I Scream, You Scream

icecream
PUTPUT, Popsicles, 2012

Glad i fotografi? Svak for is? Skal du kanskje også til New York i sommer? Da anbefaler jeg deg å ta turen innom Robert Mann Gallery og fotoutstillingen “I Scream, You Scream” – en utstilling dedikert til is! Her kan du se gamle bilder av mennesker som spiser is sammen med samtidsfotografiske verk av iskremen selv. Ifølge galleriet ønsker de å vise hvordan fotografer kan fange den lekne siden av det menneskelige livet. En utstilling som antageligvis får de besøkende til å gå smilende ut av dørene igjen. Les mer her. Om du ikke har mulighet til å se utstillingen, så ble du kanskje fristet til å ta deg en is om ikke annet?

The Old Man and the Sea

max
Maximilian Estrada, The Old Man and The Sea

The Old Man and The Sea was taken in Puerto Natales in Patagonia, Chile. I was there with my wife in 2012 and while walking around in the small city of Puerto Natales, we saw this old man working on his boat. I approached this man, Pedro Leiva was his name, and talked with him for a while. My idea was to take a photo of him while he was working on his boat. I took a few but this one with him standing up is the one I liked the most. I saw a proud man in the photo but also someone who perhaps have not had the easiest of life. I also saw a great deal of dignity, that no matter what, that he was proud of what he was doing and even though he was getting older and older, he still loved to work with his boat and to be by the sea.” (The photographer, Maximilian Estrada, October 2016) More about Maximilian Estrada here.

Fotofestival og Steve McCurry

IMG_9401
Ragoon, Burma, 2014

Hei der! Jeg håper alle har hatt en fin påske! Det har vi. Palmehelga ble tilbrakt i Valdres, der vi fikk med oss den obligatoriske skituren med appelsin og kvikk lunsj. Deretter ventet noen dager med jobb i Oslo, før vi satte kursen mot Italia og påskefeiring med familien der. Deilig med et par dager ekstra ferie, jeg lover deg det! Det er klart at når vi er på ferie med barna, handler det mest om dem, men noen få voksenaktiviteter klarer vi å lure inn. Som for eksempel en tur innom fotofestivalen i byen Brescia, ved siden av Milano, der det for tiden er en stor utstilling med den berømte fotografen Steve McCurry. McCurry er mannen bak det ikoniske bildet “Afghan Girl” fra 1984, publisert på forsiden av National Geographic i 1985, og som jeg er sikker på at du kjenner til fra før. Han er også medlem av Magnum Photos og har vunnet mange prestisjetunge fotopriser. Dette var derfor en utstilling som jeg absolutt ville få med meg, og jeg må si at den også innfridde på alle måter.

IMG_9411
Chiang Mai, Thailand, 2010
IMG_9403
Havana, Cuba, 2010
IMG_9406
Bombay, India, 1996

Utstillingen i Brescia tok utgangspunkt i McCurrys fotobok “On Reading”, en samling fotografier av mennesker som sitter og leser. Boka er Steve McCurrys hyllest til den legendariske ungarske fotografen André Kertész, god venn og kollega av ham, som også var interessert i motivet lesende mennesker. Når vi leser, forsvinner vi fra omgivelsene rundt oss og trer inn i en annen virkelighet, i eventyrenes og fiksjonenes verden. Det å lese er noe mennesker i alle land har til felles. I Brescia hadde de stilt ut 70 fotografier tatt av McCurry på hans mange reiser rundt i verden. Menneskene i bildene kommer fra helt ulike land og kulturer, og lever helt forskjellige liv. Noen lever i fred, andre i krig, noen er fattige, andre er rike. Felles for de alle er at de sitter med hodet oppslukt i en bok og virker upåvirket av omgivelsene rundt dem. Flere av bildene er ganske utrolige, som gutten i Thailand som lener seg inntil en elefant mens han leser (hadde du turt det?). Som en ramme til McCurrys bilder, hadde museet hengt opp sitater av kjente forfatterere som alle handlet om bøker, sitater som sier noe om hva bøkene gjør med oss, hvilken verdi de har i livene våre. Utstillingen “Leggere” er å se på Museo di Santa Giulio i Brescia fram til september i år, og er verdt turen om du skal på ferie til Nord-Italia i år. Om du ikke har planer om det, men ble interessert i å se flere av bildene fra fotoserien, kan du kjøpe boka Steve McCurrys fotobok “On Reading”,  her .

IMG_9414
Fra utstillingen “Leggere” med Steve McCurry på Museo di Santa Giulia, Brescia, Italia
IMG_9423
Utstillingen står framme til september, og er verdt turen for den som skal til Nord-Italia i år!
IMG_9459
Foligno, Umbria, Italia, 2012
IMG_9463
Sana´a, Yemen, 1997
IMG_9465
New York, USA, 1996
IMG_9434
Sri Lanka, 1995
IMG_9436
Rio di Janeiro, Brasil, 2014
IMG_9426
Roma, Italia, 2011
IMG_9452
Afghanistan, 1984
IMG_9440
Los Angeles, USA, 1991
IMG_9438
Kuwait, 1991
IMG_9415
Burma, 2010
IMG_9421
Rangoon, Burma, 1985
IMG_9424
Libanon, 1982
IMG_9456
Herat, Afghanistan, 1992
IMG_9454
Lourdes, Frankrike, 1989
IMG_9447
Kabul, Afghanistan, 2002
IMG_9417
Kabul, Afghanistan, 2002

IMG_9445

 

If you only read the books that everyone else is reading, you can only think what everyone else is thinking (Huraki Murakami)

Maximilian Estrada – Le Photographeur

max4Maximilian Estrada
f. 05.06.1980
Bor: Stockholm, Sverige
Familie: Kona Nelli og sønnen Santiago (10mnd)
Aktuell som: Kunstnere vi følger med på i 2017
@lephotographeur (Flickr, Insta, Twitter)

Da  jeg bodde i Stockholm, var jeg så heldig å bli kjent med svensk-chilenske Maximilian Estrada, en enestående fotograf, som er like sympatisk og ydmyk som han er bra på å ta bilder. Maximilian, eller Max som han kalles, er av den typen som aldri selv helt forstår hvor flink han er, og kan til tider være overdrevent streng mot seg selv. Den fødte perfeksjonist altså, men så blir også resultatet alltid deretter. Ettersom Max er en av mine favorittfotografer, har jeg lenge hatt lyst til å skrive om ham her på Kunstsnakk. Derfor ble jeg kjempeglad da han gikk med på å stille opp på et intervju. Mitt tips til deg før du fortsetter å lese er å følge Max på Insta med engang, for han har en kjempefin konto der. Du finner ham som @lephotographeur. Fint, nå som det er gjort, skal jeg fortelle mer om hvordan det gikk da jeg traff Max for en liten samtale om fotografi.

16558797_10155708975539186_1423867410_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2015. © All rights reserved.

Hei Max! Så lenge jeg har kjent deg, har du vært lidenskapelig opptatt av fotografi. Jeg tror ikke at jeg noensinne har sett deg uten et kamera i hånden – eller hengende rundt halsen. Hvordan oppsto interessen for fotografi, og hvor lenge har du egentlig fotografert?
Max: Mitt vanlige svar på dette er at interessen tok til da jeg bodde i Budapest, Ungarn. Jeg forelsket meg i byens kontraster – det nye mot det gamle, kommunismen mot kapitalismen osv. Så jeg tror det var en kombinasjon av den byens skjønnhet og mangfold, samt min egen forkjærlighet for duppedingser som gjorde det. Jeg har alltid likt tekniske ting, og gjennom fotografiet fikk jeg sjansen til å kombinere begge verdener. Men egentlig tror jeg at det bare var min kreative side som ville ut. I mange år drev jeg mye med idrett, og jeg tror oppholdet i Budapest fikk meg til å innse at tiden var kommet for å utforske mine kreative sider mer.

16466676_10155708975294186_1449918633_o
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Atacaman flamingo, 2012. © All rights reserved.

Hva inspirerer deg?
Jeg er veldig interessert i, og fascinert av, den fotojournalistiske delen av fotografi. Jeg liker det dokumentariske aspektet, og hvordan det kan påvirke og inspirere. For øyeblikket er jeg selv langt fra et fotojournalistisk uttrykk, men jeg prøver meg fram og tror at jeg må gjennom noen sjangre for å komme til det dokumentariske fotografiet. Først og fremst må jeg finne stemmen min, og mine historier å fortelle. Slik det er nå, tar jeg for det meste bilder av det som jeg ser. Motivet kan være fint, men jeg ønsker likevel å fylle et fotografi med et dypere innhold, og dette er noe som jeg har mer fokus på nå.

16559412_10155708975189186_433074039_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.
16558442_10155708975554186_1641277522_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.

Hvem er din favorittfotograf eller fotografer? 
Det er på mange måter en morsom tilfeldighet at mesteparten av mine favorittfotografer er fra Ungarn. Da fotointeressen tok til, så jeg på bilde etter bilde etter bilde, og jeg forelsket meg, som mange andre, i de svarthvite bildene… Og etter å ha sett på det som føltes som tusener av svarthvite fotografier, var det noen få som begynte å utmerke seg. Noen av de bildene var tatt av Robert Capa, en av fotografihistoriens mest berømte fotografer. Også oppdaget jeg en venn av Capa, han som av mange betraktes som tidenes største fotograf av dem alle, nemlig André Kertész. Senere ble Martin Munkacsi lagt til i listen over mine favoritter, sammen med Henri Cartier-Bresson og Sebastião Salgado. Dette er alle fotografer som jeg beundrer og henter inspirasjon fra. Så med andre ord, mine favoritter er tre ungarere, en franskmann og en brasilianer.

16522642_10155708975504186_164790575_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Hva er det du ønsker å fange i et bilde? Vil du si at det er ditt eget inntrykk av noe, en følelse, et øyeblikk – eller noe annet? Ønsker du at bildet skal fortelle en historie, eller er du mer interesert i det formale aspektet, slik som farger, komposisjon og lyssetting? Eller kanskje en blanding av alt det?
Som sagt er jeg på et stadie der jeg fortsatt prøver meg mye fram, og som regel tar jeg bilde av det som jeg tilfeldgivis ser. Fram til nå har det derimot blitt mye reisefotografi. Men målet mitt er å fortelle en historie. Jeg har ideer til ulike fortellinger, men jeg føler ikke at de fortellingene har “satt seg fast” i hodet mitt enda. Den seneste tiden har jeg også interessert meg mer og mer for portretter, både “on” og “off site”, noe som betyr både “gateportrett” og studioportrett. Så portrettfotografi er et område som jeg vil bruke mer tid på. Når alt kommer til alt, er jeg fortsatt på leting etter mitt eget uttrykk og den sjangeren som passer meg best. Frem til nå er det fortsatt en blanding, men når jeg begynner å spesialisere meg, får vi se hvor jeg ender opp. Det er en reise av oppdagelser, prøving og feiling

16521683_10155708975514186_1502429953_n
Maxmilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2017. ©All rights reserved.

Hvis du må velge tre fotografier som du er særlig fornøyd med selv – hvilke tre er det, og hvorfor?  
Det må være disse tre. To av dem er tatt med analogt kamera og ett av dem er digitalt. Det digitale er et portrett som jeg har kalt “The Old Man and the Sea”, og jeg tok det i Puerto Natales i Patagonia, Chile. Jeg var der med min kone i 2012, og mens vi gikk rundt i den lille landsbyen så vi en gammel mann som arbeidet med båten sin. Jeg gikk bort til ham, Pedro Leiva het han, og jeg snakket med ham en stund. Tanken var å ta et bilde av ham mens han jobbet på båten. Jeg tok noen, men dette her hvor han står oppreist er det bildet som jeg liker best. Når jeg ser på dette bildet ser jeg en stolt mann, men også noen som kanskje ikke har hatt det enkleste livet. Likevel ser man en stor del av verdighet der – en mann som er stolt av å gjøre det han gjør, uansett hva. En mann som, selv om han blir eldre og eldre, fortsatt elsker å arbeide med båten sin og være ved sjøen.

16176162_10155642398049186_2058733210_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), The Old Man and the Sea, 2012. ©All rights reserved.
16127994_10155642398289186_867644558_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Abandoned post, 2014. ©All rights reserved.
16118499_10155642398279186_1824400261_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Sometimes a title is not required, 2014. ©All rights reserved

De andre to, de analoge bildene, ble tatt på øya Amorgos i Hellas. Ettersom jeg ikke hadde luksusen av et digitalt kamera, måtte jeg bare stole på at komposisjonen funket ved å se gjennom linsa på kameraet. Mens jeg gikk rundt i den lille landsbyen Chora på Amorgos, kom jeg over disse to stedene, og jeg forestilte meg hvordan fotografiene kunne se ut. Så forsøkte jeg å komponere bildene slik som jeg så dem i hodet mitt. Grunnen til at jeg liker dem, er at resultatet ble slik som jeg hadde forestilt meg.

Litt mer om selve prosessen. Hvordan jobber du? Planlegger du motivene i forkant – eller har du en mer spontan tilnærming? Jobber du med analogt eller digitalt foto, med farger eller svarthvitt? Behandler du bildene i etterkant – isåfall hvilke verkøy bruker du?

For øyeblikket har jeg en spontan tilnærming og fotograferer det som jeg kommer over, men dette er noe jeg forsøker å forandre på med analogt fotografi. Jeg elsker følelsen av å bruke gamle kameraer og er glad i hele den analoge prosessen. Det er vanskeligere på det settet at hvert “klikk” koster penger ved at jeg bruker film. Jeg må derfor ha en god idé om komposisjon og riktig eksponering på forhånd. Med digitalt kamera kan jeg bare ta bilde etter bilde til jeg får det resultatet som funker. Jeg føler at analogt kamera inspirerer deg mer til å være mer kreativ, til å finne den komposisjonen som virkelig fungerer. Det fine med digitale kameraer er at du har muligheten til å redde små feil i etterkant, og at du kan øve og ta tusenvis av bilder uten at det koster deg en Tesla. Jeg er fan av begge metodene. Jeg forsøker også å involvere musikk i den kreative prosessen. Med det mener jeg ulike sanger som setter meg i ulikt humør. Når jeg så går ut og tar bilder, hører jeg på musikken og forsøker å fange den følelsen som sangen gir meg – med kameraet. Jeg har ikke gjort det enda, men det er noe jeg ønsker å teste. Når det gjelder å behandle bilder, bruker jeg standard Lightroom/Photoshop. Jeg prøver derimot å ikke overdrive med etterbehandlingen. Om komposisjonen er god, behøver bildet bare litt mer skarphet og noe kurvejustering. Ideen er å gjøre digitalt fotografi så nære det analoge som mulig.

16468851_10155708975434186_1167187091_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Bicycle, 2013. ©All rights reserved

Hva er favorittkameraet ditt – og hvilket utstyr klarer du deg ikke uten?  
Å, dette er et tema som jeg har slitt mye med. Litt fordi jeg ikke har funnet helt min vei enda, og på grunn av det har jeg kjøpt og solgt utstyr frem og tilbake ganske lenge. Jeg må si at ENDELIG – for ikke lenge siden – har jeg slått meg til ro på dette området. Etter å ha utviklet meg som fotograf, og funnet frem til hvilke områder jeg ønsker å jobbe med, har jeg tilslutt innsett at ett kamera ikke “er nok”. Så nå har jeg tre, som alle dekker ulike behov. Nikon D8ooE er et megapixel monster. Dette bruker jeg for “episke” bilder – når jeg ønsker så mange detaljer og stor oppløsning som mulig, som for eksempel studioarbeider og landskapsmotiver. Det kameraet jeg tyr til for alt mulig annet er Nikon Df, et kamera i retrostil med en kjempbra sensor som har stor lysfølsomhet. Det innebærer at man kan få bilder i svært god kvalitet selv med veldig lite lys. Dette er viktig, for det blir veldig mørkt i Sverige om vinteren. Og tilslutt så har jeg et Nikon FM3a, et analogt kamera. Dette bruker jeg når jeg føler lysten for å ta analoge bilder og skape analoge uttrykk. Så mitt favorittmerke er som du ser Nikon, og en ting disse kameraene har til felles er at de har en sensor i fullformat. Så sensor i fullformat er nok hva jeg ikke kan leve uten!

16507749_10155708975139186_901869220_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Kan du med noen få ord beskrive den rollen som fotografiet spiller i livet ditt? Hva gir det deg? 
Fotografiet har vekket den kreative siden i meg , en side som jeg gjerne vil utforske videre. Før var jeg mest interessert i sport og idrett, men det blir det stadig mindre av. Noe som forsåvidt også kommer av at jeg har en kone og sønn som trenger min oppmerksomhet. Jeg må derfor prioritere tiden min, noe som ikke alltid er enkelt. Men for å svare på spørsmålet, fotografiet er min kreative styrke, et inspirerende element i livet mitt, som har hjulpet meg – eller kanskje pushet meg – til å stille spørsmål om livet generelt. Spørsmål som: “Hva er viktig?”, “Hvorfor og hvordan kan verden være så urettferdig?”, “Kan jeg skape en forskjell med fotografiet?” osv. En økende bevissthet om samfunnsspørsmål og et mer kreativt sinn – det er hva fotografiet har gitt meg.

16558578_10155708975509186_1837210212_n
Maximilian Estrada, Attention by turning, 2015. © All rights reserved.

Så til det siste spørsmålet. Hvordan vil du selv beskrive arbeidet ditt som en helhet? Om noen skulle skrive en oppsummering av Maximilians fotografier – hvilket nøkkelord tror du de ville ha brukt for å beskrive dem?  
Slik jeg tenker, ville jeg sagt at mine fotografier fra rundt 2010 og fram til idag har handlet om å fange det som øynene mine ser og liker. En tanke jeg har hatt når jeg tar bilder er: “Er det fint nok til å være på en vegg?” og som regel synes jeg det. Det er klart, jeg er streng mot meg selv og føler hele tiden at mine fotografier ikke er bra nok, men dette kan komme av at jeg selv mener jeg kan gjøre bedre. Det jeg ønsker å fokusere mer på nå i fremtiden er det emosjonelle innholdet. Så mitt tidlige arbeid (som jeg har nå) har handlet om “inntrykk og kunstnerisk uttrykk” mens mine kommende bilder vil handle mer om innhold, fortellinger – og forsøket på å vekke en eller annen følelse hos beskueren.

Se flere av Maximilians bilder på Flickr . Om du er interessert i å kjøpe et av hans bilder, ta kontakt med meg.

Ukas fotografi: Le Baiser de l’Hôtel de Ville

robert-doisneau
Robert Doisneau, Le Baiser de l’Hôtel de Ville, 1950

Hei alle. Er dere i humør for litt fransk romantikk på en torsdagskveld? Strålende, det er jeg også! La oss drømme oss bort i “Le Baiser de l’Hôtel de Ville”; franske Robert Doisneaus berømte fotografi av et forelsket par som kysser hverandre midt på den travle handlegaten Rue de Rivoli i Paris. Robert Doisneau (1912-1994) var en av pionerene innenfor fotojournalistikk og en av 1900-tallets mest populære fotografer. Med sine sjarmerende skildringer av livet i Paris gater og cafeer, fanget han myten om det franske joie de vivre bedre enn noen annen. “Le Baiser de l’Hôtel de Ville” er det mest kjente bildet hans og et svært elsket motiv. Ikke så rart kanskje, ettersom det byr på den forestillingen om det romantiske og lidenskapelige Paris som så mange av oss svermer for og drømmer om. En kliché ja, men det er lov iblant det. Ha en fin, fin torsdagskveld alle sammen!

Ukas fotografi: Migrant Mother

migrant-mother-by-dorothea-lange.jpg
Dorothea Lange, “Migrant Mother”, 1936

I 1936 tok den amerikanske fotografen og fotojournalisten Dorothea Lange det berømte bildet “Migrant Mother”. Du har sikkert sett det før. Bildet viser den fattige syvbarnsmoren Florence Owens Thompson fra California. Hun har en baby i armene, et barn klamret til hver sin skulder, og et tydelig bekymret blikk i ansiktet. Da den store depresjonen rammet verden på 1930-tallet, ble et stort antall amerikanere hjemløse, og tvunget til å reise landet rundt på leting etter arbeid. Sjokkert over den brutale virkeligheten disse menneskene ble kastet ut i, bestemte Dorothea Lange seg for å dokumentere de hjemløses kamp for tilværelsen gjennom kameralinsa. “Migrant Mother” er det mest berømte fotografiet hennes, og er blitt et symbol på 30-tallets depresjon. Bildet er derimot like aktuelt idag, i en verden som opplever en av de verste flyktningskrisene på lang tid. Rundt omkring i verden sitter en rekke mødre og fedre og bekymrer seg over fremtiden til barna sine, slik som Thompson gjorde det for 80 år siden. Om du har lyst til å hjelpe noen av disse, kan du senke en gave til det arbeidet som Redd Barna gjør i Syria her. Ha en fin onsdagskveld alle sammen!

Kilder: Museum Ludwig Cologne, “20th Century Photography”, Taschen, Köln 2012

 

Ukas fotografi: Horst P. Horst

corset_home
Horst P. Horst, “Mainbouchet Corset”, 1939

Ukas fotografi er “Mainbouchet Corset” av Horst P. Horst (1906-1999). Han var en av 1900-tallets mest berømte motefotografer, og jobbet blant annet for magasinet Vogue. Han foreviget også en rekke av det forrige århundrets største filmstjerner og celebriteter, slik som Marlene Dietrich, Coco Chanel, Bette Davis med fler. Horst regnes ofte som kongen av motefotografi og flere av bildene hans har nærmest en ikonisk status idag. Ett av de mest kjente ser du over. Horst tok dette bildet i august 1939, ikke lenge før 2.verdenskrig brøt ut, og han tok det i Vogues studio på Champs-Élysées i Paris. Kontrasten fra den kommende krigens brutaliteter kunne ikke ha vært større. Her er det eleganse og skjønnhet som står i sentrum. Hele Horsts univers kjennetegnes av slike vakre og idealiserte fremstillinger. Samtidig provoserer han litt (det er ikke til å komme bort ifra at modellens nakne rygg var mye hud å vise frem i 1939), men dette balanseres av den elegante rammen. Horst studerte både gresk skulptur og klassisk maleri, og var svært inspirert av dette. Denne påvirkningen ser vi tydelig i “Mainbouchet Corset” – både i kvinnens statuelignende posityr og relieffvirkningen på ryggen hennes, som Horst oppnår gjennom kontrastfull lyssetting. Modellens skulpturelle framtoning gjør henne til en moderne versjon av en gresk gudinne. Akkurat som grekerne, forsøkte Horst å fange den absolutte skjønnheten. Det var dog ikke en idealisert versjon av virkeligheten han var ute etter å gjengi. Han holdt seg hele tiden i fiksjonenes og drømmenes verden. Skjønnheten hans er på mange måter både kald og uoppnåelig – og kun å finne i et annet univers. Og kanskje nettopp derfor også så uhyre forførende. Ha en fin onsdagskveld alle sammen!

Kilder: Museum Ludwig Cologne, “20th Century Photography”, Taschen, Köln 2012