Andy Warhol at Moderna Museet, Stockholm

fullsizeoutput_2a9cfullsizeoutput_2a9efullsizeoutput_2a9dfullsizeoutput_2aa0IMG_2199IMG_2206

Noen bilder fra forrige helg i Stockholm, der en ny Andy Warhol utstilling nettopp har åpnet. Jeg tror ikke at Warhol behøver noen lengre introduksjon her. Kongen av Pop Art er nok kjent for de aller fleste. Utstillingen i Stockholm tar utgangspunkt i Warhols første utstilling i Europa, som ble organisert nettopp på Moderna Museet i 1968. Den forteller oss historien fra den gang da Warhol og team inntok Stockholm, samtidig som vi får et bredere innblikk i Warhols verden. Utstillingens vegger er inspirert av Warhols studio “The Factory” og dekorert i sølvpapir. Musikk av Velvet Underground, bandet som Andy Warhol var en slags manager for, spilles mellom veggene. Samtidig setter utstillingen fokus på noen av de typiske emnene som gjerne går igjen når det handler om Warhol, det vil si skillet mellom kunst og populærkultur, kopier og originaler. Definitivt verdt et besøk for deg som er innom Stockholm i høst.

Ønsker dere alle en fin helg (i stormen)!

Bilder: Privat

Feriemodus

God morgen fra Italia! Vi kom ganske raskt inn i feriemodus i år. Med 38 grader i skyggen og en stekende sol, er det ikke stort annet å gjøre enn å tilbringe hver dag på stranda (stakkars oss!). Foreløpig ikke de store kulturelle opplevelsene altså, men når gradestokken går litt ned skal jeg ta med meg datteren min for å se på mosaikkene i Ravenna. Forresten et hot tips til alle kunstinteresserte som er innom Italia i ferien. Les mer her. Men innen den tid tilbringer vi dagene med å bade og å tegne i sanda. Ikke så verst det heller. Ha en fin sommerdag alle sammen!

 

Utstillingstips til påskeuka

Hei der,

Det har vært dårlig med oppdateringer fra denne kanten på en stund. De siste ukene har vært veldig hektiske, og jeg har verken hatt tid eller overskudd til å sette meg ned med bloggen på kveldstid, slik som jeg vanligvis gjør. Det er litt synd, for jeg liker jo veldig godt å drive med dette, men iblant må man bare innse at man ikke rekker over alt det man vil. Jeg kommer sterkere tilbake, det er helt sikkert.

Heldigvis har jeg klart å lure inn noen museumsbesøk disse ukene, og jeg tenkte derfor at det passet å komme med noen utstillingstips til dere nå rett før påske. Jada, jeg vet at påske er synonymt med fjell, ski og appelsin for mange, men for dere som skal være hele eller deler av påska i byen pga jobb (eller fordi dere rett og slett har fått nok av snø og vinter nå (noe man knapt tør å si høyt i dette landet vårt, men du kan bare si det til meg, jeg skal ikke sladre!)), så er jo et museumsbesøk helt tipp topp.

Two-Norwegian-girls_500
Dan Young, “Two Norwegian Girls”, 1962. Fra utstillingen “Snap” på Museet for Samtidskunst

Både på Museet for Samtidskunst og på Nasjonalgalleriet er det fine utstillinger å besøke for tiden. Og det er best å passe på nå, for før det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020, kommer museet til å trappe ned utstillingsvirksomheten sin. Kunstindustrimuseet stengte i fjor høst, og til høsten kommer også Museet for Samtidskunst til å stenge. Det er selvsagt litt synd for oss som er glad i kunst, men man forstår jo samtidig at de behøver å legge ressursene sine på flyttingen. Også får vi bare smøre oss med tålmodighet frem til 2020. Tenk at vi kommer til å få Nordens største kunstmuseum, hvor gøy er ikke det? Jeg gleder meg iallefall VELDIG. Massevis av visningsplass betyr at vi publikum kan få se enda flere av de kunstskattene som museet har i samlingen sin, og det, dere, er det verdt å vente på.

Men, jeg sporer av her. Vi er ikke der helt enda, og Museet for Samtidskunst har dørene åpne noen måneder til, så det er bare å ta seg turen dit. Fram til september kan du se den kjempefine fotografiutstillingen «Snap» der, som jeg ble veldig begeistret for. Utstillingen ser nærmere på dokumentar- og portrettfotografi, og gir et spennende innblikk i både fotografiets historie og fotografiske sjangere. 100 verk av 30 ulike fotografer er valgt ut, deriblant innslag av Nan Goldin, Christer Strömholm, Cindy Sherman, Vibeke Tandberg m.m. Les mer om utstillingen på Dagsavisens nettsider her.

Warhol_A_1968_GL_1240_J_B
Andy Warhol, “Liz”, 1964

Et annet hett tips er «The Great Graphic Boom» på Nasjonalgalleriet. Utstillingen fokuserer på amerikansk grafikk i etterkrigstiden, og ser nærmere på et medium som ikke alltid har blitt ansett som kunst, mye på grunn av sin tette forbindelse til reklame. Sannheten er derimot at veldig mange kunstnere i moderne tid har arbeidet med grafikk, noe som har vært med på å styrke mediets kunstneriske kvaliteter. Blant annet fikk grafikken en oppblomstring i det amerikanske kunstlivet i 1960-årene, noe som kommer tydelig frem i utstillingen ved at flere av 1900-tallets mest berømte kunstnere er representert. Louise Bourgeois, Jasper Johns, Donald Judd, Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Cy Twombly, Frank Stella, Ed Ruscha, Richard Serra, Hele Frankenthaler og Willem de Kooning er bare noen av kunstnerne som du kan se her. Les gjerne mer om utstillingen i Aftenposten her.

Dagens bildecrush

9b4b8eb71d4f89a401e3ec7377c7d6b5.jpg
Cy Twombly, “Hero and Leandro”, 1984

Ingen ord trengs for å beskrive dette bildet av Cy Twombly. Setter istedet inn et hjerte under det, jeg. Fargene og lyset – det er helt perfekt. ♥ ! Mange er skeptiske til abstrakt kunst, fordi man ikke kan se hva det “er”. Men dere, det er ikke alltid meningen at kunst skal forestille noe annet, eller handle om noe annet. Iblant skal den bare få lov til å være seg selv, slik som her: Vakre farger på et lerret. Og heller enn å forstå kunsten, handler det da om å oppleve den. As simple as that! God kveld! 

Kjærlighet i ensomhetens tid

emmaedvard13
Edvard Munch, Selvportrett, 1882

Den nye utstillingen på Munchmuseet har fått det svært så romantiske navnet “Emma & Edvard: Kjærlighet i ensomhetens tid”. Men nei, det handler ikke om en hemmelig affære som Munch hadde med en kvinne med navn Emma (noe som forøvrig kunne ha falt i smak hos undertegnede..) Nei, den Emma det refereres til her er ingen ringere enn Emma Bovary, hovedperson i Flauberts berømte roman Madame Bovary fra 1857. Boka handler om den unge kvinnen, Emma, som har store drømmer for fremtiden og kjærligheten. Hun gifter seg med den rike legen Charles Bovary, men oppdager snart at virkeligheten ikke lever opp til fantasien. I sin kjedsomhet kaster hun seg ut i to utenomekteskapelige forhold og finner adspredelse i et materalistisk forbruk over evne. Det hele ender på tragisk vis med at Emma tar sitt eget liv.

munch-1.jpg
Michelle Williams Gamaker & Mieke Bal, “Madame B”, videoinstallasjon, 2014

bohemensbryllup
Edvard Munch, “Bohemens Bryllup”, 1925-26

Munchs malerier får altså selskap av et av verdenslitteraturens mesterverker i denne utstillingen – og det i form av film. Historien om Emma presenteres nemlig ved hjelp av Madame B, en serie videoinstallasjoner, som gir en moderne tolkning av Flauberts verk. Med utgangspunkt i den tragiske fortellingen om Emma, tar utstillingen opp tematikken ensomhet, og inviterer den besøkende til å reflektere rundt temaet selv. Det handler om sosial angst, idealiserte forestillinger og knuste drømmer. Om kjedsomhet og skuffelse, og forsøk på adspredelse i overfladiske gleder. Spennende temaer, som ikke kunne ha vært mer aktuelle i et forbruker- og mediasamfunn som daglig serverer oss illusjoner om at vi kan kjøpe oss til både lykke og evig ungdom. “Flaubert formulerte det. Munch malte det. Hva er vår rolle i det?”, står det skrevet på veggen i det utstillingen starter. Og med det blir vi oppfordret til å rette et mer kritisk blikk på vår egen kultur, og våre egne liv – med Munch og Flauberts kraftfulle verker som en vakker ramme rundt det hele.

emmaedvard15
Edvard Munch, “To mennesker. De Ensomme”, ca 1899

Ah, det er når du går ut av et museum og kjenner at du både har fått en estetisk opplevelse og noe å tenke på at kunst er som best, dere…  Det er da det er morsomt! Utstillingen står framme til den 17. april og jeg anbefaler dere alle å se den!

Dagens bildecrush

degas-1.jpg

Dagens bildecrush er ballettdanserne til den berømte franskmannen Edgar Degas (1834-1917). Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for impresjonismen og fransk maleri fra 1800-tallet, mye på grunn av lyset og de duse pastellaktige fargene. Spesielt Degas er en stor favoritt. Ønsker dere alle en fin ny uke!

Artists Against Trump: Shepard Fairey

shepardfairey
Plakater av Shepard Fairey

Idag innsettes Donald Trump som president i USA. I den anledning har Shepard Fairey, kunstneren bak den berømte “Hope” plakaten  fra Obamas valgkamp i 2008, laget tre nye plakater i protest mot Trump. De tre plakatene viser hvert sitt portrett av henholdsvis en muslimsk, en latinsk og afroamerikansk kvinne. Fairey sier at disse tre gruppene var de som ble mest kritisert av Trump under valgkampen, og kanskje derfor vil være de som føler seg minst ivaretatt av Trumps nye administrasjon (les hele artikkelen fra CNN her). Under hvert bilde finner man utsagnene “We the People Are Greater Than Fear”, “We the People Defend Dignity” og “We the People Protect Each Other”. Hipp hurra for kunstnere som står opp for toleranse og likeverd! Synes plakatene og deres budskap er like relevante i Norge som i USA om dagen jeg. Så for all del – lik og del!

California Dreamin’…

hockney
David Hockney, pool paintings

Er det flere enn meg som drømmer seg til sommer og sol om dagen? Altså jeg liker vinteren når den er vakker, hvit og full av snø. Men når den er som nå – grå og mørk (og full av stenhard, isglatt holke, som man ikke ser når man småløper til jobb i morgenmørket, og dermed sklir og faller rett på ryggen!) da kan jeg egentlig være den foruten. Til deg som har det som meg (og ikke har muligheten til å stikke av til varmere strøk) byr jeg på litt farger, sommer, L.A. og David Hockney ikveld. Jepp, det er bare å lukke øynene og leke at du svømmer rundt i det bassenget der. David Hockney er for øvrig aktuell med en utstilling på Tate Britain. Den åpner i februar og er et hot tips om skal til London i vår. Men du har faktisk sjansen til å se et verk av den berømte briten allerede i helga (om du er i hovedstaden vel og merke). David Hockney er nemlig representert med et maleri i utstillingen “Los Angeles – A Fiction” på Astrup Fearnley Museet, som har sin siste visningshelg denne uka. Bildene under er fra når vi besøkte utstillingen i september. Fargerik og fin – og interessant i det at den gir et annet bilde av filmbyen L.A. Anbefales om du trenger et aldri så lite energipåfyll i disse mørke tider! Les mer her.

astrupfearnley
Los Angeles – A Fiction, Astrup Fearnley Museet

Frida Kahlo på Palazzo Albergati i Bologna

frida-6
Nickolas Muray, “Portrait of Frida Kahlo”, 1939

Dere, da jeg kom til Italia og oppdaget at det var en Frida Kahlo utstilling å se i Bologna, var det som en ekstra julaften for meg! Om du har fulgt bloggen min en stund nå, har du kanskje fått med deg at jeg har en forkjærlighet for kvinnelige kunstnere. Ikke bare fordi kunsthistorien har hatt en tendens til å sette kvinnene i skyggen av mennene, men også fordi det gjerne gjemmer seg sterke og fascinerende livshistorier bak de kvinnelige kunstnerne. Med det mener jeg selvsagt ikke at mannlige kunstnere er kjedelige å studere, men det er ikke til å komme bort ifra at det å være kvinne og kunstner opp gjennom historien ikke bare har vært lett. De har måttet kjempe med oddsene mot seg, og derfor synes jeg det er ekstra inspirerende og beundringsverdig å lese om livene deres. Ta Frida Kahlo for eksempel – hun ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke i tenårene, og slet resten av livet med skadene som hun pådro seg i den. På tross av dette endte hun opp med å bli en av 1900-tallets mest berømte kunstnere og internasjonal kultfigur kjent langt utenfor kunstsfærens grenser. Mens hun levde, kom hun på mange måter i skyggen av sin ektemann, den store meksikanske maleren Diego Rivera, mens hennes berømmelse i ettertiden har oversteget hans.

self-portrait-as-a-tehuana-1943
Frida Kahlo, “Selfportrait as a Tehuana (Diego on My mind), 1943

Utstillingen i Bologna tar derimot utgangspunkt i den berømte Gelman-samlingen og forteller historien bak den. Jacques Gelman var en russisk jøde og filmskaper, som rett før andre verdenskrig flyktet til Mexico der han traff tjekkiske Natasha Zahalkaha, som han giftet seg med. Da Diego Rivera malte Natashas portrett, ble det starten på en stor samlervirksomhet, og ekteparet endte opp med å bli beskyttere av meksikansk kunst. Alle verkene i utstillingen er altså hentet fra Gelmans samling. Forutenom verk av Frida Kahlo og Diego Rivera, er andre meksikanske kunstnere fra tiden representert, deriblant Rufino Tamayo, María Izquierdo, David Alfaro Siqueiros og Ángel Zárraga. Frida er derimot utstillingens store stjerne, og har fått en hel etasje viet til seg. Diego Rivera og de andre kunstnerne vises i etasjen under. Utstillingen starter også der, men disse rommene føles mer som en oppvarming til høydepunktet som skal komme, nemlig Frida-delen i overetasjen. Noe som er påfallende i utstillingen er at Diegos rolle på mange måter er redusert til Fridas ektemann, på tross av den berømte kunstneren han var. Det er kanskje tidens ironi, tenker jeg –  den gang de levde var det motsatt, nå er det blitt slik.

portrait-of-natasha-gelman-1943
Frida Kahlo, “Portrait of Natasha Gelman”, 1943

For kjærlighetsforholdet deres blir viet mye oppmerksomhet – uten at Diego kommer særlig godt ifra det. Ekteskapet (eller ekteskapene må man vel si, for de var gift to ganger) fremstilles som noe sorgfullt for Frida. Det er kjent at Diego var utro mot henne (blant annet med Fridas egen søster!), og det første vi kan lese i utstillingskatalogen er et sitat av Frida selv, der hun sier at hennes to ulykker i livet var trafikkulykken som nesten kostet henne livet, og Diego. Og det er da også som “smertens kunstner” at Frida har blitt berømt. De fleste tekster om kunstneren drar fram dette poenget. Hun levde et liv med mye lidelse, smerte på både fysisk og psykisk plan, som hun visualiserte i maleriene sine. Også utstillingen i Bologna orienterer seg hovedsakelig rundt dette temaet. I en presentasjon av Frida Kahlo kommer man selvsagt ikke bort ifra dette aspektet, men det hadde vært interessant med en utstilling som ga oss andre perspektiver utover dette også. Mitt inntrykk er at selv om livet hennes var preget av mye vondt, var det også glede, varme og lidenskap der. Ikke minst kommer det siste frem i fotografiene av henne og Diego i politiske demonstrasjoner. De var begge to aktive medlemmer av kommunistpartiet – og det er faktisk påstått at Frida hadde en kort affære til den sovjetiske lederen Lev Trotskij.

kahlo.jpg
Frida Kahlo, “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!, 1949

Men for å komme til høydepunktet i denne utstillingen, som for meg definitivt var Fridas selvportretter- så flotte og mektige i seg selv at det ikke spiller noen rolle hvilken kontekst en kurator har plassert dem i. Bildene henger der på veggen som vakre, mystiske og fargerike gåter. Det flotteste verket de hadde med var uten tvil “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!”(se over). I dette bildet fremstiller Frida seg selv som Moder Jord og hele hennes liv har fått plass innenfor de fire billedrammene. I sitt fang holder hun Diego, hennes ektemann, som både elsket og bedro henne på samme tid. Han er hennes kjærlighet, men også hennes smerte. Hun holder ham som en baby, en baby hun lengtet etter, men på grunn av den grufulle trafikkulykken aldri kunne få. Det blir et uttrykk for hennes drømmer – og sorger. En kvinneskikkelse holder så sine hender rundt Frida igjen. Det kommer melk ut av hennes nakne bryst og trær og kaktusplanter vokser ut av henne. Hun er et symbol på moderlandet, på Mexico, det land som kunstneren tilhører. Bak henne igjen skimter vi universets tosidede ansikt, der kontrasten mellom det lyse (dagen) og det mørke (natten) er satt opp mot hverandre. Universet holder sine hender rundt Mexico, og slik forenes alle bitene inn i en sirkel av omfavnelser; The Love Embrace of the Universe – eller (enda finere) på spansk El Abrazo de Amor de el Universo. Jeg synes at bildet er rørende vakkert, og er blant de kunstverkene som jeg liker aller best. Andre kjente verk som “Self Portrait as a Tehuana” fra 1943 (se helt øverst) og “Me and My Doll” fra 1937 (se helt nederst) var også med i utstillingen.

Ved siden av Fridas malerier består utstillingen av en mengde fotografier og videoer av henne (Den 3-år gamle datteren min ble helt oppslukt av en video av Frida der hun putter blomster i håret). Noe annet jeg likte var var en gjenskapning av Fridas rom som de hadde satt opp. Likheten fra fotografier av det virkelige rommet var slående. En annen sal igjen var dedikert til mote, signert flere av nåtidens mest berømte designere, som alle har latt seg inspirere av Frida Kahlos karakteristiske, meksikanske stil. Fargene i disse antrekkene var fantastiske; sterke, kontrastfulle og lidenskapelige – akkurat som kvinnen selv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive som du forstår, men dette innlegget har allerede blitt altfor langt. Men med Frida Kahlo fikk definitivt kunståret 2017 best mulig start for meg. Hvilke utstillinger drømmer du om å se i år?

frida-meandmydoll
Frida Kahlo, “Me and My Doll”, 1937