Botticelli, Firenze & litt renessansesnakk

37da00f3a99f69efb9d8139c14389a07.jpg
Sandro Botticelli, “La Calunnia”, 1496

Helt siden jeg var i Firenze i februar og igjen sto lamslått i Botticelli-salen i Galleria degli Uffizi, har jeg tenkt at jeg burde skrive mer om Sandro Botticelli her på bloggen. 1400-tallet i Firenze er en av de aller vakreste epokene i kunsthistorien spør du meg, og hadde jeg bare hatt tid, skulle jeg ha skrevet så blekket sprutet (eller tastaturet falt fra hverandre) om nettopp denne perioden.

De fleste av dere kjenner sikkert godt til kunsten fra 1500-tallet, med Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael i spissen. På norsk kalles denne epoken for høyrenessansen, italienerne kaller den for cinquecento, og sammen med den klassiske perioden i den greske antikken, er den ofte ansett som det absolutte høydepunktet i kunsthistorien; selve kremen av kremen om du vil. Det vakreste, det mest brilliante, det helt perfekte. Og ingen som har vært i det sixtinske kapell i Roma og sett Michelangelos mestervek vil vel si noe annet enn at det er til å miste pusten av. Jeg sier heller ikke det. Det er storslått. Men likevel (og kanskje er det litt typisk meg, som alltid heier på underdogen) har jeg en liten preferanse for 1400-tallet, for ungrenessansen eller på italiensk quattrocento.

Madonna-Magnificat
Sandro Botticelli, “Madonna del Magnificat”, 1481

En del bøker vil derimot presentere kunsten fra dette århundret som forløpet til høyrenessansen: Kunstnerne på 1400-tallet la grunnlaget for den stilen som kulminerte på 1500-tallet i Roma under pave Julius II sin tid. Hvorfor? Jo, (og nå snakker jeg litt fra minnet fra kunsthistoristudiene, så tilgi meg om ikke alt er hundre prosent og sitert med kildereferanser) fordi man på 1500-tallet tok i bruk lys og skygge virkninger på en ny, bevisst måte. Belysningen ble en måte å få frem bildets viktigste elementer på. Sentrale aspekter fikk lys over seg, mens mindre viktige detaljer ble lagt i skygge. Samtidig hadde bildets komposisjon ofte både en overordnet og underordnet del. Alt dette var med på å tydeliggjøre bildets narrative side. Budskapet eller fortellingen kom bedre frem. Samtidig ga de myke skyggene bilde en sterk grad av idealisering (se eksempel av Rafael under). På 1400-tallet var komposisjonen gjerne sidestilt. Det var flere detaljer i bildet og få skygger. Alle de billedlige elementene var derfor like viktige, og når vi studerer disse bildene, må vi selv velge hva vil legge fokus på.

43579-004-22D3EDAC
Raffaello Sanzio, “Madonna del Belvedere”, 1506
lalippina1700
Fra Filippi Lippi, “Madonna col bambino e angeli”, ca. 1450

Visst er det spennende å lese om disse forandringene, og se evolusjonen fra et århundre til et annet. Og visst er høyrenessansens kunst brilliant – det er det ikke til å komme bort ifra. Men likevel, når man befinner seg i Galleria degli Uffizi og tar seg i å måpe av kunstverk etter kunstverk malt av Botticelli og hans læremester Fra Filippo Lippi, eller når man står lamslått foran freskene til Fra Angelico i San Marco klosteret i samme by, da går det ikke an å si at denne kunsten ikke er like fullkommen som Leonardo da Vinci sin. Det kan jeg aldri bli med på. Det er et enkelt stikkord som forklarer hvorfor jeg er så bergtatt av nettopp ungrenessansen; farger! Nettopp fordi skyggeleggingen i bildene er svak, er fargene så klare, og nærmest skinner mot deg fra der de henger på veggen. Jeg blir aldri lei. Er det et museum jeg kan besøke igjen og igjen, så er det Galleria degli Uffizi, og er det en by jeg heller aldri kan få nok av, så er det Firenze.

Annunciazione-Leonardo-da-Vinci-analisi.jpg
Leonardo da Vinci, “Annuciazione”, 1475-80
800px-Botticelli,_annunciazione_di_cestello_02
Sandro Botticelli, “Annunciazione di Cestello”, 1489-90

Så var det denne Botticelli da. Kanskje har du hørt om han før, kanskje ikke? Mest sannsynlig vil du kjenne igjen flere av motivene hans, iallefall om du har vært på ferie i Firenze og/ eller Toscana. Hans Venus pryder en rekke turistgjenstander rundt omkring i regionen. Ikke så rart kanskje, ettersom han er en av Italias mest berømte kunstnere og levde og virket hele sitt liv i Firenze (med unntak av et par år i Roma, der han fikk i oppdrag å male fresker i det sixtinske kapell). En av hans viktigste oppdragsgivere var Medici-familien, som hadde makten i Firenze på denne tiden. Som ekte sønner av renessansen, var Mediciene humanister og opptatt av antikken. Dette vitner mange av kunstverkene som de bestilte om, og Botticelli var faktisk en av de første kunstnerne til å male bilder med mytologiske og allegoriske motiver – noe som man finner flere eksempler av i renessansekunsten.

venus.jpg
Sandro Botticellis Venus
54c515c2634814387b76a3ae932a08b5
Sandro Botticelli, “Ritratto d´uomo con medaglia di Cosimo il Vecchio”, ca 1475
fb8e234f9295d602fb547eb20c7834aa
Sandro Botticelli, “Pallade e il Centauro”, 1482-83

For å ikke provosere kirken for mye, var det derimot vanlig at kunstnerne strebet etter å lage fortellinger som kunne forsone de klassiske greske motivene med kristendommen. Botticellis “La Nascita da Venere” (“Venus Fødsel”) er et eksempel på det. Bildet viser Venus i det hun ankommer øya Kypros etter sin fødsel. Hun står plassert i et stort skjell og er blitt drevet til land av vindguden Zephyr. Zephyr er omfavnet av nymfen Chloris, som er et symbol på kjærlighetsakten. På land venter nymfen Hora, en av de fire årstidene, med en kappe som hun rekker ut til Venus.

0cd78fb5b318fe5882bf475b01504ebc
Sandro Botticelli, “La Nascita di Venere”, ca 1484

Bildet er blitt knyttet til en tekst skrevet av 1400-talls dikteren Angelo Poliziano til Giuliano di Medici. Mange ulike tolkninger av motivet har blitt gitt, men særlig en går igjen; nemlig den at Botticellis mesterverk er et symbol på kjærligheten som vitaliserende energi og kraften bak alt liv. Dette var en idé som sto sterkt i nyplatonisk tenkning, som dominerte det intellektuelle livet i Firenze på 1400-tallet. Både for Botticelli og for Poliziano fremstiller den nakne Venus et av humanistenes store idealer, nemlig åndelig skjønnhet og en ren og edel sjel. Den Venus-fremstillingen som vi ser her – naken, men med det lange håret og en hånd strategisk plassert foran kjønnsorganet, kalles for en Venus Pudica, som betyr “den dydige Venus”. Den kristne sammenlikningen skjønner du kanskje da. Ja, nettopp. Sett fra et kristent perspektiv, blir Venus et bilde på Jomfruen, ren og dydig, samtidig som vannet er et symbol på dåpen. I den kristne dåpen heter det at sjelen fødes på nytt og er renset fri fra all synd. Og hvem er kjærligheten og kraften bak alt liv? Jo, nemlig Gud. Det å knytte kristen tro med fortellingene fra antikken på denne måten var svært vanlig blant humanistene i renessansen. Det var nemlig ikke alle som likte svermeriet for den greske og romerske myteologien så godt… Men munken Girolamo Savonarola får vi ta i et annet innlegg. Ha en strålende kveld alle sammen!

Kilder: Masters of Art, “Botticelli” av Federico Poletti, Prestel Verlag, Munich 2011

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s