Bildedagbok fra Piemonte

fullsizeoutput_23c
Neive
fullsizeoutput_2f0
Grønne åser dekket av vinranker så langt øye kan se…
fullsizeoutput_39d
Asti
fullsizeoutput_362
Barolo
fullsizeoutput_2fb
Neive
fullsizeoutput_379
Barolo
fullsizeoutput_31b
Torino
fullsizeoutput_2cc
Barbaresco
IMG_0281
Neive
IMG_0617
Asti
fullsizeoutput_301
Torino
fullsizeoutput_34f
Ca’ d’Olga i La Morra
fullsizeoutput_242
Neive
fullsizeoutput_2d3
Barbaresco

Hei der! Alt bra? Håper dere alle nyter sommeren, ferie eller ei. Vi er (noe motvillig) hjemme igjen fra Italia. I skrivende stund sitter jeg i godstolen i stua og ser ut på regnet som plasker ned på balkongen. Overgangen fra godt over 35 varmegrader og sol hver eneste dag føles litt brutal, jeg må innrømme det. Denne uka har vi tatt på barna støvler istedenfor sandaler for å gå i barnehagen, og selv har jeg måttet ha på meg en jakke for første gang på lenge. 3 (snart 4) -åringen spør hver dag hvorfor vi ikke kan reise tilbake til Italia, “der sola bor” (“I Norge er det bare regnet som bor, mamma!”) og mannen ergrer seg over skandinavisk klima: “Vi må huske på å kjøpe nye vintersko til barna snart”, sa han idag tidlig. “Ja, men nå er det ikke vinter helt enda da”, svarte jeg. “Nei, men om to eller tre uker så er den vel her”, var det noe sarkastiske svaret jeg fikk tilbake. En må jo bare le, men etter å ha hatt grader mellom 35 og 40 en lang stund, føles faktisk våre beskjedne 20 plussgrader nesten som vinter.

Med andre ord, lengselen tilbake til ferielivet og varmen er ganske stor i denne familien om dagen. Derfor har jeg funnet fram noen bilder fra den siste uka vår, som jeg tenkte å dele med dere. Vi har lenge hatt lyst til å reise til Piemonte og vindistriktet Le Langhe, blant annet kjent for vinene Barolo og Barbaresco, og i sommer tok vi turen. Våre forventninger ble innfridd og vel som det. For meg som elsker Toscana var dette en drøm, for landskapet har mange fellestrekk med den vakre toskanske naturen. Du har de samme grønne åsene dekket av vinranker og de samme små middelalderlandsbyene. Fordelen er at det ikke er like mange turister i Piemonte. Jeg falt pladask for særlig La Morra, Barbaresco og Neive, men også Barolo, Alba og Asti er verdt et besøk. Ettersom storbyen Torino bare er en halvtime unna, tok vi turen dit også. Det var første gangen for meg, og jeg har lenge hatt lyst til å reise til nettopp Torino, ettersom det er en svært kulturell by med mange spennende museer og gallerier å utforske. Nå fikk jeg ikke så mye tid til det den her gangen, men besøket ga mersmak og det er definitivt ikke siste gang vi setter våre ben i både Torino og Piemonte.

Jeg kommer definitivt til å lage flere innlegg om Italia, men nå må jeg komme meg videre, for jobb og hverdagsliv kaller. Det er bare å innse at ferien er et tilbakelagt kapitel den her gangen! Ønsker dere alle en fin fredag og god helg! (Også får vi krysse fingrene for at været tar seg opp et par hakk snart, for dette regnet er ikke mye å rope hurra for akkurat!)

Botticelli, Firenze & litt renessansesnakk

37da00f3a99f69efb9d8139c14389a07.jpg
Sandro Botticelli, “La Calunnia”, 1496

Helt siden jeg var i Firenze i februar og igjen sto lamslått i Botticelli-salen i Galleria degli Uffizi, har jeg tenkt at jeg burde skrive mer om Sandro Botticelli her på bloggen. 1400-tallet i Firenze er en av de aller vakreste epokene i kunsthistorien spør du meg, og hadde jeg bare hatt tid, skulle jeg ha skrevet så blekket sprutet (eller tastaturet falt fra hverandre) om nettopp denne perioden.

De fleste av dere kjenner sikkert godt til kunsten fra 1500-tallet, med Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael i spissen. På norsk kalles denne epoken for høyrenessansen, italienerne kaller den for cinquecento, og sammen med den klassiske perioden i den greske antikken, er den ofte ansett som det absolutte høydepunktet i kunsthistorien; selve kremen av kremen om du vil. Det vakreste, det mest brilliante, det helt perfekte. Og ingen som har vært i det sixtinske kapell i Roma og sett Michelangelos mestervek vil vel si noe annet enn at det er til å miste pusten av. Jeg sier heller ikke det. Det er storslått. Men likevel (og kanskje er det litt typisk meg, som alltid heier på underdogen) har jeg en liten preferanse for 1400-tallet, for ungrenessansen eller på italiensk quattrocento.

Madonna-Magnificat
Sandro Botticelli, “Madonna del Magnificat”, 1481

En del bøker vil derimot presentere kunsten fra dette århundret som forløpet til høyrenessansen: Kunstnerne på 1400-tallet la grunnlaget for den stilen som kulminerte på 1500-tallet i Roma under pave Julius II sin tid. Hvorfor? Jo, (og nå snakker jeg litt fra minnet fra kunsthistoristudiene, så tilgi meg om ikke alt er hundre prosent og sitert med kildereferanser) fordi man på 1500-tallet tok i bruk lys og skygge virkninger på en ny, bevisst måte. Belysningen ble en måte å få frem bildets viktigste elementer på. Sentrale aspekter fikk lys over seg, mens mindre viktige detaljer ble lagt i skygge. Samtidig hadde bildets komposisjon ofte både en overordnet og underordnet del. Alt dette var med på å tydeliggjøre bildets narrative side. Budskapet eller fortellingen kom bedre frem. Samtidig ga de myke skyggene bilde en sterk grad av idealisering (se eksempel av Rafael under). På 1400-tallet var komposisjonen gjerne sidestilt. Det var flere detaljer i bildet og få skygger. Alle de billedlige elementene var derfor like viktige, og når vi studerer disse bildene, må vi selv velge hva vil legge fokus på.

43579-004-22D3EDAC
Raffaello Sanzio, “Madonna del Belvedere”, 1506
lalippina1700
Fra Filippi Lippi, “Madonna col bambino e angeli”, ca. 1450

Visst er det spennende å lese om disse forandringene, og se evolusjonen fra et århundre til et annet. Og visst er høyrenessansens kunst brilliant – det er det ikke til å komme bort ifra. Men likevel, når man befinner seg i Galleria degli Uffizi og tar seg i å måpe av kunstverk etter kunstverk malt av Botticelli og hans læremester Fra Filippo Lippi, eller når man står lamslått foran freskene til Fra Angelico i San Marco klosteret i samme by, da går det ikke an å si at denne kunsten ikke er like fullkommen som Leonardo da Vinci sin. Det kan jeg aldri bli med på. Det er et enkelt stikkord som forklarer hvorfor jeg er så bergtatt av nettopp ungrenessansen; farger! Nettopp fordi skyggeleggingen i bildene er svak, er fargene så klare, og nærmest skinner mot deg fra der de henger på veggen. Jeg blir aldri lei. Er det et museum jeg kan besøke igjen og igjen, så er det Galleria degli Uffizi, og er det en by jeg heller aldri kan få nok av, så er det Firenze.

Annunciazione-Leonardo-da-Vinci-analisi.jpg
Leonardo da Vinci, “Annuciazione”, 1475-80
800px-Botticelli,_annunciazione_di_cestello_02
Sandro Botticelli, “Annunciazione di Cestello”, 1489-90

Så var det denne Botticelli da. Kanskje har du hørt om han før, kanskje ikke? Mest sannsynlig vil du kjenne igjen flere av motivene hans, iallefall om du har vært på ferie i Firenze og/ eller Toscana. Hans Venus pryder en rekke turistgjenstander rundt omkring i regionen. Ikke så rart kanskje, ettersom han er en av Italias mest berømte kunstnere og levde og virket hele sitt liv i Firenze (med unntak av et par år i Roma, der han fikk i oppdrag å male fresker i det sixtinske kapell). En av hans viktigste oppdragsgivere var Medici-familien, som hadde makten i Firenze på denne tiden. Som ekte sønner av renessansen, var Mediciene humanister og opptatt av antikken. Dette vitner mange av kunstverkene som de bestilte om, og Botticelli var faktisk en av de første kunstnerne til å male bilder med mytologiske og allegoriske motiver – noe som man finner flere eksempler av i renessansekunsten.

venus.jpg
Sandro Botticellis Venus
54c515c2634814387b76a3ae932a08b5
Sandro Botticelli, “Ritratto d´uomo con medaglia di Cosimo il Vecchio”, ca 1475
fb8e234f9295d602fb547eb20c7834aa
Sandro Botticelli, “Pallade e il Centauro”, 1482-83

For å ikke provosere kirken for mye, var det derimot vanlig at kunstnerne strebet etter å lage fortellinger som kunne forsone de klassiske greske motivene med kristendommen. Botticellis “La Nascita da Venere” (“Venus Fødsel”) er et eksempel på det. Bildet viser Venus i det hun ankommer øya Kypros etter sin fødsel. Hun står plassert i et stort skjell og er blitt drevet til land av vindguden Zephyr. Zephyr er omfavnet av nymfen Chloris, som er et symbol på kjærlighetsakten. På land venter nymfen Hora, en av de fire årstidene, med en kappe som hun rekker ut til Venus.

0cd78fb5b318fe5882bf475b01504ebc
Sandro Botticelli, “La Nascita di Venere”, ca 1484

Bildet er blitt knyttet til en tekst skrevet av 1400-talls dikteren Angelo Poliziano til Giuliano di Medici. Mange ulike tolkninger av motivet har blitt gitt, men særlig en går igjen; nemlig den at Botticellis mesterverk er et symbol på kjærligheten som vitaliserende energi og kraften bak alt liv. Dette var en idé som sto sterkt i nyplatonisk tenkning, som dominerte det intellektuelle livet i Firenze på 1400-tallet. Både for Botticelli og for Poliziano fremstiller den nakne Venus et av humanistenes store idealer, nemlig åndelig skjønnhet og en ren og edel sjel. Den Venus-fremstillingen som vi ser her – naken, men med det lange håret og en hånd strategisk plassert foran kjønnsorganet, kalles for en Venus Pudica, som betyr “den dydige Venus”. Den kristne sammenlikningen skjønner du kanskje da. Ja, nettopp. Sett fra et kristent perspektiv, blir Venus et bilde på Jomfruen, ren og dydig, samtidig som vannet er et symbol på dåpen. I den kristne dåpen heter det at sjelen fødes på nytt og er renset fri fra all synd. Og hvem er kjærligheten og kraften bak alt liv? Jo, nemlig Gud. Det å knytte kristen tro med fortellingene fra antikken på denne måten var svært vanlig blant humanistene i renessansen. Det var nemlig ikke alle som likte svermeriet for den greske og romerske myteologien så godt… Men munken Girolamo Savonarola får vi ta i et annet innlegg. Ha en strålende kveld alle sammen!

Kilder: Masters of Art, “Botticelli” av Federico Poletti, Prestel Verlag, Munich 2011

Fotofestival og Steve McCurry

IMG_9401
Ragoon, Burma, 2014

Hei der! Jeg håper alle har hatt en fin påske! Det har vi. Palmehelga ble tilbrakt i Valdres, der vi fikk med oss den obligatoriske skituren med appelsin og kvikk lunsj. Deretter ventet noen dager med jobb i Oslo, før vi satte kursen mot Italia og påskefeiring med familien der. Deilig med et par dager ekstra ferie, jeg lover deg det! Det er klart at når vi er på ferie med barna, handler det mest om dem, men noen få voksenaktiviteter klarer vi å lure inn. Som for eksempel en tur innom fotofestivalen i byen Brescia, ved siden av Milano, der det for tiden er en stor utstilling med den berømte fotografen Steve McCurry. McCurry er mannen bak det ikoniske bildet “Afghan Girl” fra 1984, publisert på forsiden av National Geographic i 1985, og som jeg er sikker på at du kjenner til fra før. Han er også medlem av Magnum Photos og har vunnet mange prestisjetunge fotopriser. Dette var derfor en utstilling som jeg absolutt ville få med meg, og jeg må si at den også innfridde på alle måter.

IMG_9411
Chiang Mai, Thailand, 2010
IMG_9403
Havana, Cuba, 2010
IMG_9406
Bombay, India, 1996

Utstillingen i Brescia tok utgangspunkt i McCurrys fotobok “On Reading”, en samling fotografier av mennesker som sitter og leser. Boka er Steve McCurrys hyllest til den legendariske ungarske fotografen André Kertész, god venn og kollega av ham, som også var interessert i motivet lesende mennesker. Når vi leser, forsvinner vi fra omgivelsene rundt oss og trer inn i en annen virkelighet, i eventyrenes og fiksjonenes verden. Det å lese er noe mennesker i alle land har til felles. I Brescia hadde de stilt ut 70 fotografier tatt av McCurry på hans mange reiser rundt i verden. Menneskene i bildene kommer fra helt ulike land og kulturer, og lever helt forskjellige liv. Noen lever i fred, andre i krig, noen er fattige, andre er rike. Felles for de alle er at de sitter med hodet oppslukt i en bok og virker upåvirket av omgivelsene rundt dem. Flere av bildene er ganske utrolige, som gutten i Thailand som lener seg inntil en elefant mens han leser (hadde du turt det?). Som en ramme til McCurrys bilder, hadde museet hengt opp sitater av kjente forfatterere som alle handlet om bøker, sitater som sier noe om hva bøkene gjør med oss, hvilken verdi de har i livene våre. Utstillingen “Leggere” er å se på Museo di Santa Giulio i Brescia fram til september i år, og er verdt turen om du skal på ferie til Nord-Italia i år. Om du ikke har planer om det, men ble interessert i å se flere av bildene fra fotoserien, kan du kjøpe boka Steve McCurrys fotobok “On Reading”,  her .

IMG_9414
Fra utstillingen “Leggere” med Steve McCurry på Museo di Santa Giulia, Brescia, Italia
IMG_9423
Utstillingen står framme til september, og er verdt turen for den som skal til Nord-Italia i år!
IMG_9459
Foligno, Umbria, Italia, 2012
IMG_9463
Sana´a, Yemen, 1997
IMG_9465
New York, USA, 1996
IMG_9434
Sri Lanka, 1995
IMG_9436
Rio di Janeiro, Brasil, 2014
IMG_9426
Roma, Italia, 2011
IMG_9452
Afghanistan, 1984
IMG_9440
Los Angeles, USA, 1991
IMG_9438
Kuwait, 1991
IMG_9415
Burma, 2010
IMG_9421
Rangoon, Burma, 1985
IMG_9424
Libanon, 1982
IMG_9456
Herat, Afghanistan, 1992
IMG_9454
Lourdes, Frankrike, 1989
IMG_9447
Kabul, Afghanistan, 2002
IMG_9417
Kabul, Afghanistan, 2002

IMG_9445

 

If you only read the books that everyone else is reading, you can only think what everyone else is thinking (Huraki Murakami)

Bildedagbok: Firenze

img_9115
Utsikt mot katadralen Santa Maria del Fiore (Il Duomo) fra Giardino di Boboli (Bobolihagen)

img_9112
img_9106
img_9101
img_9114

img_9095
Giardino di Boboli (Bobolihagen)
img_9147
Ponte Vecchio
img_9154
Piazza Santa Trinità
img_9078
Gammelt møter nytt i Firenzes gater
img_8975
Il Duomo
img_8985
Loggia dei Lanzi
img_8965
Il Duomo (Santa Maria del Fiore)
img_8994
Inngangen til Galleria degli Uffizi
img_8987
Replika av Michelangelos David på Piazza della Signoria
img_9030
“Nascita di Venere” av Sandro Botticelli i Galleria degli Uffizi
img_9021
Og Botticellis “Primavera”
img_9071
Leonardo da Vinci

img_9057

img_9056
Il Duomo sett fra terrassen til Galleria degli Uffizi

Bilder fra forrige helg i en av verdens fineste byer, nemlig Firenze. Vi hadde to fantastiske dager der, og nå vil jeg egentlig bare tilbake igjen! Ah Italia…

Frida Kahlo på Palazzo Albergati i Bologna

frida-6
Nickolas Muray, “Portrait of Frida Kahlo”, 1939

Dere, da jeg kom til Italia og oppdaget at det var en Frida Kahlo utstilling å se i Bologna, var det som en ekstra julaften for meg! Om du har fulgt bloggen min en stund nå, har du kanskje fått med deg at jeg har en forkjærlighet for kvinnelige kunstnere. Ikke bare fordi kunsthistorien har hatt en tendens til å sette kvinnene i skyggen av mennene, men også fordi det gjerne gjemmer seg sterke og fascinerende livshistorier bak de kvinnelige kunstnerne. Med det mener jeg selvsagt ikke at mannlige kunstnere er kjedelige å studere, men det er ikke til å komme bort ifra at det å være kvinne og kunstner opp gjennom historien ikke bare har vært lett. De har måttet kjempe med oddsene mot seg, og derfor synes jeg det er ekstra inspirerende og beundringsverdig å lese om livene deres. Ta Frida Kahlo for eksempel – hun ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke i tenårene, og slet resten av livet med skadene som hun pådro seg i den. På tross av dette endte hun opp med å bli en av 1900-tallets mest berømte kunstnere og internasjonal kultfigur kjent langt utenfor kunstsfærens grenser. Mens hun levde, kom hun på mange måter i skyggen av sin ektemann, den store meksikanske maleren Diego Rivera, mens hennes berømmelse i ettertiden har oversteget hans.

self-portrait-as-a-tehuana-1943
Frida Kahlo, “Selfportrait as a Tehuana (Diego on My mind), 1943

Utstillingen i Bologna tar derimot utgangspunkt i den berømte Gelman-samlingen og forteller historien bak den. Jacques Gelman var en russisk jøde og filmskaper, som rett før andre verdenskrig flyktet til Mexico der han traff tjekkiske Natasha Zahalkaha, som han giftet seg med. Da Diego Rivera malte Natashas portrett, ble det starten på en stor samlervirksomhet, og ekteparet endte opp med å bli beskyttere av meksikansk kunst. Alle verkene i utstillingen er altså hentet fra Gelmans samling. Forutenom verk av Frida Kahlo og Diego Rivera, er andre meksikanske kunstnere fra tiden representert, deriblant Rufino Tamayo, María Izquierdo, David Alfaro Siqueiros og Ángel Zárraga. Frida er derimot utstillingens store stjerne, og har fått en hel etasje viet til seg. Diego Rivera og de andre kunstnerne vises i etasjen under. Utstillingen starter også der, men disse rommene føles mer som en oppvarming til høydepunktet som skal komme, nemlig Frida-delen i overetasjen. Noe som er påfallende i utstillingen er at Diegos rolle på mange måter er redusert til Fridas ektemann, på tross av den berømte kunstneren han var. Det er kanskje tidens ironi, tenker jeg –  den gang de levde var det motsatt, nå er det blitt slik.

portrait-of-natasha-gelman-1943
Frida Kahlo, “Portrait of Natasha Gelman”, 1943

For kjærlighetsforholdet deres blir viet mye oppmerksomhet – uten at Diego kommer særlig godt ifra det. Ekteskapet (eller ekteskapene må man vel si, for de var gift to ganger) fremstilles som noe sorgfullt for Frida. Det er kjent at Diego var utro mot henne (blant annet med Fridas egen søster!), og det første vi kan lese i utstillingskatalogen er et sitat av Frida selv, der hun sier at hennes to ulykker i livet var trafikkulykken som nesten kostet henne livet, og Diego. Og det er da også som “smertens kunstner” at Frida har blitt berømt. De fleste tekster om kunstneren drar fram dette poenget. Hun levde et liv med mye lidelse, smerte på både fysisk og psykisk plan, som hun visualiserte i maleriene sine. Også utstillingen i Bologna orienterer seg hovedsakelig rundt dette temaet. I en presentasjon av Frida Kahlo kommer man selvsagt ikke bort ifra dette aspektet, men det hadde vært interessant med en utstilling som ga oss andre perspektiver utover dette også. Mitt inntrykk er at selv om livet hennes var preget av mye vondt, var det også glede, varme og lidenskap der. Ikke minst kommer det siste frem i fotografiene av henne og Diego i politiske demonstrasjoner. De var begge to aktive medlemmer av kommunistpartiet – og det er faktisk påstått at Frida hadde en kort affære til den sovjetiske lederen Lev Trotskij.

kahlo.jpg
Frida Kahlo, “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!, 1949

Men for å komme til høydepunktet i denne utstillingen, som for meg definitivt var Fridas selvportretter- så flotte og mektige i seg selv at det ikke spiller noen rolle hvilken kontekst en kurator har plassert dem i. Bildene henger der på veggen som vakre, mystiske og fargerike gåter. Det flotteste verket de hadde med var uten tvil “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!”(se over). I dette bildet fremstiller Frida seg selv som Moder Jord og hele hennes liv har fått plass innenfor de fire billedrammene. I sitt fang holder hun Diego, hennes ektemann, som både elsket og bedro henne på samme tid. Han er hennes kjærlighet, men også hennes smerte. Hun holder ham som en baby, en baby hun lengtet etter, men på grunn av den grufulle trafikkulykken aldri kunne få. Det blir et uttrykk for hennes drømmer – og sorger. En kvinneskikkelse holder så sine hender rundt Frida igjen. Det kommer melk ut av hennes nakne bryst og trær og kaktusplanter vokser ut av henne. Hun er et symbol på moderlandet, på Mexico, det land som kunstneren tilhører. Bak henne igjen skimter vi universets tosidede ansikt, der kontrasten mellom det lyse (dagen) og det mørke (natten) er satt opp mot hverandre. Universet holder sine hender rundt Mexico, og slik forenes alle bitene inn i en sirkel av omfavnelser; The Love Embrace of the Universe – eller (enda finere) på spansk El Abrazo de Amor de el Universo. Jeg synes at bildet er rørende vakkert, og er blant de kunstverkene som jeg liker aller best. Andre kjente verk som “Self Portrait as a Tehuana” fra 1943 (se helt øverst) og “Me and My Doll” fra 1937 (se helt nederst) var også med i utstillingen.

Ved siden av Fridas malerier består utstillingen av en mengde fotografier og videoer av henne (Den 3-år gamle datteren min ble helt oppslukt av en video av Frida der hun putter blomster i håret). Noe annet jeg likte var var en gjenskapning av Fridas rom som de hadde satt opp. Likheten fra fotografier av det virkelige rommet var slående. En annen sal igjen var dedikert til mote, signert flere av nåtidens mest berømte designere, som alle har latt seg inspirere av Frida Kahlos karakteristiske, meksikanske stil. Fargene i disse antrekkene var fantastiske; sterke, kontrastfulle og lidenskapelige – akkurat som kvinnen selv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive som du forstår, men dette innlegget har allerede blitt altfor langt. Men med Frida Kahlo fikk definitivt kunståret 2017 best mulig start for meg. Hvilke utstillinger drømmer du om å se i år?

frida-meandmydoll
Frida Kahlo, “Me and My Doll”, 1937

Bildedagbok IV

img_8719
Bologna
img_8698
Bologna
img_8707
Bologna
img_8748
Ferrara
img_8750
Ferrara
img_8725
Ferrara

Å, hvilken fin start på året vi har hatt; deilige dager i Italia med familie og venner. Vi har startet hver dag med en cappuccino i sola (strengt tatt innendørs, men en sol som skinner gjennom vinduet klokka 07.30 om morgenen var svært så etterlengtet for oss i disse dager!), før vi har satt kursen mot en eller annen by. Så har vi ruslet rundt i smale gater og smug, gått på marked og funnet oss en piazza der barna har kunnet springe fritt omkring. Vi har kost oss med firetimers familieluncher rundt lange bord, og definitivt spist altfor mye salame, pecorino, cappeletti og bistecca – og sikkert hundre ulike typer av panettone. Og vi har til og med klart å gjennomføre siesta på hele familien om ettermiddagen, slik at vi har kunnet ta med oss barna ut på restaurant om kvelden, du vet, slik som italienerne gjør, og uten at det ender med bare skrik, som det har brukt å gjøre tidligere med våre barn som er vant til å legges klokka sju. Her kommer enda noen bilder fra ferien vår, denne gangen fra Bologna og Ferrara; sistnevnte en by jeg definitivt anbefaler alle å besøke om dere skulle befinne dere i Emilia-Romagna regionen. En liten perle av en renessanseby, som er en del av verdensarvlisten til UNESCO. Nå er strengt tatt halve Italia på den listen, men allikevel – Ferrara er veldig fin. Ikke har turismen klart å ødelegge sjarmen dens enda heller, noe som iallefall er et stort pluss for meg. Det snakkes faktisk italiensk rundt deg, og for å gjøre deg forstått, må du kanskje prøve deg på noen italienske gloser og gester. Men det er jo bare moro, er det ikke? Ønsker dere alle en god kveld videre!