Oda

Christian_Krohg_-_Portrait_of_the_Painter_Oda_Krohg_50x62_mxo77w__40648.1486397021
Christian Krohg, “Malerinnen Oda Krohg”, 1888

Hei der! Håper alt er bra. Sommerværet har tatt seg en liten pause denne uka, men det var vel som forventet. Vi kan uansett ikke klage etter de fantastiske ukene vi har hatt! En stor fordel med å være glad i kunst, er da også at det blir mindre viktig med den sola. Regner det, er det bare å besøke et museum eller kunstgalleri! Å omgi seg med fager er den beste medisinen for grå dager, spør du meg.

Når jeg ikke har anledning til å se kunst “live” (sånn som idag) liker jeg å legge et kunstverk som skrivebordsbakgrunn på dataen. Idag falt valget på dette portrettet av Oda Krohg. Det ble malt av Christian Krohg i 1888, kun noen måneder før de to giftet seg. Jeg synes at det er så fint! De røde og blåe fargene står nydelig sammen, samtidig som Oda selv uttrykker sånn en herlig livsglede. Håret er utslått, og hun ser avslappet og glad ut, der hun står og smiler mot oss, eller snarere mot Herr Krohg selv – sin kommende ektemann. Litt romantikk kan man jo like sånn midt i uka!

Ettersom Oda Krogh var en del av bevegelsen Kristiania-bohemen, er dette maleriet i ettertiden ofte blitt betraktet som portrettet av “bohemprinsessen”. Som kvinne med en liberal livsstil på slutten av 1800-tallet, er det kanskje ikke merkelig at dette var noe som ble lagt merke til. Men Oda var mye mer enn som så! Som ektemannen Christian, var også hun en svært dyktig kunstner. Ta bare en titt på dette innlegget for eksempel. For meg er det Oda som har malt et av de vakreste maleriene i den norske kunsthistorien.

Ha en fin onsdag alle sammen!

Solrike dager

Image result for matisse paintings
Henri Matisse, “Le Bonheur de Vivre (Joy of Life)”, 1905

Hei der! Flere enn meg som nyter det fine været for tiden? Jeg synes varmen er helt super, og skulle ønske hele sommeren kunne ha vært sånn. Ettersom jeg er fullt klar over at det kan bli både våtere og kjøligere igjen, nyter jeg derimot hvert minutt av sola så lenge vi har den.

Et maleri som oppsummerer den glade sommerfølelsen er for meg “Le Bonheur de Vivre (Joy of Life)” av franskmannen Henri Matisse. Sterke, varme farger og motivet av mennesker i omfavnelse og dans ute i det fri. Som tittelen også sier så fint, er dette en visuell forestilling av gleden over livet.  Og den gleden, den har også jeg kjent på de siste to ukene. Jeg tipper at jeg ikke er alene?

Matisse malte bildet i 1905, og det er kjent som et av modernismens banebrytende verker. Kanskje ikke så enkelt å forstå for oss idag, men da det først ble stilt ut, sjokkerte det publikum med sin flathet og klare farger. På den tiden var man fortsatt vant til at bilder skulle gjenspeile virkeligheten, og nærmest se ut som “fotografier”. Matisse satte heller det dekorative elementet i fokus. En stor inspirasjonskilde fant han i den japanske kunsten (Noen som så utstillingen på Nasjonalgalleriet for et par år siden?), og med det utfordret han vestlige etablerte normer om hva et maleri kunne være.

Nå skal jeg gå og hente barna mine i barnehagen, også skal vi gå å kjøpe oss en is. På en mandag, sier du? Spiller ingen rolle. Er det sommer, er det sommer! Vi høres!

Basquiat i London

Jean-Michel_Basquiat_4
'Dustheads'

Må si at jeg ble sugen på en London-tur når jeg så at det åpner en stor utstilling med Jean-Michel Basquiat der senere i høst! Jeg er stor fan av Basquiat. Synes maleriene hans er utrolig heftige, samtidig som hans liv og kunstnerskap er en fascinasjon i seg selv. Basquiat var nemlig blant de første afroamerikanske kunstnerne som ble tatt inn i varmen av kunstinstitusjonen i USA. Han gjorde seg kjent som graffiti-kunstner på 70-tallet, men fikk sitt virkelige kunstneriske gjennombrudd på 80-tallet, med flere soloutstillinger på gallerier og museer både i USA og internasjonalt. Han var en sentral del av kunstscenen på Manhattan og regnes som en av de viktigste kunstnerne innenfor nyekspresjonismen. Han blandet tekst og ord i maleriene sine og tok opp temaer som rasisme og urettferdighet i samfunnet. Noe av grunnen til at bildene hans ble så populære er at de i så sterk grad uttrykker det sinnet og den sårbarheten som han selv kjente på.

slide_271436_1913998_free
Jean-Michel-Basquiat-Obnoxious-Liberals.-1982-865x577

I 1983 ble Basquiat kjent med sitt store forbilde Andy Warhol og de to samarbeidet tett fram til Warhols død i 1987. Etter det begynte ting å gå nedover for ham, og han døde året etter av en overdose heroin, bare 27 år gammel. Siden den gang har derimot interessen for hans kunst bare vokst og vokst, og tidligere i år ble ett av hans malerier solgt for svimlende 110,5 millioner dollar på Sotheby’s i New York. Det er det dyreste kunstverket solgt av en amerikansk kunstner noensinne, og Basquiat tok med det selskap av en liten eksklusiv klubb kunstnere hvis kunstverk er blitt solgt for over 100 millioner dollar. Andre medlemmer i den klubben er kunstnere som Pablo Picasso, Francis Bacon og Alberto Giacometti, noe jeg tror sier sitt.

Så om du skal til London i høst, ta turen innom Barbican Art Gallery for å få med deg det som jeg påstår er en must see utstilling i høst! Les mer om den her.

Slow Tourism

mona lisa
Mona Lisa-salen på Louvre, Paris

For et par uker siden kom jeg over en veldig interessant artikkel på The Guardian. Den handlet om begrepet Slow Tourism og hvordan man skal bruke denne filosofien når man besøker museer og gallerier. Du har kanskje hørt om Slow Food før? Slow Tourism handler om mye av det samme; nemlig det å ta seg tid til å dvele ved en opplevelse. I vår travle verden skal alt gå fort, og vi haster rundt fra det ene til det andre. Til og med på ferie durer vi avgårde for å krysse av den ene severdigheten etter den andre. Slow Tourism handler om å gape over mindre, men bruke lengre tid på det man faktisk gjør. I artikkelen på The Guardian skriver artikkelforfatter Jonathan Jones om Uffizi-galleriet i Firenze. Turister kommer innom med guidebøker og selfiestenger i hendene. De nærmest løper rundt i museet for å få med seg høydepunktene i guideboka, før de springer ut igjen for å rekke neste punkt på lista.

Da jeg leste artikkelen, kom jeg til å tenke på Louvre. Jeg var der ganske ofte mens jeg studerte i Paris. Ikke langt unna Mona Lisa-salen, henger det noen andre helt fantastisk vakre malerier av Leonardo da Vinci. Men mange besøkende enser dem ikke en gang, for de spurter kun avgårde for å finne Mona Lisa. Så står i de i kø, tar et bilde, mumler noe om at hun var mindre enn de trodde, og løper videre. Jeg lurte alltid på om de fikk så veldig mye ut av besøket egentlig. Nå skal jeg derimot ikke heve meg over noen, for jeg har gått i samme fella selv mange ganger, jeg altså. En vil jo ha med seg så mye man klarer når man først er et sted, ikke sant? Det er synd å gå glipp av noe!

Jeg tror egentlig at mange av oss kjenner seg igjen i det. Men i sin artikkel argumenterer Jonathan Jones for noe helt annet. Ikke bare skal vi slutte å løpe for å “få med oss alt”, men vi skal helt slippe guidebøkene også. Heller ingen audioguide får vi ta med oss – og ingen omvisning får vi være med på. Kjøp heller med deg en bok på vei ut og les når du kommer hjem, skriver ham. Når du er i museet, forsøk å møte kunsten alene med bare øynene til disposisjon. Gå til de verkene som du automatisk trekkes imot. Konsentrer deg om dem og glem alle de andre. Ikke tenk på å skulle forstå, ikke bry deg med å sjekke om verket er titulert en berømt kunstner eller ikke. Prøv å koble bort tankene og strev ikke så hardt etter å forstå. Bare se – og føl på hva opplevelsen gjør med deg. Hvordan føler du deg? Glad? Trist? Kanskje en blanding av de to? Selv kan jeg få samme følelse av kunst som av å høre på musikk. En sensasjon som er vanskelig å forklare. Men i etterkant føler jeg meg alltid glad. Det samme skjer når jeg ser et vakkert landskap ute også. I slike øyeblikk føler jeg meg rett og slett levende, og jeg kjenner at verden er et ganske ålreit sted.

inntrykkfranaturen
Jacob Weidemann, “Inntrykk fra naturen”, 1981. Weidemann-salen på Lillehammer Kunstmuseum er et ypperlig sted å praktisere Slow Tourism!

“Art should be a love affair, not a guided tour.”
(Jonathan Jones)

Barnekunstmuseet

barnekunst
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har ikke været de to siste ukene vært så veldig mye å juble over her på Østlandet. Etter å ha vært en måned i Italia med strålende sol hver dag, legger jeg ikke skjul på at det kjentes litt tungt å komme hjem igjen. Men det er en av de fine tingene med å være glad i kunst – man finner alltid noe oppmuntrende å gjøre på en regnværsdag!

På søndag tok jeg med meg både min mor og datter på en liten jentetur til Barnekunstmuseet på Frøen her i Oslo. Det er virkelig et flott sted å ta med barn til – og jeg har skrevet om det tidligere. Hele huset oser over av kreativitet, lek og fantasi. Allerede når man runder porten og går inn i hagen med de fargerike skulpturene, kommer man i godt humør. Og når man så går inn i museet og møtes av kunstverk på kunstverk laget av barn fra hele verden, da blir man nesten litt overveldet!

Ikke minst er talentet til mange av disse barna utrolig imponerende, men man blir også grepet av hvor kloke de er. Barn er så flinke til å uttrykke store ting på et enkelt vis. Ettersom vi blir eldre, kompliserer vi det til. Vi tror at vi blir visere ettersom årene går, men kanskje forsto vi vel så mye som små? Jeg føler iallefall at den spontane gleden som barn opplever av små ting – og måten de er til stede i øyeblikkene på er noe å streve etter. Barn er på mange måter levende, og det er nettopp denne vitaliteten som uttrykkes så fint innenfor Barnekunstmuseets fire vegger. Det gir glede og håp i en verden preget av flyktningskriser, klimakriser og ikke minst “presidentkriser” – eller hva man nå ønsker å kalle den Twitrende Herr Donald på den andre siden av Atlanterhavet? Jeg tar meg friheten til å kalle ham for en aldri så liten “presidentkrise” og krysser fingrene for at de som vokser opp idag velger å stemme frem politiske kandidater med litt mer vett mellom ørene når de blir store. Jeg tenker at om man snakker med barna om noen av de tingene som Barnekunstmuseet tar opp i utstillingene sine, kan man kanskje legge noen forutsetninger for akkurat det. For på Frøen handler det om solidaritet, miljøvern, medmenneskelighet og friheten til å uttrykke seg som man vil. Å gi barna våre disse verdiene kan kanskje være et av våre sterkeste våpen mot dem som ønsker å bygge murer og innføre alle mulige typer for forbud. Håper jeg iallefall.

Men tilbake til besøket vårt på søndag. Som mamma var nok høydepunktet å se stoltheten i min snart 4 år gamle datters øyne da hun fikk ansiktet sitt dekorert med blomster av en meget dyktig ansiktsmaler på museet. Gøy! At malingen begynte å renne av da vi kom ut i regnet etterpå – det var det ingen av oss som tenkte på. Allerede nå vil datteren min tilbake, så det tar nok ikke så lang tid før vi tar turen igjen!