Bildedagbok fra Piemonte

fullsizeoutput_23c
Neive
fullsizeoutput_2f0
Grønne åser dekket av vinranker så langt øye kan se…
fullsizeoutput_39d
Asti
fullsizeoutput_362
Barolo
fullsizeoutput_2fb
Neive
fullsizeoutput_379
Barolo
fullsizeoutput_31b
Torino
fullsizeoutput_2cc
Barbaresco
IMG_0281
Neive
IMG_0617
Asti
fullsizeoutput_301
Torino
fullsizeoutput_34f
Ca’ d’Olga i La Morra
fullsizeoutput_242
Neive
fullsizeoutput_2d3
Barbaresco

Hei der! Alt bra? Håper dere alle nyter sommeren, ferie eller ei. Vi er (noe motvillig) hjemme igjen fra Italia. I skrivende stund sitter jeg i godstolen i stua og ser ut på regnet som plasker ned på balkongen. Overgangen fra godt over 35 varmegrader og sol hver eneste dag føles litt brutal, jeg må innrømme det. Denne uka har vi tatt på barna støvler istedenfor sandaler for å gå i barnehagen, og selv har jeg måttet ha på meg en jakke for første gang på lenge. 3 (snart 4) -åringen spør hver dag hvorfor vi ikke kan reise tilbake til Italia, “der sola bor” (“I Norge er det bare regnet som bor, mamma!”) og mannen ergrer seg over skandinavisk klima: “Vi må huske på å kjøpe nye vintersko til barna snart”, sa han idag tidlig. “Ja, men nå er det ikke vinter helt enda da”, svarte jeg. “Nei, men om to eller tre uker så er den vel her”, var det noe sarkastiske svaret jeg fikk tilbake. En må jo bare le, men etter å ha hatt grader mellom 35 og 40 en lang stund, føles faktisk våre beskjedne 20 plussgrader nesten som vinter.

Med andre ord, lengselen tilbake til ferielivet og varmen er ganske stor i denne familien om dagen. Derfor har jeg funnet fram noen bilder fra den siste uka vår, som jeg tenkte å dele med dere. Vi har lenge hatt lyst til å reise til Piemonte og vindistriktet Le Langhe, blant annet kjent for vinene Barolo og Barbaresco, og i sommer tok vi turen. Våre forventninger ble innfridd og vel som det. For meg som elsker Toscana var dette en drøm, for landskapet har mange fellestrekk med den vakre toskanske naturen. Du har de samme grønne åsene dekket av vinranker og de samme små middelalderlandsbyene. Fordelen er at det ikke er like mange turister i Piemonte. Jeg falt pladask for særlig La Morra, Barbaresco og Neive, men også Barolo, Alba og Asti er verdt et besøk. Ettersom storbyen Torino bare er en halvtime unna, tok vi turen dit også. Det var første gangen for meg, og jeg har lenge hatt lyst til å reise til nettopp Torino, ettersom det er en svært kulturell by med mange spennende museer og gallerier å utforske. Nå fikk jeg ikke så mye tid til det den her gangen, men besøket ga mersmak og det er definitivt ikke siste gang vi setter våre ben i både Torino og Piemonte.

Jeg kommer definitivt til å lage flere innlegg om Italia, men nå må jeg komme meg videre, for jobb og hverdagsliv kaller. Det er bare å innse at ferien er et tilbakelagt kapitel den her gangen! Ønsker dere alle en fin fredag og god helg! (Også får vi krysse fingrene for at været tar seg opp et par hakk snart, for dette regnet er ikke mye å rope hurra for akkurat!)

Frida Kahlo på Palazzo Albergati i Bologna

frida-6
Nickolas Muray, “Portrait of Frida Kahlo”, 1939

Dere, da jeg kom til Italia og oppdaget at det var en Frida Kahlo utstilling å se i Bologna, var det som en ekstra julaften for meg! Om du har fulgt bloggen min en stund nå, har du kanskje fått med deg at jeg har en forkjærlighet for kvinnelige kunstnere. Ikke bare fordi kunsthistorien har hatt en tendens til å sette kvinnene i skyggen av mennene, men også fordi det gjerne gjemmer seg sterke og fascinerende livshistorier bak de kvinnelige kunstnerne. Med det mener jeg selvsagt ikke at mannlige kunstnere er kjedelige å studere, men det er ikke til å komme bort ifra at det å være kvinne og kunstner opp gjennom historien ikke bare har vært lett. De har måttet kjempe med oddsene mot seg, og derfor synes jeg det er ekstra inspirerende og beundringsverdig å lese om livene deres. Ta Frida Kahlo for eksempel – hun ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke i tenårene, og slet resten av livet med skadene som hun pådro seg i den. På tross av dette endte hun opp med å bli en av 1900-tallets mest berømte kunstnere og internasjonal kultfigur kjent langt utenfor kunstsfærens grenser. Mens hun levde, kom hun på mange måter i skyggen av sin ektemann, den store meksikanske maleren Diego Rivera, mens hennes berømmelse i ettertiden har oversteget hans.

self-portrait-as-a-tehuana-1943
Frida Kahlo, “Selfportrait as a Tehuana (Diego on My mind), 1943

Utstillingen i Bologna tar derimot utgangspunkt i den berømte Gelman-samlingen og forteller historien bak den. Jacques Gelman var en russisk jøde og filmskaper, som rett før andre verdenskrig flyktet til Mexico der han traff tjekkiske Natasha Zahalkaha, som han giftet seg med. Da Diego Rivera malte Natashas portrett, ble det starten på en stor samlervirksomhet, og ekteparet endte opp med å bli beskyttere av meksikansk kunst. Alle verkene i utstillingen er altså hentet fra Gelmans samling. Forutenom verk av Frida Kahlo og Diego Rivera, er andre meksikanske kunstnere fra tiden representert, deriblant Rufino Tamayo, María Izquierdo, David Alfaro Siqueiros og Ángel Zárraga. Frida er derimot utstillingens store stjerne, og har fått en hel etasje viet til seg. Diego Rivera og de andre kunstnerne vises i etasjen under. Utstillingen starter også der, men disse rommene føles mer som en oppvarming til høydepunktet som skal komme, nemlig Frida-delen i overetasjen. Noe som er påfallende i utstillingen er at Diegos rolle på mange måter er redusert til Fridas ektemann, på tross av den berømte kunstneren han var. Det er kanskje tidens ironi, tenker jeg –  den gang de levde var det motsatt, nå er det blitt slik.

portrait-of-natasha-gelman-1943
Frida Kahlo, “Portrait of Natasha Gelman”, 1943

For kjærlighetsforholdet deres blir viet mye oppmerksomhet – uten at Diego kommer særlig godt ifra det. Ekteskapet (eller ekteskapene må man vel si, for de var gift to ganger) fremstilles som noe sorgfullt for Frida. Det er kjent at Diego var utro mot henne (blant annet med Fridas egen søster!), og det første vi kan lese i utstillingskatalogen er et sitat av Frida selv, der hun sier at hennes to ulykker i livet var trafikkulykken som nesten kostet henne livet, og Diego. Og det er da også som “smertens kunstner” at Frida har blitt berømt. De fleste tekster om kunstneren drar fram dette poenget. Hun levde et liv med mye lidelse, smerte på både fysisk og psykisk plan, som hun visualiserte i maleriene sine. Også utstillingen i Bologna orienterer seg hovedsakelig rundt dette temaet. I en presentasjon av Frida Kahlo kommer man selvsagt ikke bort ifra dette aspektet, men det hadde vært interessant med en utstilling som ga oss andre perspektiver utover dette også. Mitt inntrykk er at selv om livet hennes var preget av mye vondt, var det også glede, varme og lidenskap der. Ikke minst kommer det siste frem i fotografiene av henne og Diego i politiske demonstrasjoner. De var begge to aktive medlemmer av kommunistpartiet – og det er faktisk påstått at Frida hadde en kort affære til den sovjetiske lederen Lev Trotskij.

kahlo.jpg
Frida Kahlo, “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!, 1949

Men for å komme til høydepunktet i denne utstillingen, som for meg definitivt var Fridas selvportretter- så flotte og mektige i seg selv at det ikke spiller noen rolle hvilken kontekst en kurator har plassert dem i. Bildene henger der på veggen som vakre, mystiske og fargerike gåter. Det flotteste verket de hadde med var uten tvil “The Love Embrace of the Universe, The Earth (Mexico), Myself, Diego and Señor Xólot!”(se over). I dette bildet fremstiller Frida seg selv som Moder Jord og hele hennes liv har fått plass innenfor de fire billedrammene. I sitt fang holder hun Diego, hennes ektemann, som både elsket og bedro henne på samme tid. Han er hennes kjærlighet, men også hennes smerte. Hun holder ham som en baby, en baby hun lengtet etter, men på grunn av den grufulle trafikkulykken aldri kunne få. Det blir et uttrykk for hennes drømmer – og sorger. En kvinneskikkelse holder så sine hender rundt Frida igjen. Det kommer melk ut av hennes nakne bryst og trær og kaktusplanter vokser ut av henne. Hun er et symbol på moderlandet, på Mexico, det land som kunstneren tilhører. Bak henne igjen skimter vi universets tosidede ansikt, der kontrasten mellom det lyse (dagen) og det mørke (natten) er satt opp mot hverandre. Universet holder sine hender rundt Mexico, og slik forenes alle bitene inn i en sirkel av omfavnelser; The Love Embrace of the Universe – eller (enda finere) på spansk El Abrazo de Amor de el Universo. Jeg synes at bildet er rørende vakkert, og er blant de kunstverkene som jeg liker aller best. Andre kjente verk som “Self Portrait as a Tehuana” fra 1943 (se helt øverst) og “Me and My Doll” fra 1937 (se helt nederst) var også med i utstillingen.

Ved siden av Fridas malerier består utstillingen av en mengde fotografier og videoer av henne (Den 3-år gamle datteren min ble helt oppslukt av en video av Frida der hun putter blomster i håret). Noe annet jeg likte var var en gjenskapning av Fridas rom som de hadde satt opp. Likheten fra fotografier av det virkelige rommet var slående. En annen sal igjen var dedikert til mote, signert flere av nåtidens mest berømte designere, som alle har latt seg inspirere av Frida Kahlos karakteristiske, meksikanske stil. Fargene i disse antrekkene var fantastiske; sterke, kontrastfulle og lidenskapelige – akkurat som kvinnen selv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive som du forstår, men dette innlegget har allerede blitt altfor langt. Men med Frida Kahlo fikk definitivt kunståret 2017 best mulig start for meg. Hvilke utstillinger drømmer du om å se i år?

frida-meandmydoll
Frida Kahlo, “Me and My Doll”, 1937

Bildedagbok IV

img_8719
Bologna
img_8698
Bologna
img_8707
Bologna
img_8748
Ferrara
img_8750
Ferrara
img_8725
Ferrara

Å, hvilken fin start på året vi har hatt; deilige dager i Italia med familie og venner. Vi har startet hver dag med en cappuccino i sola (strengt tatt innendørs, men en sol som skinner gjennom vinduet klokka 07.30 om morgenen var svært så etterlengtet for oss i disse dager!), før vi har satt kursen mot en eller annen by. Så har vi ruslet rundt i smale gater og smug, gått på marked og funnet oss en piazza der barna har kunnet springe fritt omkring. Vi har kost oss med firetimers familieluncher rundt lange bord, og definitivt spist altfor mye salame, pecorino, cappeletti og bistecca – og sikkert hundre ulike typer av panettone. Og vi har til og med klart å gjennomføre siesta på hele familien om ettermiddagen, slik at vi har kunnet ta med oss barna ut på restaurant om kvelden, du vet, slik som italienerne gjør, og uten at det ender med bare skrik, som det har brukt å gjøre tidligere med våre barn som er vant til å legges klokka sju. Her kommer enda noen bilder fra ferien vår, denne gangen fra Bologna og Ferrara; sistnevnte en by jeg definitivt anbefaler alle å besøke om dere skulle befinne dere i Emilia-Romagna regionen. En liten perle av en renessanseby, som er en del av verdensarvlisten til UNESCO. Nå er strengt tatt halve Italia på den listen, men allikevel – Ferrara er veldig fin. Ikke har turismen klart å ødelegge sjarmen dens enda heller, noe som iallefall er et stort pluss for meg. Det snakkes faktisk italiensk rundt deg, og for å gjøre deg forstått, må du kanskje prøve deg på noen italienske gloser og gester. Men det er jo bare moro, er det ikke? Ønsker dere alle en god kveld videre!

Bildedagbok fra Italia II

img_8574-pixlrimg_8583-pixlrimg_8575-pixlrimg_8568-pixlrimg_8590-pixlrJulekrybber er stort i Italia, du finner dem overalt – både offentlig og privat. Mange er store, med statuer i riktig menneskestørrelse. En av de mest kjente i Emilia Romagna-regionen, der vi befinner oss nå, er den flytende julekrybben i kystbyen Cesenatico, ca. 20 km nord for Rimini. Her har de plassert julekrybben i en båt på kanalen som går gjennom byens sentrum. I båtene rundt er det satt opp statuer av lokale fiskere som alle er på vei til krybben, og et lite steinkast fra kanalen finner du de hellige tre kongene som er på vei med kamelen sin. Et morsomt konsept, og statuene er så fine at jeg bare måtte dele noen bilder med dere.

Bildedagbok fra Italia I

img_8441img_8442img_8443img_8454img_8456-1img_8462img_8466img_8547img_8563img_8502

Hei og hopp! Jeg håper dere alle har hatt en fin romjul! Vi er for tiden hos svigers i Italia, og jeg tenkte det kunne være moro å dele noen bilder fra ferien vår her nede. Italia er jo den perfekte destinasjonen for alle kunstinteresserte, så kanskje dere får inspirasjon til nytt reisemål i 2017? Bildene over er alle fra Ravenna, en by berømt for sine tidlig kristne mosaikker. Jeg skrev om dem tidligere i år, og du finner det innlegget her. Håper den siste dagen i 2016 blir en god en for dere alle!

Ekebergparken

IMG_7065

IMG_6995
Louise Bourgeois, The Couple, 2003
IMG_6996
The Couple – sett nedenfra
IMG_7057
Damien Hirst, Anatomy of an Angel, 2008
IMG_7055
Anatomy of an Angel sett forfra
img_5543
Richard Hudson, Marilyn Monroe, 2002
IMG_7067
Salvador Dali, Vénus aux Tiroirs, 1936
IMG_7069
Gustav Vigeland, Mann og Kvinne, Adorasjon, 1908
IMG_7064
Sean Henry, Walking Woman, 2010

IMG_7033

Hei alle sammen! Håper dere har hatt en fin uke så langt. Her flyr dagene avgårde, og det er ikke til å tro at vi er godt igang med september allerede. Nå har vi bodd i Oslo i over ett år, og jeg skjønner ikke hvor tida har blitt av. Det føles virkelig som at det var igår, og ikke ifjor sommer, at vi satt i flyttebilen fra Stockholm. Men det var ikke det jeg ville prate om idag. Stikker egentlig bare innom for å legge ut noen bilder fra helgas utflukt til Ekebergparken. Du som følger meg på Instagram, har kanskje fått med deg at vi var der. Og jeg må si, det ble en veldig hyggelig dag! Natur og kunst i vakker forening, samt en husdyrpark til barna – parken har virkelig noe å tilby både store og små! Og når sola i tillegg gledet oss med sitt nærvær, ble dagen en suksess! Over ser dere noen bilder av skulpturene i parken. Med en forkjærlighet for Louise Bourgeois, var nok hennes statue “The Couple” min favoritt, men jeg må også si at Damien Hirsts “Anatomy of an Angel” er ganske kul. Og beliggenheten valgt for den, med nydelig utsikt over Oslofjorden, er jo helt strålende! I tillegg til de vist over på bildene, finner du skulpturer av Auguste Rodin, Pierre-Auguste Renoir, Sarah Lucas, Per Inge Bjørlo og mange andre kjente navn på Ekeberg. Det er faktisk ganske imponerende hva de har fått til. Et godt Oslotips med andre ord. Ha en fin lille lørdag alle sammen!

Bilder: Privat