Oda

Christian_Krohg_-_Portrait_of_the_Painter_Oda_Krohg_50x62_mxo77w__40648.1486397021
Christian Krohg, “Malerinnen Oda Krohg”, 1888

Hei der! Håper alt er bra. Sommerværet har tatt seg en liten pause denne uka, men det var vel som forventet. Vi kan uansett ikke klage etter de fantastiske ukene vi har hatt! En stor fordel med å være glad i kunst, er da også at det blir mindre viktig med den sola. Regner det, er det bare å besøke et museum eller kunstgalleri! Å omgi seg med fager er den beste medisinen for grå dager, spør du meg.

Når jeg ikke har anledning til å se kunst “live” (sånn som idag) liker jeg å legge et kunstverk som skrivebordsbakgrunn på dataen. Idag falt valget på dette portrettet av Oda Krohg. Det ble malt av Christian Krohg i 1888, kun noen måneder før de to giftet seg. Jeg synes at det er så fint! De røde og blåe fargene står nydelig sammen, samtidig som Oda selv uttrykker sånn en herlig livsglede. Håret er utslått, og hun ser avslappet og glad ut, der hun står og smiler mot oss, eller snarere mot Herr Krohg selv – sin kommende ektemann. Litt romantikk kan man jo like sånn midt i uka!

Ettersom Oda Krogh var en del av bevegelsen Kristiania-bohemen, er dette maleriet i ettertiden ofte blitt betraktet som portrettet av “bohemprinsessen”. Som kvinne med en liberal livsstil på slutten av 1800-tallet, er det kanskje ikke merkelig at dette var noe som ble lagt merke til. Men Oda var mye mer enn som så! Som ektemannen Christian, var også hun en svært dyktig kunstner. Ta bare en titt på dette innlegget for eksempel. For meg er det Oda som har malt et av de vakreste maleriene i den norske kunsthistorien.

Ha en fin onsdag alle sammen!

Solrike dager

Image result for matisse paintings
Henri Matisse, “Le Bonheur de Vivre (Joy of Life)”, 1905

Hei der! Flere enn meg som nyter det fine været for tiden? Jeg synes varmen er helt super, og skulle ønske hele sommeren kunne ha vært sånn. Ettersom jeg er fullt klar over at det kan bli både våtere og kjøligere igjen, nyter jeg derimot hvert minutt av sola så lenge vi har den.

Et maleri som oppsummerer den glade sommerfølelsen er for meg “Le Bonheur de Vivre (Joy of Life)” av franskmannen Henri Matisse. Sterke, varme farger og motivet av mennesker i omfavnelse og dans ute i det fri. Som tittelen også sier så fint, er dette en visuell forestilling av gleden over livet.  Og den gleden, den har også jeg kjent på de siste to ukene. Jeg tipper at jeg ikke er alene?

Matisse malte bildet i 1905, og det er kjent som et av modernismens banebrytende verker. Kanskje ikke så enkelt å forstå for oss idag, men da det først ble stilt ut, sjokkerte det publikum med sin flathet og klare farger. På den tiden var man fortsatt vant til at bilder skulle gjenspeile virkeligheten, og nærmest se ut som “fotografier”. Matisse satte heller det dekorative elementet i fokus. En stor inspirasjonskilde fant han i den japanske kunsten (Noen som så utstillingen på Nasjonalgalleriet for et par år siden?), og med det utfordret han vestlige etablerte normer om hva et maleri kunne være.

Nå skal jeg gå og hente barna mine i barnehagen, også skal vi gå å kjøpe oss en is. På en mandag, sier du? Spiller ingen rolle. Er det sommer, er det sommer! Vi høres!

Endelig fredag

push-collageSå var det fredag igjen. Det som preget denne uka i kunst-Norge var nok Terje Brofos’ (Pushwagners) bortgang. Du har helt sikkert fått med deg nyheten allerede. Men jeg kom over dette minneordet på Fineart idag, som jeg anbefaler alle å lese dersom dere har litt ekstra tid i helga. En stor kunstner er gått bort. Må han hvilke i fred.

God helg til dere alle!

Botticelli, Firenze & litt renessansesnakk

37da00f3a99f69efb9d8139c14389a07.jpg
Sandro Botticelli, “La Calunnia”, 1496

Helt siden jeg var i Firenze i februar og igjen sto lamslått i Botticelli-salen i Galleria degli Uffizi, har jeg tenkt at jeg burde skrive mer om Sandro Botticelli her på bloggen. 1400-tallet i Firenze er en av de aller vakreste epokene i kunsthistorien spør du meg, og hadde jeg bare hatt tid, skulle jeg ha skrevet så blekket sprutet (eller tastaturet falt fra hverandre) om nettopp denne perioden.

De fleste av dere kjenner sikkert godt til kunsten fra 1500-tallet, med Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael i spissen. På norsk kalles denne epoken for høyrenessansen, italienerne kaller den for cinquecento, og sammen med den klassiske perioden i den greske antikken, er den ofte ansett som det absolutte høydepunktet i kunsthistorien; selve kremen av kremen om du vil. Det vakreste, det mest brilliante, det helt perfekte. Og ingen som har vært i det sixtinske kapell i Roma og sett Michelangelos mestervek vil vel si noe annet enn at det er til å miste pusten av. Jeg sier heller ikke det. Det er storslått. Men likevel (og kanskje er det litt typisk meg, som alltid heier på underdogen) har jeg en liten preferanse for 1400-tallet, for ungrenessansen eller på italiensk quattrocento.

Madonna-Magnificat
Sandro Botticelli, “Madonna del Magnificat”, 1481

En del bøker vil derimot presentere kunsten fra dette århundret som forløpet til høyrenessansen: Kunstnerne på 1400-tallet la grunnlaget for den stilen som kulminerte på 1500-tallet i Roma under pave Julius II sin tid. Hvorfor? Jo, (og nå snakker jeg litt fra minnet fra kunsthistoristudiene, så tilgi meg om ikke alt er hundre prosent og sitert med kildereferanser) fordi man på 1500-tallet tok i bruk lys og skygge virkninger på en ny, bevisst måte. Belysningen ble en måte å få frem bildets viktigste elementer på. Sentrale aspekter fikk lys over seg, mens mindre viktige detaljer ble lagt i skygge. Samtidig hadde bildets komposisjon ofte både en overordnet og underordnet del. Alt dette var med på å tydeliggjøre bildets narrative side. Budskapet eller fortellingen kom bedre frem. Samtidig ga de myke skyggene bilde en sterk grad av idealisering (se eksempel av Rafael under). På 1400-tallet var komposisjonen gjerne sidestilt. Det var flere detaljer i bildet og få skygger. Alle de billedlige elementene var derfor like viktige, og når vi studerer disse bildene, må vi selv velge hva vil legge fokus på.

43579-004-22D3EDAC
Raffaello Sanzio, “Madonna del Belvedere”, 1506
lalippina1700
Fra Filippi Lippi, “Madonna col bambino e angeli”, ca. 1450

Visst er det spennende å lese om disse forandringene, og se evolusjonen fra et århundre til et annet. Og visst er høyrenessansens kunst brilliant – det er det ikke til å komme bort ifra. Men likevel, når man befinner seg i Galleria degli Uffizi og tar seg i å måpe av kunstverk etter kunstverk malt av Botticelli og hans læremester Fra Filippo Lippi, eller når man står lamslått foran freskene til Fra Angelico i San Marco klosteret i samme by, da går det ikke an å si at denne kunsten ikke er like fullkommen som Leonardo da Vinci sin. Det kan jeg aldri bli med på. Det er et enkelt stikkord som forklarer hvorfor jeg er så bergtatt av nettopp ungrenessansen; farger! Nettopp fordi skyggeleggingen i bildene er svak, er fargene så klare, og nærmest skinner mot deg fra der de henger på veggen. Jeg blir aldri lei. Er det et museum jeg kan besøke igjen og igjen, så er det Galleria degli Uffizi, og er det en by jeg heller aldri kan få nok av, så er det Firenze.

Annunciazione-Leonardo-da-Vinci-analisi.jpg
Leonardo da Vinci, “Annuciazione”, 1475-80
800px-Botticelli,_annunciazione_di_cestello_02
Sandro Botticelli, “Annunciazione di Cestello”, 1489-90

Så var det denne Botticelli da. Kanskje har du hørt om han før, kanskje ikke? Mest sannsynlig vil du kjenne igjen flere av motivene hans, iallefall om du har vært på ferie i Firenze og/ eller Toscana. Hans Venus pryder en rekke turistgjenstander rundt omkring i regionen. Ikke så rart kanskje, ettersom han er en av Italias mest berømte kunstnere og levde og virket hele sitt liv i Firenze (med unntak av et par år i Roma, der han fikk i oppdrag å male fresker i det sixtinske kapell). En av hans viktigste oppdragsgivere var Medici-familien, som hadde makten i Firenze på denne tiden. Som ekte sønner av renessansen, var Mediciene humanister og opptatt av antikken. Dette vitner mange av kunstverkene som de bestilte om, og Botticelli var faktisk en av de første kunstnerne til å male bilder med mytologiske og allegoriske motiver – noe som man finner flere eksempler av i renessansekunsten.

venus.jpg
Sandro Botticellis Venus
54c515c2634814387b76a3ae932a08b5
Sandro Botticelli, “Ritratto d´uomo con medaglia di Cosimo il Vecchio”, ca 1475
fb8e234f9295d602fb547eb20c7834aa
Sandro Botticelli, “Pallade e il Centauro”, 1482-83

For å ikke provosere kirken for mye, var det derimot vanlig at kunstnerne strebet etter å lage fortellinger som kunne forsone de klassiske greske motivene med kristendommen. Botticellis “La Nascita da Venere” (“Venus Fødsel”) er et eksempel på det. Bildet viser Venus i det hun ankommer øya Kypros etter sin fødsel. Hun står plassert i et stort skjell og er blitt drevet til land av vindguden Zephyr. Zephyr er omfavnet av nymfen Chloris, som er et symbol på kjærlighetsakten. På land venter nymfen Hora, en av de fire årstidene, med en kappe som hun rekker ut til Venus.

0cd78fb5b318fe5882bf475b01504ebc
Sandro Botticelli, “La Nascita di Venere”, ca 1484

Bildet er blitt knyttet til en tekst skrevet av 1400-talls dikteren Angelo Poliziano til Giuliano di Medici. Mange ulike tolkninger av motivet har blitt gitt, men særlig en går igjen; nemlig den at Botticellis mesterverk er et symbol på kjærligheten som vitaliserende energi og kraften bak alt liv. Dette var en idé som sto sterkt i nyplatonisk tenkning, som dominerte det intellektuelle livet i Firenze på 1400-tallet. Både for Botticelli og for Poliziano fremstiller den nakne Venus et av humanistenes store idealer, nemlig åndelig skjønnhet og en ren og edel sjel. Den Venus-fremstillingen som vi ser her – naken, men med det lange håret og en hånd strategisk plassert foran kjønnsorganet, kalles for en Venus Pudica, som betyr “den dydige Venus”. Den kristne sammenlikningen skjønner du kanskje da. Ja, nettopp. Sett fra et kristent perspektiv, blir Venus et bilde på Jomfruen, ren og dydig, samtidig som vannet er et symbol på dåpen. I den kristne dåpen heter det at sjelen fødes på nytt og er renset fri fra all synd. Og hvem er kjærligheten og kraften bak alt liv? Jo, nemlig Gud. Det å knytte kristen tro med fortellingene fra antikken på denne måten var svært vanlig blant humanistene i renessansen. Det var nemlig ikke alle som likte svermeriet for den greske og romerske myteologien så godt… Men munken Girolamo Savonarola får vi ta i et annet innlegg. Ha en strålende kveld alle sammen!

Kilder: Masters of Art, “Botticelli” av Federico Poletti, Prestel Verlag, Munich 2011

Sommer i kunsthistorien

Claude Monet, “Camille assise à la plage de Trouville”, 1886

Flere enn meg som har funnet hvilepulsen og forsvunnet godt inn i feriebobla nå? Noe av det beste med å ha fri for meg er at jeg har tid til å gjøre et dypdykk ned i gamle kunstbøker og utstillingskataloger (ja, jeg er ganske nerdete av meg, men nei, jeg bruker ikke briller. Tipper du så for deg det nå.. ikke det at det er noe galt med briller forsåvidt, jeg kjenner mange bra folk med briller jeg altså. Men jeg bruker dem altså ikke.) Uansett, det er gøtt med fri, gøttar en prim som storebror bruker å si (men er egentlig prim noe godt? Det kan vel diskuteres…) og jeg liker å bruke tiden på sånt jeg vanligvis ikke rekker å gjøre. Nå er forsåvidt også dette bare halvveis sant, for med to små barn som skal underholdes dagen lang, er det jo som regel ikke tid noe annet. Men jeg forsøker nå, og innimellom hender det at de leker rolig sammen en liten stund, og da kan jeg dra frem bøkene og forsvinne inn i kunstens verden. Hurra! Ettersom vi lever latmannslivet på stranda om dagen, fikk jeg det for meg at jeg skulle finne frem de beste strandbildene fra kunsthistorien. Det å chille på stranda om sommeren er nemlig ikke noe nytt i våre dager må du tro. Kunsthistorien gir oss en rekke eksempler på det. Ikke så overraskende var det en del å finne hos impresjonistene. Ikke bare likte de å male ute, men de likte også dagslys, og flere av dem likte å male kvinner. Så hva kunne vel være et bedre valg enn å male nettopp en vakker kvinne ute i sollyset på en strand? Ikke mye selvsagt. Her er et eksempel som jeg synes var fint: “Camille assise à la plage de Trouville” av Claude Monet. Bildet er en portrett av hans kone på en strand i Normandie. Herlig lyst og med de blåtonene som ofte går igjen i Monets kunst. Med båtene og sjøen i bakgrunnen er jo også stemningen helt på topp. Jeg må nok derimot si at jeg ikke ser like elegant ut der jeg henger rundt på stranda om dagen. Disse 1800-talls fruene hadde virkelig kontroll på stilen, det skal de ha. Ha en fin mandag alle sammen!

God 17.mai!

Hipp hurra for det fine landet vårt. Det er ikke tvil om at Norge er blitt tildelt mange vakre landskap, og det er lov å feire både norsk natur og tradisjoner idag (lenge leve brunost!). Derimot er det mange måter å være norsk på (og takk og lov for det!) og alle må være velkommen i feiringen – uansett hva vi heter, hvor vi er født, eller hvor foreldrene våre kommer fra og hvilken religion vi tilhører.

Uansett, av alle våre landskapsmalere er Astrup en favoritt. Ingen gjør norsk natur så trolsk og eventyraktig som han, så det får bli med et Astrupbilde at jeg ønsker dere alle en riktig god 17.mai!

astrup

Dagens bildecrush

9b4b8eb71d4f89a401e3ec7377c7d6b5.jpg
Cy Twombly, “Hero and Leandro”, 1984

Ingen ord trengs for å beskrive dette bildet av Cy Twombly. Setter istedet inn et hjerte under det, jeg. Fargene og lyset – det er helt perfekt. ♥ ! Mange er skeptiske til abstrakt kunst, fordi man ikke kan se hva det “er”. Men dere, det er ikke alltid meningen at kunst skal forestille noe annet, eller handle om noe annet. Iblant skal den bare få lov til å være seg selv, slik som her: Vakre farger på et lerret. Og heller enn å forstå kunsten, handler det da om å oppleve den. As simple as that! God kveld!