fin lørdagskveld alle sammen!

Takashi Murakami og meg!

murakami
Just hanging out with Takashi Murakami….

Igår hadde jeg bursdag, og jeg skal si at jeg fikk litt av en gave! Nemlig et møte med selveste Takashi Murakami, en av vår tids mest berømte kunstnere. Han er for tiden i Oslo i forbindelse med utstillingen “Murakami by Murakami”, som åpner på Astrup Fearnley Museet imorgen. En Instagram-konkurranse ble arrangert i forkant av dette, og 20 heldige vinnere ble valgt ut til å hilse på Murakami på museet. Så gøy å være blant dem! Japanske Murakami er virkelig en superstar i kunstverdenen og jeg har vært fan siden jeg så en utstilling med ham på Château de Versailles i Frankrike i 2010. Utstillingen på Astrup Fearnley Museet er også veldig bra, mer om den senere. Nå må jeg pakke, for imorgen går kursen til Firenze. Hurra!

Takk til Astrup Fearnley Museet for møtet med Murakami. Jeg kommer til å leve en god stund på den opplevelsen! 🙂

Kjærlighet i ensomhetens tid

emmaedvard13
Edvard Munch, Selvportrett, 1882

Den nye utstillingen på Munchmuseet har fått det svært så romantiske navnet “Emma & Edvard: Kjærlighet i ensomhetens tid”. Men nei, det handler ikke om en hemmelig affære som Munch hadde med en kvinne med navn Emma (noe som forøvrig kunne ha falt i smak hos undertegnede..) Nei, den Emma det refereres til her er ingen ringere enn Emma Bovary, hovedperson i Flauberts berømte roman Madame Bovary fra 1857. Boka handler om den unge kvinnen, Emma, som har store drømmer for fremtiden og kjærligheten. Hun gifter seg med den rike legen Charles Bovary, men oppdager snart at virkeligheten ikke lever opp til fantasien. I sin kjedsomhet kaster hun seg ut i to utenomekteskapelige forhold og finner adspredelse i et materalistisk forbruk over evne. Det hele ender på tragisk vis med at Emma tar sitt eget liv.

munch-1.jpg
Michelle Williams Gamaker & Mieke Bal, “Madame B”, videoinstallasjon, 2014

bohemensbryllup
Edvard Munch, “Bohemens Bryllup”, 1925-26

Munchs malerier får altså selskap av et av verdenslitteraturens mesterverker i denne utstillingen – og det i form av film. Historien om Emma presenteres nemlig ved hjelp av Madame B, en serie videoinstallasjoner, som gir en moderne tolkning av Flauberts verk. Med utgangspunkt i den tragiske fortellingen om Emma, tar utstillingen opp tematikken ensomhet, og inviterer den besøkende til å reflektere rundt temaet selv. Det handler om sosial angst, idealiserte forestillinger og knuste drømmer. Om kjedsomhet og skuffelse, og forsøk på adspredelse i overfladiske gleder. Spennende temaer, som ikke kunne ha vært mer aktuelle i et forbruker- og mediasamfunn som daglig serverer oss illusjoner om at vi kan kjøpe oss til både lykke og evig ungdom. “Flaubert formulerte det. Munch malte det. Hva er vår rolle i det?”, står det skrevet på veggen i det utstillingen starter. Og med det blir vi oppfordret til å rette et mer kritisk blikk på vår egen kultur, og våre egne liv – med Munch og Flauberts kraftfulle verker som en vakker ramme rundt det hele.

emmaedvard15
Edvard Munch, “To mennesker. De Ensomme”, ca 1899

Ah, det er når du går ut av et museum og kjenner at du både har fått en estetisk opplevelse og noe å tenke på at kunst er som best, dere…  Det er da det er morsomt! Utstillingen står framme til den 17. april og jeg anbefaler dere alle å se den!