Botticelli, Firenze & litt renessansesnakk

37da00f3a99f69efb9d8139c14389a07.jpg
Sandro Botticelli, “La Calunnia”, 1496

Helt siden jeg var i Firenze i februar og igjen sto lamslått i Botticelli-salen i Galleria degli Uffizi, har jeg tenkt at jeg burde skrive mer om Sandro Botticelli her på bloggen. 1400-tallet i Firenze er en av de aller vakreste epokene i kunsthistorien spør du meg, og hadde jeg bare hatt tid, skulle jeg ha skrevet så blekket sprutet (eller tastaturet falt fra hverandre) om nettopp denne perioden.

De fleste av dere kjenner sikkert godt til kunsten fra 1500-tallet, med Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael i spissen. På norsk kalles denne epoken for høyrenessansen, italienerne kaller den for cinquecento, og sammen med den klassiske perioden i den greske antikken, er den ofte ansett som det absolutte høydepunktet i kunsthistorien; selve kremen av kremen om du vil. Det vakreste, det mest brilliante, det helt perfekte. Og ingen som har vært i det sixtinske kapell i Roma og sett Michelangelos mestervek vil vel si noe annet enn at det er til å miste pusten av. Jeg sier heller ikke det. Det er storslått. Men likevel (og kanskje er det litt typisk meg, som alltid heier på underdogen) har jeg en liten preferanse for 1400-tallet, for ungrenessansen eller på italiensk quattrocento.

Madonna-Magnificat
Sandro Botticelli, “Madonna del Magnificat”, 1481

En del bøker vil derimot presentere kunsten fra dette århundret som forløpet til høyrenessansen: Kunstnerne på 1400-tallet la grunnlaget for den stilen som kulminerte på 1500-tallet i Roma under pave Julius II sin tid. Hvorfor? Jo, (og nå snakker jeg litt fra minnet fra kunsthistoristudiene, så tilgi meg om ikke alt er hundre prosent og sitert med kildereferanser) fordi man på 1500-tallet tok i bruk lys og skygge virkninger på en ny, bevisst måte. Belysningen ble en måte å få frem bildets viktigste elementer på. Sentrale aspekter fikk lys over seg, mens mindre viktige detaljer ble lagt i skygge. Samtidig hadde bildets komposisjon ofte både en overordnet og underordnet del. Alt dette var med på å tydeliggjøre bildets narrative side. Budskapet eller fortellingen kom bedre frem. Samtidig ga de myke skyggene bilde en sterk grad av idealisering (se eksempel av Rafael under). På 1400-tallet var komposisjonen gjerne sidestilt. Det var flere detaljer i bildet og få skygger. Alle de billedlige elementene var derfor like viktige, og når vi studerer disse bildene, må vi selv velge hva vil legge fokus på.

43579-004-22D3EDAC
Raffaello Sanzio, “Madonna del Belvedere”, 1506
lalippina1700
Fra Filippi Lippi, “Madonna col bambino e angeli”, ca. 1450

Visst er det spennende å lese om disse forandringene, og se evolusjonen fra et århundre til et annet. Og visst er høyrenessansens kunst brilliant – det er det ikke til å komme bort ifra. Men likevel, når man befinner seg i Galleria degli Uffizi og tar seg i å måpe av kunstverk etter kunstverk malt av Botticelli og hans læremester Fra Filippo Lippi, eller når man står lamslått foran freskene til Fra Angelico i San Marco klosteret i samme by, da går det ikke an å si at denne kunsten ikke er like fullkommen som Leonardo da Vinci sin. Det kan jeg aldri bli med på. Det er et enkelt stikkord som forklarer hvorfor jeg er så bergtatt av nettopp ungrenessansen; farger! Nettopp fordi skyggeleggingen i bildene er svak, er fargene så klare, og nærmest skinner mot deg fra der de henger på veggen. Jeg blir aldri lei. Er det et museum jeg kan besøke igjen og igjen, så er det Galleria degli Uffizi, og er det en by jeg heller aldri kan få nok av, så er det Firenze.

Annunciazione-Leonardo-da-Vinci-analisi.jpg
Leonardo da Vinci, “Annuciazione”, 1475-80
800px-Botticelli,_annunciazione_di_cestello_02
Sandro Botticelli, “Annunciazione di Cestello”, 1489-90

Så var det denne Botticelli da. Kanskje har du hørt om han før, kanskje ikke? Mest sannsynlig vil du kjenne igjen flere av motivene hans, iallefall om du har vært på ferie i Firenze og/ eller Toscana. Hans Venus pryder en rekke turistgjenstander rundt omkring i regionen. Ikke så rart kanskje, ettersom han er en av Italias mest berømte kunstnere og levde og virket hele sitt liv i Firenze (med unntak av et par år i Roma, der han fikk i oppdrag å male fresker i det sixtinske kapell). En av hans viktigste oppdragsgivere var Medici-familien, som hadde makten i Firenze på denne tiden. Som ekte sønner av renessansen, var Mediciene humanister og opptatt av antikken. Dette vitner mange av kunstverkene som de bestilte om, og Botticelli var faktisk en av de første kunstnerne til å male bilder med mytologiske og allegoriske motiver – noe som man finner flere eksempler av i renessansekunsten.

venus.jpg
Sandro Botticellis Venus
54c515c2634814387b76a3ae932a08b5
Sandro Botticelli, “Ritratto d´uomo con medaglia di Cosimo il Vecchio”, ca 1475
fb8e234f9295d602fb547eb20c7834aa
Sandro Botticelli, “Pallade e il Centauro”, 1482-83

For å ikke provosere kirken for mye, var det derimot vanlig at kunstnerne strebet etter å lage fortellinger som kunne forsone de klassiske greske motivene med kristendommen. Botticellis “La Nascita da Venere” (“Venus Fødsel”) er et eksempel på det. Bildet viser Venus i det hun ankommer øya Kypros etter sin fødsel. Hun står plassert i et stort skjell og er blitt drevet til land av vindguden Zephyr. Zephyr er omfavnet av nymfen Chloris, som er et symbol på kjærlighetsakten. På land venter nymfen Hora, en av de fire årstidene, med en kappe som hun rekker ut til Venus.

0cd78fb5b318fe5882bf475b01504ebc
Sandro Botticelli, “La Nascita di Venere”, ca 1484

Bildet er blitt knyttet til en tekst skrevet av 1400-talls dikteren Angelo Poliziano til Giuliano di Medici. Mange ulike tolkninger av motivet har blitt gitt, men særlig en går igjen; nemlig den at Botticellis mesterverk er et symbol på kjærligheten som vitaliserende energi og kraften bak alt liv. Dette var en idé som sto sterkt i nyplatonisk tenkning, som dominerte det intellektuelle livet i Firenze på 1400-tallet. Både for Botticelli og for Poliziano fremstiller den nakne Venus et av humanistenes store idealer, nemlig åndelig skjønnhet og en ren og edel sjel. Den Venus-fremstillingen som vi ser her – naken, men med det lange håret og en hånd strategisk plassert foran kjønnsorganet, kalles for en Venus Pudica, som betyr “den dydige Venus”. Den kristne sammenlikningen skjønner du kanskje da. Ja, nettopp. Sett fra et kristent perspektiv, blir Venus et bilde på Jomfruen, ren og dydig, samtidig som vannet er et symbol på dåpen. I den kristne dåpen heter det at sjelen fødes på nytt og er renset fri fra all synd. Og hvem er kjærligheten og kraften bak alt liv? Jo, nemlig Gud. Det å knytte kristen tro med fortellingene fra antikken på denne måten var svært vanlig blant humanistene i renessansen. Det var nemlig ikke alle som likte svermeriet for den greske og romerske myteologien så godt… Men munken Girolamo Savonarola får vi ta i et annet innlegg. Ha en strålende kveld alle sammen!

Kilder: Masters of Art, “Botticelli” av Federico Poletti, Prestel Verlag, Munich 2011

Sommer i kunsthistorien

Claude Monet, “Camille assise à la plage de Trouville”, 1886

Flere enn meg som har funnet hvilepulsen og forsvunnet godt inn i feriebobla nå? Noe av det beste med å ha fri for meg er at jeg har tid til å gjøre et dypdykk ned i gamle kunstbøker og utstillingskataloger (ja, jeg er ganske nerdete av meg, men nei, jeg bruker ikke briller. Tipper du så for deg det nå.. ikke det at det er noe galt med briller forsåvidt, jeg kjenner mange bra folk med briller jeg altså. Men jeg bruker dem altså ikke.) Uansett, det er gøtt med fri, gøttar en prim som storebror bruker å si (men er egentlig prim noe godt? Det kan vel diskuteres…) og jeg liker å bruke tiden på sånt jeg vanligvis ikke rekker å gjøre. Nå er forsåvidt også dette bare halvveis sant, for med to små barn som skal underholdes dagen lang, er det jo som regel ikke tid noe annet. Men jeg forsøker nå, og innimellom hender det at de leker rolig sammen en liten stund, og da kan jeg dra frem bøkene og forsvinne inn i kunstens verden. Hurra! Ettersom vi lever latmannslivet på stranda om dagen, fikk jeg det for meg at jeg skulle finne frem de beste strandbildene fra kunsthistorien. Det å chille på stranda om sommeren er nemlig ikke noe nytt i våre dager må du tro. Kunsthistorien gir oss en rekke eksempler på det. Ikke så overraskende var det en del å finne hos impresjonistene. Ikke bare likte de å male ute, men de likte også dagslys, og flere av dem likte å male kvinner. Så hva kunne vel være et bedre valg enn å male nettopp en vakker kvinne ute i sollyset på en strand? Ikke mye selvsagt. Her er et eksempel som jeg synes var fint: “Camille assise à la plage de Trouville” av Claude Monet. Bildet er en portrett av hans kone på en strand i Normandie. Herlig lyst og med de blåtonene som ofte går igjen i Monets kunst. Med båtene og sjøen i bakgrunnen er jo også stemningen helt på topp. Jeg må nok derimot si at jeg ikke ser like elegant ut der jeg henger rundt på stranda om dagen. Disse 1800-talls fruene hadde virkelig kontroll på stilen, det skal de ha. Ha en fin mandag alle sammen!

God 17.mai!

Hipp hurra for det fine landet vårt. Det er ikke tvil om at Norge er blitt tildelt mange vakre landskap, og det er lov å feire både norsk natur og tradisjoner idag (lenge leve brunost!). Derimot er det mange måter å være norsk på (og takk og lov for det!) og alle må være velkommen i feiringen – uansett hva vi heter, hvor vi er født, eller hvor foreldrene våre kommer fra og hvilken religion vi tilhører.

Uansett, av alle våre landskapsmalere er Astrup en favoritt. Ingen gjør norsk natur så trolsk og eventyraktig som han, så det får bli med et Astrupbilde at jeg ønsker dere alle en riktig god 17.mai!

astrup

Dagens bildecrush

9b4b8eb71d4f89a401e3ec7377c7d6b5.jpg
Cy Twombly, “Hero and Leandro”, 1984

Ingen ord trengs for å beskrive dette bildet av Cy Twombly. Setter istedet inn et hjerte under det, jeg. Fargene og lyset – det er helt perfekt. ♥ ! Mange er skeptiske til abstrakt kunst, fordi man ikke kan se hva det “er”. Men dere, det er ikke alltid meningen at kunst skal forestille noe annet, eller handle om noe annet. Iblant skal den bare få lov til å være seg selv, slik som her: Vakre farger på et lerret. Og heller enn å forstå kunsten, handler det da om å oppleve den. As simple as that! God kveld! 

California Dreamin’…

hockney
David Hockney, pool paintings

Er det flere enn meg som drømmer seg til sommer og sol om dagen? Altså jeg liker vinteren når den er vakker, hvit og full av snø. Men når den er som nå – grå og mørk (og full av stenhard, isglatt holke, som man ikke ser når man småløper til jobb i morgenmørket, og dermed sklir og faller rett på ryggen!) da kan jeg egentlig være den foruten. Til deg som har det som meg (og ikke har muligheten til å stikke av til varmere strøk) byr jeg på litt farger, sommer, L.A. og David Hockney ikveld. Jepp, det er bare å lukke øynene og leke at du svømmer rundt i det bassenget der. David Hockney er for øvrig aktuell med en utstilling på Tate Britain. Den åpner i februar og er et hot tips om skal til London i vår. Men du har faktisk sjansen til å se et verk av den berømte briten allerede i helga (om du er i hovedstaden vel og merke). David Hockney er nemlig representert med et maleri i utstillingen “Los Angeles – A Fiction” på Astrup Fearnley Museet, som har sin siste visningshelg denne uka. Bildene under er fra når vi besøkte utstillingen i september. Fargerik og fin – og interessant i det at den gir et annet bilde av filmbyen L.A. Anbefales om du trenger et aldri så lite energipåfyll i disse mørke tider! Les mer her.

astrupfearnley
Los Angeles – A Fiction, Astrup Fearnley Museet

Frida Kahlo på Palazzo Albergati i Bologna

frida-6
Nickolas Muray, “Portrait of Frida Kahlo”, 1939

Dere, da jeg kom til Italia og oppdaget at det var en Frida Kahlo utstilling å se i Bologna, var det som en ekstra julaften for meg! Om du har fulgt bloggen min en stund nå, har du kanskje fått med deg at jeg har en forkjærlighet for kvinnelige kunstnere. Ikke bare fordi kunsthistorien har hatt en tendens til å sette kvinnene i skyggen av mennene, men også fordi det gjerne gjemmer seg sterke og fascinerende livshistorier bak de kvinnelige kunstnerne. Med det mener jeg selvsagt ikke at mannlige kunstnere er kjedelige å studere, men det er ikke til å komme bort ifra at det å være kvinne og kunstner opp gjennom historien ikke bare har vært lett. De har måttet kjempe med oddsene mot seg, og derfor synes jeg det er ekstra inspirerende og beundringsverdig å lese om livene deres. Ta Frida Kahlo for eksempel – hun ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke i tenårene, og slet resten av livet med skadene som hun pådro seg i den. På tross av dette endte hun opp med å bli en av 1900-tallets mest berømte kunstnere og internasjonal kultfigur kjent langt utenfor kunstsfærens grenser. Mens hun levde, kom hun på mange måter i skyggen av sin ektemann, den store meksikanske maleren Diego Rivera, mens hennes berømmelse i ettertiden har oversteget hans.

self-portrait-as-a-tehuana-1943
Frida Kahlo, “Selfportrait as a Tehuana (Diego on My mind), 1943

Utstillingen i Bologna tar derimot utgangspunkt i den berømte Gelman-samlingen og forteller historien bak den. Jacques Gelman var en russisk jøde og filmskaper, som rett før andre verdenskrig flyktet til Mexico der han traff tjekkiske Natasha Zahalkaha, som han giftet seg med. Da Diego Rivera malte Natashas portrett, ble det starten på en stor samlervirksomhet, og ekteparet endte opp med å bli beskyttere av meksikansk kunst. Alle verkene i utstillingen er altså hentet fra Gelmans samling. Forutenom verk av Frida Kahlo og Diego Rivera, er andre meksikanske kunstnere fra tiden representert, deriblant Rufino Tamayo, María Izquierdo, David Alfaro Siqueiros og Ángel Zárraga. Frida er derimot utstillingens store stjerne, og har fått en hel etasje viet til seg. Diego Rivera og de andre kunstnerne vises i etasjen under. Utstillingen starter også der, men disse rommene føles mer som en oppvarming til høydepunktet som skal komme, nemlig Frida-delen i overetasjen. Noe som er påfallende i utstillingen er at Diegos rolle på mange måter er redusert til Fridas ektemann, på tross av den berømte kunstneren han var. Det er kanskje tidens ironi, tenker jeg –  den gang de levde var det motsatt, nå er det blitt slik.

portrait-of-natasha-gelman-1943
Frida Kahlo, “Portrait of Natasha Gelman”, 1943

For kjærlighetsforholdet deres blir viet mye oppmerksomhet – uten at Diego kommer særlig godt ifra det. Ekteskapet (eller ekteskapene må man vel si, for de var gift to ganger) fremstilles som noe sorgfullt for Frida. Det er kjent at Diego var utro mot henne (blant annet med Fridas egen søster!), og det første vi kan lese i utstillingskatalogen er et sitat av Frida selv, der hun sier at hennes to ulykker i livet var trafikkulykken som nesten kostet henne livet, og Diego. Og det er da også som “smertens kunstner” at Frida har blitt berømt. De fleste tekster om kunstneren drar fram dette poenget. Hun levde et liv med mye lidelse, smerte på både fysisk og psykisk plan, som hun visualiserte i maleriene sine. Også utstillingen i Bologna orienterer seg hovedsakelig rundt dette temaet. I en presentasjon av Frida Kahlo kommer man selvsagt ikke bort ifra dette aspektet, men det hadde vært interessant med en utstilling som ga oss andre perspektiver utover dette også. Mitt inntrykk er at selv om livet hennes var preget av mye vondt, var det også glede, varme og lidenskap der. Ikke minst kommer det siste frem i fotografiene av henne og Diego i politiske demonstrasjoner. De var begge to aktive medlemmer av kommunistpartiet – og det er faktisk påstått at Frida hadde en kort affære til den sovjetiske lederen Lev Trotskij.

kahlo.jpg
Frida Kahlo, “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!, 1949

Men for å komme til høydepunktet i denne utstillingen, som for meg definitivt var Fridas selvportretter- så flotte og mektige i seg selv at det ikke spiller noen rolle hvilken kontekst en kurator har plassert dem i. Bildene henger der på veggen som vakre, mystiske og fargerike gåter. Det flotteste verket de hadde med var uten tvil “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!”(se over). I dette bildet fremstiller Frida seg selv som Moder Jord og hele hennes liv har fått plass innenfor de fire billedrammene. I sitt fang holder hun Diego, hennes ektemann, som både elsket og bedro henne på samme tid. Han er hennes kjærlighet, men også hennes smerte. Hun holder ham som en baby, en baby hun lengtet etter, men på grunn av den grufulle trafikkulykken aldri kunne få. Det blir et uttrykk for hennes drømmer – og sorger. En kvinneskikkelse holder så sine hender rundt Frida igjen. Det kommer melk ut av hennes nakne bryst og trær og kaktusplanter vokser ut av henne. Hun er et symbol på moderlandet, på Mexico, det land som kunstneren tilhører. Bak henne igjen skimter vi universets tosidede ansikt, der kontrasten mellom det lyse (dagen) og det mørke (natten) er satt opp mot hverandre. Universet holder sine hender rundt Mexico, og slik forenes alle bitene inn i en sirkel av omfavnelser; The Love Embrace of the Universe – eller (enda finere) på spansk El Abrazo de Amor de el Universo. Jeg synes at bildet er rørende vakkert, og er blant de kunstverkene som jeg liker aller best. Andre kjente verk som “Self Portrait as a Tehuana” fra 1943 (se helt øverst) og “Me and My Doll” fra 1937 (se helt nederst) var også med i utstillingen.

Ved siden av Fridas malerier består utstillingen av en mengde fotografier og videoer av henne (Den 3-år gamle datteren min ble helt oppslukt av en video av Frida der hun putter blomster i håret). Noe annet jeg likte var var en gjenskapning av Fridas rom som de hadde satt opp. Likheten fra fotografier av det virkelige rommet var slående. En annen sal igjen var dedikert til mote, signert flere av nåtidens mest berømte designere, som alle har latt seg inspirere av Frida Kahlos karakteristiske, meksikanske stil. Fargene i disse antrekkene var fantastiske; sterke, kontrastfulle og lidenskapelige – akkurat som kvinnen selv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive som du forstår, men dette innlegget har allerede blitt altfor langt. Men med Frida Kahlo fikk definitivt kunståret 2017 best mulig start for meg. Hvilke utstillinger drømmer du om å se i år?

frida-meandmydoll
Frida Kahlo, “Me and My Doll”, 1937