Support

IMG_0053
Lorenzo Quinn, “Support”, 2017

To store hender stiger opp av Canal Grande og gir støtte til Ca’Sagredo Hotel i Venezia. Av det jeg så av biennalen, likte jeg dette kunstverket best. Skulpturen ble bygd til åpningen av biennalen i mai, og kunstneren bak heter Lorenzo Quinn. Med de to gigantiske hendene ønsker han å gi oss en påminnelse om klimaendringene som truer planeten vår idag. Den globale oppvarming øker vannmassene i alle verdens hav og Venezia er naturlig nok et av de stedene som er ekstra utsatt.

De to hendene er store og sterke, og har valget mellom å støtte bygningen eller knuse den. På samme måte har vi mennesker et valg når det kommer til å ta vare på miljøet. Hvordan velger du å bruke hendene dine?

Bilde: Privat

Venezia

IMG_9879IMG_9881IMG_9880IMG_0003IMG_0023IMG_0026IMG_0031IMG_0007IMG_0019IMG_9798IMG_9811IMG_9898

IMG_9899
Rasheed Araeen, “Zero to Infinity”. Araeens kunstverk består av hundre kvadratiske kuber i ulike farger, som publikum inviteres til å flytte på og plassere som de vil. Kubene kan settes sammen i uendelige kombinasjoner, og ettersom de konstant endrer plass, vil Araeens kunstverk aldri se likt ut. Ideen bak dette er å bryte med den tradisjonelle måten vi er vant til å se kunst på, som er å observere, men ikke røre. Araeen ønsker å ta publikum med i den kreative prosessen. Et morsomt konsept og perfekt når du har med deg barn. Thumbs up!

IMG_9918

IMG_9909
Yorgos Sapountzis, “Sculptures Cannot Eat”
IMG_9941
Kunstneren Francis Upritchard lager figurative skulpturer med etniske og kulturelle referanser. Hun lar seg inspirere av tyske middelalderskulpturer i tre, og figurene hennes gir inntrykket av å selv være gjenstander fra en arkeologisk utgravning. I sin fantasi omskaper kunstneren derfor fortiden vår og våre tradisjoner. Målet hennes er å få oss til å tenke over betydningen som nåtiden spiller i vår oppfatning av gjenstandene som vi omgir oss med.

IMG_9934

IMG_9931
Michelle Stuart, “Earth Diptych”. Bildet over, fotografi fra verket “Ring of Fire” av samme kunstner. Stuart tar fotografier i svarthvite toner og sepiafarge, som hun setter sammen i store mosaikker, slik som du ser over. Hun tar bilder av ulike landskap, sjø og hav – og ønsker med det å vise oss naturens skjønnhet og poesi. Stuarts fotografier er utrolig vakre, og var noe av det jeg likte best i utstillingen.
IMG_9925
Erika Verzutti, “Turtle”
IMG_9923
Michel Blazy, utsnitt av verket “Collection de chaussures” der kunstneren har gjort om en mengde joggesko til potteplanter.
IMG_9951
Ernesto Neto, “Um Sagrado Lugar (A Sacred Place)” (over og under)

IMG_9959

IMG_9967
Younès Rahmoun, “Taqiya-Nor”, lysinstallasjon.

IMG_9969

IMG_9983
Sheila Hicks, “Escalade Beyond Chromatic Land”. Dette er en kunstner som er svært interessert i farger og fargepersepsjon. Dette verket består av en mengde store fiberballer i ulike farger som publikum kan få sette seg på, både for å hvile seg og for å gjøre kjennskap med materialet. Dette verket var plassert langt ut i utstillingen, akkurat når føttene begynte å kjennes litt tunge, men det fortsatt var en del igjen å se. Smart strategi!
IMG_9989
Claudia Fontes, “El Problema del Caballo / The Horse Problem” (over og under). Les mer her.

IMG_9988

Hei der, håper alle har hatt en fin helg! Det har vi. På lørdag tok vi en pause fra latmannslivet på stranda og forflyttet oss opp til Venezia for å ta en kikk på biennalen som står framme der frem til november. For deg som ikke henger helt med, så kan jeg forklare raskt at Veneziabiennalen er en stor samtidskunstutstilling som arrangeres annet hvert år (derav navnet “biennale” (“bi” betyr to, som du sikkert vet). Den ble grunnlagt i 1895 og er med det verdens eldste kunstbiennale. Programmet er mildt sagt omfattende, og det er umulig å få med seg alt på bare en dag. Så for vår del ble det kun den internasjonale utstillingen på Arsenale. Den andre hoveddelen, de nasjonale paviljongene i Giardiniparken, fikk vi dessverre ikke tid til å besøke. Vi hadde med oss datteren vår på 3,5 og ville bruke litt tid i byen også; se på kanaler og gondoler – noe hun selvsagt syntes var veldig spennende.

Det varmer derimot mitt mammahjerte at hun synes det er så gøy med samtidskunst. Utstillingen som vi så “Viva Arte Viva”, kuratert av Centre Pompidous Christine Macel, var stor og det tok sin tid å komme igjennom den. Men det var ingen problem i det hele tatt. Hun stokoste seg og lot seg begeistre av kunstverk med klare farger, lysinnstallasjoner og mer absurde ting, som sko med grønne planter voksende ut av seg osv. Jeg har en liten mistanke om at barn er mer åpne for det man ikke ved første øyekast forstår enn hva voksne er. Og for meg er det en herlig liten utfordring å ha henne med, for hun spør hele tiden “Hva er det, mamma?” “Hvorfor det, mamma?” – og jeg må innrømme at det ikke alltid er lett å ha et svar klart på direkten. Når jeg ser samtidskunst er jeg vant til å bruke mye tid på å lese og lete frem informasjon. Jeg strever hele tiden etter å forstå det jeg ser. Hva er det kunstneren har tenkt, hva er det verket betyr. Og jeg begynner å lete etter politiske og kunsthistoriske referanser – viktige, alvorlige ting. Gjennom datteren min blir jeg tvunget til å møte kunsten på en annen måte. Jeg må la bøker være bøker og har ikke tid til å lese tekst på veggene. Opplevelsen blir mye mer spontan. Og mens jeg forsøker å finne en mening, avbryter hun meg ofte og har svaret selv: “Det er ulven som er sulten”, “Det er mormor som baker brød”. Den store ovalformede skulpturen er en vannmelon. “Selvsagt er det det”, svarer jeg. “Hvorfor så jeg ikke det med en gang?”

Over noen bilder fra lørdag. Selv likte jeg veldig godt utstillingen – en oppvisning av menneskelig kreativitet, om du spør meg. Og Venezia er jo bare en drøm i seg selv. Ha en fin dag alle sammen!

Alle bilder: Private

Botticelli, Firenze & litt renessansesnakk

37da00f3a99f69efb9d8139c14389a07.jpg
Sandro Botticelli, “La Calunnia”, 1496

Helt siden jeg var i Firenze i februar og igjen sto lamslått i Botticelli-salen i Galleria degli Uffizi, har jeg tenkt at jeg burde skrive mer om Sandro Botticelli her på bloggen. 1400-tallet i Firenze er en av de aller vakreste epokene i kunsthistorien spør du meg, og hadde jeg bare hatt tid, skulle jeg ha skrevet så blekket sprutet (eller tastaturet falt fra hverandre) om nettopp denne perioden.

De fleste av dere kjenner sikkert godt til kunsten fra 1500-tallet, med Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael i spissen. På norsk kalles denne epoken for høyrenessansen, italienerne kaller den for cinquecento, og sammen med den klassiske perioden i den greske antikken, er den ofte ansett som det absolutte høydepunktet i kunsthistorien; selve kremen av kremen om du vil. Det vakreste, det mest brilliante, det helt perfekte. Og ingen som har vært i det sixtinske kapell i Roma og sett Michelangelos mestervek vil vel si noe annet enn at det er til å miste pusten av. Jeg sier heller ikke det. Det er storslått. Men likevel (og kanskje er det litt typisk meg, som alltid heier på underdogen) har jeg en liten preferanse for 1400-tallet, for ungrenessansen eller på italiensk quattrocento.

Madonna-Magnificat
Sandro Botticelli, “Madonna del Magnificat”, 1481

En del bøker vil derimot presentere kunsten fra dette århundret som forløpet til høyrenessansen: Kunstnerne på 1400-tallet la grunnlaget for den stilen som kulminerte på 1500-tallet i Roma under pave Julius II sin tid. Hvorfor? Jo, (og nå snakker jeg litt fra minnet fra kunsthistoristudiene, så tilgi meg om ikke alt er hundre prosent og sitert med kildereferanser) fordi man på 1500-tallet tok i bruk lys og skygge virkninger på en ny, bevisst måte. Belysningen ble en måte å få frem bildets viktigste elementer på. Sentrale aspekter fikk lys over seg, mens mindre viktige detaljer ble lagt i skygge. Samtidig hadde bildets komposisjon ofte både en overordnet og underordnet del. Alt dette var med på å tydeliggjøre bildets narrative side. Budskapet eller fortellingen kom bedre frem. Samtidig ga de myke skyggene bilde en sterk grad av idealisering (se eksempel av Rafael under). På 1400-tallet var komposisjonen gjerne sidestilt. Det var flere detaljer i bildet og få skygger. Alle de billedlige elementene var derfor like viktige, og når vi studerer disse bildene, må vi selv velge hva vil legge fokus på.

43579-004-22D3EDAC
Raffaello Sanzio, “Madonna del Belvedere”, 1506
lalippina1700
Fra Filippi Lippi, “Madonna col bambino e angeli”, ca. 1450

Visst er det spennende å lese om disse forandringene, og se evolusjonen fra et århundre til et annet. Og visst er høyrenessansens kunst brilliant – det er det ikke til å komme bort ifra. Men likevel, når man befinner seg i Galleria degli Uffizi og tar seg i å måpe av kunstverk etter kunstverk malt av Botticelli og hans læremester Fra Filippo Lippi, eller når man står lamslått foran freskene til Fra Angelico i San Marco klosteret i samme by, da går det ikke an å si at denne kunsten ikke er like fullkommen som Leonardo da Vinci sin. Det kan jeg aldri bli med på. Det er et enkelt stikkord som forklarer hvorfor jeg er så bergtatt av nettopp ungrenessansen; farger! Nettopp fordi skyggeleggingen i bildene er svak, er fargene så klare, og nærmest skinner mot deg fra der de henger på veggen. Jeg blir aldri lei. Er det et museum jeg kan besøke igjen og igjen, så er det Galleria degli Uffizi, og er det en by jeg heller aldri kan få nok av, så er det Firenze.

Annunciazione-Leonardo-da-Vinci-analisi.jpg
Leonardo da Vinci, “Annuciazione”, 1475-80
800px-Botticelli,_annunciazione_di_cestello_02
Sandro Botticelli, “Annunciazione di Cestello”, 1489-90

Så var det denne Botticelli da. Kanskje har du hørt om han før, kanskje ikke? Mest sannsynlig vil du kjenne igjen flere av motivene hans, iallefall om du har vært på ferie i Firenze og/ eller Toscana. Hans Venus pryder en rekke turistgjenstander rundt omkring i regionen. Ikke så rart kanskje, ettersom han er en av Italias mest berømte kunstnere og levde og virket hele sitt liv i Firenze (med unntak av et par år i Roma, der han fikk i oppdrag å male fresker i det sixtinske kapell). En av hans viktigste oppdragsgivere var Medici-familien, som hadde makten i Firenze på denne tiden. Som ekte sønner av renessansen, var Mediciene humanister og opptatt av antikken. Dette vitner mange av kunstverkene som de bestilte om, og Botticelli var faktisk en av de første kunstnerne til å male bilder med mytologiske og allegoriske motiver – noe som man finner flere eksempler av i renessansekunsten.

venus.jpg
Sandro Botticellis Venus
54c515c2634814387b76a3ae932a08b5
Sandro Botticelli, “Ritratto d´uomo con medaglia di Cosimo il Vecchio”, ca 1475
fb8e234f9295d602fb547eb20c7834aa
Sandro Botticelli, “Pallade e il Centauro”, 1482-83

For å ikke provosere kirken for mye, var det derimot vanlig at kunstnerne strebet etter å lage fortellinger som kunne forsone de klassiske greske motivene med kristendommen. Botticellis “La Nascita da Venere” (“Venus Fødsel”) er et eksempel på det. Bildet viser Venus i det hun ankommer øya Kypros etter sin fødsel. Hun står plassert i et stort skjell og er blitt drevet til land av vindguden Zephyr. Zephyr er omfavnet av nymfen Chloris, som er et symbol på kjærlighetsakten. På land venter nymfen Hora, en av de fire årstidene, med en kappe som hun rekker ut til Venus.

0cd78fb5b318fe5882bf475b01504ebc
Sandro Botticelli, “La Nascita di Venere”, ca 1484

Bildet er blitt knyttet til en tekst skrevet av 1400-talls dikteren Angelo Poliziano til Giuliano di Medici. Mange ulike tolkninger av motivet har blitt gitt, men særlig en går igjen; nemlig den at Botticellis mesterverk er et symbol på kjærligheten som vitaliserende energi og kraften bak alt liv. Dette var en idé som sto sterkt i nyplatonisk tenkning, som dominerte det intellektuelle livet i Firenze på 1400-tallet. Både for Botticelli og for Poliziano fremstiller den nakne Venus et av humanistenes store idealer, nemlig åndelig skjønnhet og en ren og edel sjel. Den Venus-fremstillingen som vi ser her – naken, men med det lange håret og en hånd strategisk plassert foran kjønnsorganet, kalles for en Venus Pudica, som betyr “den dydige Venus”. Den kristne sammenlikningen skjønner du kanskje da. Ja, nettopp. Sett fra et kristent perspektiv, blir Venus et bilde på Jomfruen, ren og dydig, samtidig som vannet er et symbol på dåpen. I den kristne dåpen heter det at sjelen fødes på nytt og er renset fri fra all synd. Og hvem er kjærligheten og kraften bak alt liv? Jo, nemlig Gud. Det å knytte kristen tro med fortellingene fra antikken på denne måten var svært vanlig blant humanistene i renessansen. Det var nemlig ikke alle som likte svermeriet for den greske og romerske myteologien så godt… Men munken Girolamo Savonarola får vi ta i et annet innlegg. Ha en strålende kveld alle sammen!

Kilder: Masters of Art, “Botticelli” av Federico Poletti, Prestel Verlag, Munich 2011

Sommer i kunsthistorien

Claude Monet, “Camille assise à la plage de Trouville”, 1886

Flere enn meg som har funnet hvilepulsen og forsvunnet godt inn i feriebobla nå? Noe av det beste med å ha fri for meg er at jeg har tid til å gjøre et dypdykk ned i gamle kunstbøker og utstillingskataloger (ja, jeg er ganske nerdete av meg, men nei, jeg bruker ikke briller. Tipper du så for deg det nå.. ikke det at det er noe galt med briller forsåvidt, jeg kjenner mange bra folk med briller jeg altså. Men jeg bruker dem altså ikke.) Uansett, det er gøtt med fri, gøttar en prim som storebror bruker å si (men er egentlig prim noe godt? Det kan vel diskuteres…) og jeg liker å bruke tiden på sånt jeg vanligvis ikke rekker å gjøre. Nå er forsåvidt også dette bare halvveis sant, for med to små barn som skal underholdes dagen lang, er det jo som regel ikke tid noe annet. Men jeg forsøker nå, og innimellom hender det at de leker rolig sammen en liten stund, og da kan jeg dra frem bøkene og forsvinne inn i kunstens verden. Hurra! Ettersom vi lever latmannslivet på stranda om dagen, fikk jeg det for meg at jeg skulle finne frem de beste strandbildene fra kunsthistorien. Det å chille på stranda om sommeren er nemlig ikke noe nytt i våre dager må du tro. Kunsthistorien gir oss en rekke eksempler på det. Ikke så overraskende var det en del å finne hos impresjonistene. Ikke bare likte de å male ute, men de likte også dagslys, og flere av dem likte å male kvinner. Så hva kunne vel være et bedre valg enn å male nettopp en vakker kvinne ute i sollyset på en strand? Ikke mye selvsagt. Her er et eksempel som jeg synes var fint: “Camille assise à la plage de Trouville” av Claude Monet. Bildet er en portrett av hans kone på en strand i Normandie. Herlig lyst og med de blåtonene som ofte går igjen i Monets kunst. Med båtene og sjøen i bakgrunnen er jo også stemningen helt på topp. Jeg må nok derimot si at jeg ikke ser like elegant ut der jeg henger rundt på stranda om dagen. Disse 1800-talls fruene hadde virkelig kontroll på stilen, det skal de ha. Ha en fin mandag alle sammen!

Feriemodus

God morgen fra Italia! Vi kom ganske raskt inn i feriemodus i år. Med 38 grader i skyggen og en stekende sol, er det ikke stort annet å gjøre enn å tilbringe hver dag på stranda (stakkars oss!). Foreløpig ikke de store kulturelle opplevelsene altså, men når gradestokken går litt ned skal jeg ta med meg datteren min for å se på mosaikkene i Ravenna. Forresten et hot tips til alle kunstinteresserte som er innom Italia i ferien. Les mer her. Men innen den tid tilbringer vi dagene med å bade og å tegne i sanda. Ikke så verst det heller. Ha en fin sommerdag alle sammen!

 

I Scream, You Scream

icecream
PUTPUT, Popsicles, 2012

Glad i fotografi? Svak for is? Skal du kanskje også til New York i sommer? Da anbefaler jeg deg å ta turen innom Robert Mann Gallery og fotoutstillingen “I Scream, You Scream” – en utstilling dedikert til is! Her kan du se gamle bilder av mennesker som spiser is sammen med samtidsfotografiske verk av iskremen selv. Ifølge galleriet ønsker de å vise hvordan fotografer kan fange den lekne siden av det menneskelige livet. En utstilling som antageligvis får de besøkende til å gå smilende ut av dørene igjen. Les mer her. Om du ikke har mulighet til å se utstillingen, så ble du kanskje fristet til å ta deg en is om ikke annet?

The Old Man and the Sea

max
Maximilian Estrada, The Old Man and The Sea

The Old Man and The Sea was taken in Puerto Natales in Patagonia, Chile. I was there with my wife in 2012 and while walking around in the small city of Puerto Natales, we saw this old man working on his boat. I approached this man, Pedro Leiva was his name, and talked with him for a while. My idea was to take a photo of him while he was working on his boat. I took a few but this one with him standing up is the one I liked the most. I saw a proud man in the photo but also someone who perhaps have not had the easiest of life. I also saw a great deal of dignity, that no matter what, that he was proud of what he was doing and even though he was getting older and older, he still loved to work with his boat and to be by the sea.” (The photographer, Maximilian Estrada, October 2016) More about Maximilian Estrada here.