Here comes the sun

Georgia O’Keeffe, “Spring”

Hei der! Det begynner å bli en god stund siden jeg sist oppdaterte denne bloggen. Hva kan jeg si? Det har vært en ganske hektisk periode med veldig mye jobb, og den lille tiden jeg har hatt til overs har jeg valgt å bruke på familien min. For å være ærlig har det vært med litt bismak i munnen, for jeg liker virkelig å pusle med dette. Iblant må man derimot bare innse at dagen ikke har nok timer, uka ikke nok dager, og at man selv ikke strekker til overalt. Og denne vinteren – visst er den fin på mange sett – men den er også mørk og kald, og har det med å legge et lokk over energinivået mitt iallefall. Alt blir liksom litt mer strevsomt, og utover barn og jobb, er ofte det å lage den etterlengtede kaffekoppen et stort nok prosjekt. Ikke at det bare er negativt. Jeg synes faktisk det kan være litt godt å sette ned tempoet på vinteren også. Men når det gjelder Kunstsnakk, er det viktig for meg at det er et overskuddsprosjekt. Dette skal være mitt lille fristed, noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og ikke fordi jeg må. Og dermed har det blitt litt så som så med oppdateringene en stund. Jeg har rett og slett ikke orket helt.

Derimot har jeg hele tiden tenkt at jeg visst skal skrive igjen – når lysten bare kommer tilbake. Og så idag, på vei til jobb, mens jeg sto og ventet på bussen, så merket jeg plutselig at den nakne, triste hekken på holdeplassen hadde blitt nydelig og grønn. Det var nesten så den smilte til meg der den sto og badet i de deilige solstrålene, og jeg bestemte meg for at ikveld – ikveld skal jeg oppdatere bloggen igjen. Så lite skal altså til. Litt varme, litt sol og noen grønne blader på en hekk, og alt som virket slitsomt blir gøy igjen. Er det flere som er i ferd med å komme ut av vinterdvalen? Har ikke den siste uka vært helt fantastisk?

Som ære til den etterlengtede våren, har jeg valgt å legge ut et vårbilde malt av Georgia O’Keeffee. “Spring” heter det, enkelt og greit, og se bare på de deilige fargene. De er jo bare til å bli glad av! Så til alle dere som har slitt dere gjennom vinteren og lurt på om våren noensinne kommer i år. Nå er vi her, dere – nå er vi igang! Jeg spår blå himmel og en stor skinnende sol i dagene og ukene som kommer. Så skal vi se om det ikke blir litt mer action på den bloggen her også. Med det ønsker jeg dere alle en riktig fin kveld, og en god ny uke i sola! En sang jeg har hørt mye på i det siste er denne. Here comes the sun, folkens!! Det er bare å fryde seg!

 

Basquiat i London

Jean-Michel_Basquiat_4
'Dustheads'

Må si at jeg ble sugen på en London-tur når jeg så at det åpner en stor utstilling med Jean-Michel Basquiat der senere i høst! Jeg er stor fan av Basquiat. Synes maleriene hans er utrolig heftige, samtidig som hans liv og kunstnerskap er en fascinasjon i seg selv. Basquiat var nemlig blant de første afroamerikanske kunstnerne som ble tatt inn i varmen av kunstinstitusjonen i USA. Han gjorde seg kjent som graffitikunstner på 70-tallet, men fikk sitt virkelige kunstneriske gjennombrudd på 80-tallet, med flere soloutstillinger på gallerier og museer både i USA og internasjonalt. Han var en sentral del av kunstscenen på Manhattan og regnes som en av de viktigste kunstnerne innenfor nyekspresjonismen. Han blandet tekst og ord i maleriene sine og tok opp temaer som rasisme og urettferdighet i samfunnet. Noe av grunnen til at bildene hans ble så populære er at de i så sterk grad uttrykker det sinnet og den sårbarheten som han selv kjente på.

slide_271436_1913998_free
Jean-Michel-Basquiat-Obnoxious-Liberals.-1982-865x577

I 1983 ble Basquiat kjent med sitt store forbilde Andy Warhol og de to samarbeidet tett fram til Warhols død i 1987. Etter det begynte ting å gå nedover for ham, og han døde året etter av en overdose heroin, bare 27 år gammel. Siden den gang har derimot interessen for hans kunst bare vokst og vokst, og tidligere i år ble ett av hans malerier solgt for svimlende 110,5 millioner dollar på Sotheby’s i New York. Det er det dyreste kunstverket solgt av en amerikansk kunstner noensinne, og Basquiat tok med det selskap av en liten eksklusiv klubb kunstnere hvis kunstverk er blitt solgt for over 100 millioner dollar. Andre medlemmer i den klubben er kunstnere som Pablo Picasso, Francis Bacon og Alberto Giacometti, noe jeg tror sier sitt.

Så om du skal til London i høst, ta turen innom Barbican Art Gallery for å få med deg det som jeg påstår er en must see utstilling i høst! Les mer om den her.

Slow Tourism

mona lisa
Mona Lisa-salen på Louvre, Paris

For et par uker siden kom jeg over en veldig interessant artikkel på The Guardian. Den handlet om begrepet Slow Tourism og hvordan man skal bruke denne filosofien når man besøker museer og gallerier. Du har kanskje hørt om Slow Food før? Slow Tourism handler om mye av det samme; nemlig det å ta seg tid til å dvele ved en opplevelse. I vår travle verden skal alt gå fort, og vi haster rundt fra det ene til det andre. Til og med på ferie durer vi avgårde for å krysse av den ene severdigheten etter den andre. Slow Tourism handler om å gape over mindre, men bruke lengre tid på det man faktisk gjør. I artikkelen på The Guardian skriver artikkelforfatter Jonathan Jones om Uffizi-galleriet i Firenze. Turister kommer innom med guidebøker og selfiestenger i hendene. De nærmest løper rundt i museet for å få med seg høydepunktene i guideboka, før de springer ut igjen for å rekke neste punkt på lista.

Da jeg leste artikkelen, kom jeg til å tenke på Louvre. Jeg var der ganske ofte mens jeg studerte i Paris. Ikke langt unna Mona Lisa-salen, henger det noen andre helt fantastisk vakre malerier av Leonardo da Vinci. Men mange besøkende enser dem ikke en gang, for de spurter kun avgårde for å finne Mona Lisa. Så står i de i kø, tar et bilde, mumler noe om at hun var mindre enn de trodde, og løper videre. Jeg lurte alltid på om de fikk så veldig mye ut av besøket egentlig. Nå skal jeg derimot ikke heve meg over noen, for jeg har gått i samme fella selv mange ganger, jeg altså. En vil jo ha med seg så mye man klarer når man først er et sted, ikke sant? Det er synd å gå glipp av noe!

Jeg tror egentlig at mange av oss kjenner seg igjen i det. Men i sin artikkel argumenterer Jonathan Jones for noe helt annet. Ikke bare skal vi slutte å løpe for å “få med oss alt”, men vi skal helt slippe guidebøkene også. Heller ingen audioguide får vi ta med oss – og ingen omvisning får vi være med på. Kjøp heller med deg en bok på vei ut og les når du kommer hjem, skriver ham. Når du er i museet, forsøk å møte kunsten alene med bare øynene til disposisjon. Gå til de verkene som du automatisk trekkes imot. Konsentrer deg om dem og glem alle de andre. Ikke tenk på å skulle forstå, ikke bry deg med å sjekke om verket er titulert en berømt kunstner eller ikke. Prøv å koble bort tankene og strev ikke så hardt etter å forstå. Bare se – og føl på hva opplevelsen gjør med deg. Hvordan føler du deg? Glad? Trist? Kanskje en blanding av de to? Selv kan jeg få samme følelse av kunst som av å høre på musikk. En sensasjon som er vanskelig å forklare. Men i etterkant føler jeg meg alltid glad. Det samme skjer når jeg ser et vakkert landskap ute også. I slike øyeblikk føler jeg meg rett og slett levende, og jeg kjenner at verden er et ganske ålreit sted.

inntrykkfranaturen
Jacob Weidemann, “Inntrykk fra naturen”, 1981. Weidemann-salen på Lillehammer Kunstmuseum er et ypperlig sted å praktisere Slow Tourism!

“Art should be a love affair, not a guided tour.”
(Jonathan Jones)

Barnekunstmuseet

barnekunst
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har ikke været de to siste ukene vært så veldig mye å juble over her på Østlandet. Etter å ha vært en måned i Italia med strålende sol hver dag, legger jeg ikke skjul på at det kjentes litt tungt å komme hjem igjen. Men det er en av de fine tingene med å være glad i kunst – man finner alltid noe oppmuntrende å gjøre på en regnværsdag!

På søndag tok jeg med meg både min mor og datter på en liten jentetur til Barnekunstmuseet på Frøen her i Oslo. Det er virkelig et flott sted å ta med barn til – og jeg har skrevet om det tidligere. Hele huset oser over av kreativitet, lek og fantasi. Allerede når man runder porten og går inn i hagen med de fargerike skulpturene, kommer man i godt humør. Og når man så går inn i museet og møtes av kunstverk på kunstverk laget av barn fra hele verden, da blir man nesten litt overveldet!

Ikke minst er talentet til mange av disse barna utrolig imponerende, men man blir også grepet av hvor kloke de er. Barn er så flinke til å uttrykke store ting på et enkelt vis. Ettersom vi blir eldre, kompliserer vi det til. Vi tror at vi blir visere ettersom årene går, men kanskje forsto vi vel så mye som små? Jeg føler iallefall at den spontane gleden som barn opplever av små ting – og måten de er til stede i øyeblikkene på er noe å streve etter. Barn er på mange måter levende, og det er nettopp denne vitaliteten som uttrykkes så fint innenfor Barnekunstmuseets fire vegger. Det gir glede og håp i en verden preget av flyktningskriser, klimakriser og ikke minst “presidentkriser” – eller hva man nå ønsker å kalle den Twitrende Herr Donald på den andre siden av Atlanterhavet? Jeg tar meg friheten til å kalle ham for en aldri så liten “presidentkrise” og krysser fingrene for at de som vokser opp idag velger å stemme frem politiske kandidater med litt mer vett mellom ørene når de blir store. Jeg tenker at om man snakker med barna om noen av de tingene som Barnekunstmuseet tar opp i utstillingene sine, kan man kanskje legge noen forutsetninger for akkurat det. For på Frøen handler det om solidaritet, miljøvern, medmenneskelighet og friheten til å uttrykke seg som man vil. Å gi barna våre disse verdiene kan kanskje være et av våre sterkeste våpen mot dem som ønsker å bygge murer og innføre alle mulige typer for forbud. Håper jeg iallefall.

Men tilbake til besøket vårt på søndag. Som mamma var nok høydepunktet å se stoltheten i min snart 4 år gamle datters øyne da hun fikk ansiktet sitt dekorert med blomster av en meget dyktig ansiktsmaler på museet. Gøy! At malingen begynte å renne av da vi kom ut i regnet etterpå – det var det ingen av oss som tenkte på. Allerede nå vil datteren min tilbake, så det tar nok ikke så lang tid før vi tar turen igjen!

Bildedagbok fra Piemonte

fullsizeoutput_23c
Neive
fullsizeoutput_2f0
Grønne åser dekket av vinranker så langt øye kan se…
fullsizeoutput_39d
Asti
fullsizeoutput_362
Barolo
fullsizeoutput_2fb
Neive
fullsizeoutput_379
Barolo
fullsizeoutput_31b
Torino
fullsizeoutput_2cc
Barbaresco
IMG_0281
Neive
IMG_0617
Asti
fullsizeoutput_301
Torino
fullsizeoutput_34f
Ca’ d’Olga i La Morra
fullsizeoutput_242
Neive
fullsizeoutput_2d3
Barbaresco

Hei der! Alt bra? Håper dere alle nyter sommeren, ferie eller ei. Vi er (noe motvillig) hjemme igjen fra Italia. I skrivende stund sitter jeg i godstolen i stua og ser ut på regnet som plasker ned på balkongen. Overgangen fra godt over 35 varmegrader og sol hver eneste dag føles litt brutal, jeg må innrømme det. Denne uka har vi tatt på barna støvler istedenfor sandaler for å gå i barnehagen, og selv har jeg måttet ha på meg en jakke for første gang på lenge. 3 (snart 4) -åringen spør hver dag hvorfor vi ikke kan reise tilbake til Italia, “der sola bor” (“I Norge er det bare regnet som bor, mamma!”) og mannen ergrer seg over skandinavisk klima: “Vi må huske på å kjøpe nye vintersko til barna snart”, sa han idag tidlig. “Ja, men nå er det ikke vinter helt enda da”, svarte jeg. “Nei, men om to eller tre uker så er den vel her”, var det noe sarkastiske svaret jeg fikk tilbake. En må jo bare le, men etter å ha hatt grader mellom 35 og 40 en lang stund, føles faktisk våre beskjedne 20 plussgrader nesten som vinter.

Med andre ord, lengselen tilbake til ferielivet og varmen er ganske stor i denne familien om dagen. Derfor har jeg funnet fram noen bilder fra den siste uka vår, som jeg tenkte å dele med dere. Vi har lenge hatt lyst til å reise til Piemonte og vindistriktet Le Langhe, blant annet kjent for vinene Barolo og Barbaresco, og i sommer tok vi turen. Våre forventninger ble innfridd og vel som det. For meg som elsker Toscana var dette en drøm, for landskapet har mange fellestrekk med den vakre toskanske naturen. Du har de samme grønne åsene dekket av vinranker og de samme små middelalderlandsbyene. Fordelen er at det ikke er like mange turister i Piemonte. Jeg falt pladask for særlig La Morra, Barbaresco og Neive, men også Barolo, Alba og Asti er verdt et besøk. Ettersom storbyen Torino bare er en halvtime unna, tok vi turen dit også. Det var første gangen for meg, og jeg har lenge hatt lyst til å reise til nettopp Torino, ettersom det er en svært kulturell by med mange spennende museer og gallerier å utforske. Nå fikk jeg ikke så mye tid til det den her gangen, men besøket ga mersmak og det er definitivt ikke siste gang vi setter våre ben i både Torino og Piemonte.

Jeg kommer definitivt til å lage flere innlegg om Italia, men nå må jeg komme meg videre, for jobb og hverdagsliv kaller. Det er bare å innse at ferien er et tilbakelagt kapitel den her gangen! Ønsker dere alle en fin fredag og god helg! (Også får vi krysse fingrene for at været tar seg opp et par hakk snart, for dette regnet er ikke mye å rope hurra for akkurat!)

Support

IMG_0053
Lorenzo Quinn, “Support”, 2017

To store hender stiger opp av Canal Grande og gir støtte til Ca’Sagredo Hotel i Venezia. Av det jeg så av biennalen, likte jeg dette kunstverket best. Skulpturen ble bygd til åpningen av biennalen i mai, og kunstneren bak heter Lorenzo Quinn. Med de to gigantiske hendene ønsker han å gi oss en påminnelse om klimaendringene som truer planeten vår idag. Den globale oppvarming øker vannmassene i alle verdens hav og Venezia er naturlig nok et av de stedene som er ekstra utsatt.

De to hendene er store og sterke, og har valget mellom å støtte bygningen eller knuse den. På samme måte har vi mennesker et valg når det kommer til å ta vare på miljøet. Hvordan velger du å bruke hendene dine?

Bilde: Privat