Slow Tourism

mona lisa
Mona Lisa-salen på Louvre, Paris

For et par uker siden kom jeg over en veldig interessant artikkel på The Guardian. Den handlet om begrepet Slow Tourism og hvordan man skal bruke denne filosofien når man besøker museer og gallerier. Du har kanskje hørt om Slow Food før? Slow Tourism handler om mye av det samme; nemlig det å ta seg tid til å dvele ved en opplevelse. I vår travle verden skal alt gå fort, og vi haster rundt fra det ene til det andre. Til og med på ferie durer vi avgårde for å krysse av den ene severdigheten etter den andre. Slow Tourism handler om å gape over mindre, men bruke lengre tid på det man faktisk gjør. I artikkelen på The Guardian skriver artikkelforfatter Jonathan Jones om Uffizi-galleriet i Firenze. Turister kommer innom med guidebøker og selfiestenger i hendene. De nærmest løper rundt i museet for å få med seg høydepunktene i guideboka, før de springer ut igjen for å rekke neste punkt på lista.

Da jeg leste artikkelen, kom jeg til å tenke på Louvre. Jeg var der ganske ofte mens jeg studerte i Paris. Ikke langt unna Mona Lisa-salen, henger det noen andre helt fantastisk vakre malerier av Leonardo da Vinci. Men mange besøkende enser dem ikke en gang, for de spurter kun avgårde for å finne Mona Lisa. Så står i de i kø, tar et bilde, mumler noe om at hun var mindre enn de trodde, og løper videre. Jeg lurte alltid på om de fikk så veldig mye ut av besøket egentlig. Nå skal jeg derimot ikke heve meg over noen, for jeg har gått i samme fella selv mange ganger, jeg altså. En vil jo ha med seg så mye man klarer når man først er et sted, ikke sant? Det er synd å gå glipp av noe!

Jeg tror egentlig at mange av oss kjenner seg igjen i det. Men i sin artikkel argumenterer Jonathan Jones for noe helt annet. Ikke bare skal vi slutte å løpe for å “få med oss alt”, men vi skal helt slippe guidebøkene også. Heller ingen audioguide får vi ta med oss – og ingen omvisning får vi være med på. Kjøp heller med deg en bok på vei ut og les når du kommer hjem, skriver ham. Når du er i museet, forsøk å møte kunsten alene med bare øynene til disposisjon. Gå til de verkene som du automatisk trekkes imot. Konsentrer deg om dem og glem alle de andre. Ikke tenk på å skulle forstå, ikke bry deg med å sjekke om verket er titulert en berømt kunstner eller ikke. Prøv å koble bort tankene og strev ikke så hardt etter å forstå. Bare se – og føl på hva opplevelsen gjør med deg. Hvordan føler du deg? Glad? Trist? Kanskje en blanding av de to? Selv kan jeg få samme følelse av kunst som av å høre på musikk. En sensasjon som er vanskelig å forklare. Men i etterkant føler jeg meg alltid glad. Det samme skjer når jeg ser et vakkert landskap ute også. I slike øyeblikk føler jeg meg rett og slett levende, og jeg kjenner at verden er et ganske ålreit sted.

inntrykkfranaturen
Jacob Weidemann, “Inntrykk fra naturen”, 1981. Weidemann-salen på Lillehammer Kunstmuseum er et ypperlig sted å praktisere Slow Tourism!

“Art should be a love affair, not a guided tour.”
(Jonathan Jones)

Barnekunstmuseet

barnekunst
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har ikke været de to siste ukene vært så veldig mye å juble over her på Østlandet. Etter å ha vært en måned i Italia med strålende sol hver dag, legger jeg ikke skjul på at det kjentes litt tungt å komme hjem igjen. Men det er en av de fine tingene med å være glad i kunst – man finner alltid noe oppmuntrende å gjøre på en regnværsdag!

På søndag tok jeg med meg både min mor og datter på en liten jentetur til Barnekunstmuseet på Frøen her i Oslo. Det er virkelig et flott sted å ta med barn til – og jeg har skrevet om det tidligere. Hele huset oser over av kreativitet, lek og fantasi. Allerede når man runder porten og går inn i hagen med de fargerike skulpturene, kommer man i godt humør. Og når man så går inn i museet og møtes av kunstverk på kunstverk laget av barn fra hele verden, da blir man nesten litt overveldet!

Ikke minst er talentet til mange av disse barna utrolig imponerende, men man blir også grepet av hvor kloke de er. Barn er så flinke til å uttrykke store ting på et enkelt vis. Ettersom vi blir eldre, kompliserer vi det til. Vi tror at vi blir visere ettersom årene går, men kanskje forsto vi vel så mye som små? Jeg føler iallefall at den spontane gleden som barn opplever av små ting – og måten de er til stede i øyeblikkene på er noe å streve etter. Barn er på mange måter levende, og det er nettopp denne vitaliteten som uttrykkes så fint innenfor Barnekunstmuseets fire vegger. Det gir glede og håp i en verden preget av flyktningskriser, klimakriser og ikke minst “presidentkriser” – eller hva man nå ønsker å kalle den Twitrende Herr Donald på den andre siden av Atlanterhavet? Jeg tar meg friheten til å kalle ham for en aldri så liten “presidentkrise” og krysser fingrene for at de som vokser opp idag velger å stemme frem politiske kandidater med litt mer vett mellom ørene når de blir store. Jeg tenker at om man snakker med barna om noen av de tingene som Barnekunstmuseet tar opp i utstillingene sine, kan man kanskje legge noen forutsetninger for akkurat det. For på Frøen handler det om solidaritet, miljøvern, medmenneskelighet og friheten til å uttrykke seg som man vil. Å gi barna våre disse verdiene kan kanskje være et av våre sterkeste våpen mot dem som ønsker å bygge murer og innføre alle mulige typer for forbud. Håper jeg iallefall.

Men tilbake til besøket vårt på søndag. Som mamma var nok høydepunktet å se stoltheten i min snart 4 år gamle datters øyne da hun fikk ansiktet sitt dekorert med blomster av en meget dyktig ansiktsmaler på museet. Gøy! At malingen begynte å renne av da vi kom ut i regnet etterpå – det var det ingen av oss som tenkte på. Allerede nå vil datteren min tilbake, så det tar nok ikke så lang tid før vi tar turen igjen!

Bildedagbok fra Piemonte

fullsizeoutput_23c
Neive
fullsizeoutput_2f0
Grønne åser dekket av vinranker så langt øye kan se…
fullsizeoutput_39d
Asti
fullsizeoutput_362
Barolo
fullsizeoutput_2fb
Neive
fullsizeoutput_379
Barolo
fullsizeoutput_31b
Torino
fullsizeoutput_2cc
Barbaresco
IMG_0281
Neive
IMG_0617
Asti
fullsizeoutput_301
Torino
fullsizeoutput_34f
Ca’ d’Olga i La Morra
fullsizeoutput_242
Neive
fullsizeoutput_2d3
Barbaresco

Hei der! Alt bra? Håper dere alle nyter sommeren, ferie eller ei. Vi er (noe motvillig) hjemme igjen fra Italia. I skrivende stund sitter jeg i godstolen i stua og ser ut på regnet som plasker ned på balkongen. Overgangen fra godt over 35 varmegrader og sol hver eneste dag føles litt brutal, jeg må innrømme det. Denne uka har vi tatt på barna støvler istedenfor sandaler for å gå i barnehagen, og selv har jeg måttet ha på meg en jakke for første gang på lenge. 3 (snart 4) -åringen spør hver dag hvorfor vi ikke kan reise tilbake til Italia, “der sola bor” (“I Norge er det bare regnet som bor, mamma!”) og mannen ergrer seg over skandinavisk klima: “Vi må huske på å kjøpe nye vintersko til barna snart”, sa han idag tidlig. “Ja, men nå er det ikke vinter helt enda da”, svarte jeg. “Nei, men om to eller tre uker så er den vel her”, var det noe sarkastiske svaret jeg fikk tilbake. En må jo bare le, men etter å ha hatt grader mellom 35 og 40 en lang stund, føles faktisk våre beskjedne 20 plussgrader nesten som vinter.

Med andre ord, lengselen tilbake til ferielivet og varmen er ganske stor i denne familien om dagen. Derfor har jeg funnet fram noen bilder fra den siste uka vår, som jeg tenkte å dele med dere. Vi har lenge hatt lyst til å reise til Piemonte og vindistriktet Le Langhe, blant annet kjent for vinene Barolo og Barbaresco, og i sommer tok vi turen. Våre forventninger ble innfridd og vel som det. For meg som elsker Toscana var dette en drøm, for landskapet har mange fellestrekk med den vakre toskanske naturen. Du har de samme grønne åsene dekket av vinranker og de samme små middelalderlandsbyene. Fordelen er at det ikke er like mange turister i Piemonte. Jeg falt pladask for særlig La Morra, Barbaresco og Neive, men også Barolo, Alba og Asti er verdt et besøk. Ettersom storbyen Torino bare er en halvtime unna, tok vi turen dit også. Det var første gangen for meg, og jeg har lenge hatt lyst til å reise til nettopp Torino, ettersom det er en svært kulturell by med mange spennende museer og gallerier å utforske. Nå fikk jeg ikke så mye tid til det den her gangen, men besøket ga mersmak og det er definitivt ikke siste gang vi setter våre ben i både Torino og Piemonte.

Jeg kommer definitivt til å lage flere innlegg om Italia, men nå må jeg komme meg videre, for jobb og hverdagsliv kaller. Det er bare å innse at ferien er et tilbakelagt kapitel den her gangen! Ønsker dere alle en fin fredag og god helg! (Også får vi krysse fingrene for at været tar seg opp et par hakk snart, for dette regnet er ikke mye å rope hurra for akkurat!)