Maximilian Estrada – Le Photographeur

Maximilian Estrada – Le Photographeur

Maximilian Estrada
f. 05.06.1980

Bor: Stockholm, Sverige
Familie: Kona Nelli og sønnen Santiago (10mnd)
Aktuell som: Kunstnere vi følger med på i 2017
@lephotographeur (Flickr, Insta, Twitter)

Da  jeg bodde i Stockholm, var jeg så heldig å bli kjent med svensk-chilenske Maximilian Estrada, en enestående fotograf, som er like sympatisk og ydmyk som han er bra på å ta bilder. Maximilian, eller Max som han kalles, er av den typen som aldri selv helt forstår hvor flink han er, og kan til tider være overdrevent streng mot seg selv. Den fødte perfeksjonist altså, men så blir også resultatet alltid deretter. Ettersom Max er en av mine favorittfotografer, har jeg lenge hatt lyst til å skrive om ham her på Kunstsnakk. Derfor ble jeg kjempeglad da han gikk med på å stille opp på et intervju. Mitt tips til deg før du fortsetter å lese er å følge Max på Insta med engang, for han har en kjempefin konto der. Du finner ham som @lephotographeur. Fint, nå som det er gjort, skal jeg fortelle mer om hvordan det gikk da jeg traff Max for en liten samtale om fotografi.

16558797_10155708975539186_1423867410_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2015. © All rights reserved.

Hei Max! Så lenge jeg har kjent deg, har du vært lidenskapelig opptatt av fotografi. Jeg tror ikke at jeg noensinne har sett deg uten et kamera i hånden – eller hengende rundt halsen. Hvordan oppsto interessen for fotografi, og hvor lenge har du egentlig fotografert?
Max: Mitt vanlige svar på dette er at interessen tok til da jeg bodde i Budapest, Ungarn. Jeg forelsket meg i byens kontraster – det nye mot det gamle, kommunismen mot kapitalismen osv. Så jeg tror det var en kombinasjon av den byens skjønnhet og mangfold, samt min egen forkjærlighet for duppedingser som gjorde det. Jeg har alltid likt tekniske ting, og gjennom fotografiet fikk jeg sjansen til å kombinere begge verdener. Men egentlig tror jeg at det bare var min kreative side som ville ut. I mange år drev jeg mye med idrett, og jeg tror oppholdet i Budapest fikk meg til å innse at tiden var kommet for å utforske mine kreative sider mer.

16466676_10155708975294186_1449918633_o
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Atacaman flamingo, 2012. © All rights reserved.

Hva inspirerer deg?
Jeg er veldig interessert i, og fascinert av, den fotojournalistiske delen av fotografi. Jeg liker det dokumentariske aspektet, og hvordan det kan påvirke og inspirere. For øyeblikket er jeg selv langt fra et fotojournalistisk uttrykk, men jeg prøver meg fram og tror at jeg må gjennom noen sjangre for å komme til det dokumentariske fotografiet. Først og fremst må jeg finne stemmen min, og mine historier å fortelle. Slik det er nå, tar jeg for det meste bilder av det som jeg ser. Motivet kan være fint, men jeg ønsker likevel å fylle et fotografi med et dypere innhold, og dette er noe som jeg har mer fokus på nå.

16559412_10155708975189186_433074039_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.
16558442_10155708975554186_1641277522_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.

Hvem er din favorittfotograf eller fotografer? 
Det er på mange måter en morsom tilfeldighet at mesteparten av mine favorittfotografer er fra Ungarn. Da fotointeressen tok til, så jeg på bilde etter bilde etter bilde, og jeg forelsket meg, som mange andre, i de svarthvite bildene… Og etter å ha sett på det som føltes som tusener av svarthvite fotografier, var det noen få som begynte å utmerke seg. Noen av de bildene var tatt av Robert Capa, en av fotografihistoriens mest berømte fotografer. Også oppdaget jeg en venn av Capa, han som av mange betraktes som tidenes største fotograf av dem alle, nemlig André Kertész. Senere ble Martin Munkacsi lagt til i listen over mine favoritter, sammen med Henri Cartier-Bresson og Sebastião Salgado. Dette er alle fotografer som jeg beundrer og henter inspirasjon fra. Så med andre ord, mine favoritter er tre ungarere, en franskmann og en brasilianer.

16522642_10155708975504186_164790575_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Hva er det du ønsker å fange i et bilde? Vil du si at det er ditt eget inntrykk av noe, en følelse, et øyeblikk – eller noe annet? Ønsker du at bildet skal fortelle en historie, eller er du mer interesert i det formale aspektet, slik som farger, komposisjon og lyssetting? Eller kanskje en blanding av alt det?
Som sagt er jeg på et stadie der jeg fortsatt prøver meg mye fram, og som regel tar jeg bilde av det som jeg tilfeldgivis ser. Fram til nå har det derimot blitt mye reisefotografi. Men målet mitt er å fortelle en historie. Jeg har ideer til ulike fortellinger, men jeg føler ikke at de fortellingene har “satt seg fast” i hodet mitt enda. Den seneste tiden har jeg også interessert meg mer og mer for portretter, både “on” og “off site”, noe som betyr både “gateportrett” og studioportrett. Så portrettfotografi er et område som jeg vil bruke mer tid på. Når alt kommer til alt, er jeg fortsatt på leting etter mitt eget uttrykk og den sjangeren som passer meg best. Frem til nå er det fortsatt en blanding, men når jeg begynner å spesialisere meg, får vi se hvor jeg ender opp. Det er en reise av oppdagelser, prøving og feiling

16521683_10155708975514186_1502429953_n
Maxmilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2017. ©All rights reserved.

Hvis du må velge tre fotografier som du er særlig fornøyd med selv – hvilke tre er det, og hvorfor?  
Det må være disse tre. To av dem er tatt med analogt kamera og ett av dem er digitalt. Det digitale er et portrett som jeg har kalt “The Old Man and the Sea”, og jeg tok det i Puerto Natales i Patagonia, Chile. Jeg var der med min kone i 2012, og mens vi gikk rundt i den lille landsbyen så vi en gammel mann som arbeidet med båten sin. Jeg gikk bort til ham, Pedro Leiva het han, og jeg snakket med ham en stund. Tanken var å ta et bilde av ham mens han jobbet på båten. Jeg tok noen, men dette her hvor han står oppreist er det bildet som jeg liker best. Når jeg ser på dette bildet ser jeg en stolt mann, men også noen som kanskje ikke har hatt det enkleste livet. Likevel ser man en stor del av verdighet der – en mann som er stolt av å gjøre det han gjør, uansett hva. En mann som, selv om han blir eldre og eldre, fortsatt elsker å arbeide med båten sin og være ved sjøen.

16176162_10155642398049186_2058733210_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), The Old Man and the Sea, 2012. ©All rights reserved.
16127994_10155642398289186_867644558_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Abandoned post, 2014. ©All rights reserved.
16118499_10155642398279186_1824400261_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Sometimes a title is not required, 2014. ©All rights reserved

De andre to, de analoge bildene, ble tatt på øya Amorgos i Hellas. Ettersom jeg ikke hadde luksusen av et digitalt kamera, måtte jeg bare stole på at komposisjonen funket ved å se gjennom linsa på kameraet. Mens jeg gikk rundt i den lille landsbyen Chora på Amorgos, kom jeg over disse to stedene, og jeg forestilte meg hvordan fotografiene kunne se ut. Så forsøkte jeg å komponere bildene slik som jeg så dem i hodet mitt. Grunnen til at jeg liker dem, er at resultatet ble slik som jeg hadde forestilt meg.

Litt mer om selve prosessen. Hvordan jobber du? Planlegger du motivene i forkant – eller har du en mer spontan tilnærming? Jobber du med analogt eller digitalt foto, med farger eller svarthvitt? Behandler du bildene i etterkant – isåfall hvilke verkøy bruker du?

For øyeblikket har jeg en spontan tilnærming og fotograferer det som jeg kommer over, men dette er noe jeg forsøker å forandre på med analogt fotografi. Jeg elsker følelsen av å bruke gamle kameraer og er glad i hele den analoge prosessen. Det er vanskeligere på det settet at hvert “klikk” koster penger ved at jeg bruker film. Jeg må derfor ha en god idé om komposisjon og riktig eksponering på forhånd. Med digitalt kamera kan jeg bare ta bilde etter bilde til jeg får det resultatet som funker. Jeg føler at analogt kamera inspirerer deg mer til å være mer kreativ, til å finne den komposisjonen som virkelig fungerer. Det fine med digitale kameraer er at du har muligheten til å redde små feil i etterkant, og at du kan øve og ta tusenvis av bilder uten at det koster deg en Tesla. Jeg er fan av begge metodene. Jeg forsøker også å involvere musikk i den kreative prosessen. Med det mener jeg ulike sanger som setter meg i ulikt humør. Når jeg så går ut og tar bilder, hører jeg på musikken og forsøker å fange den følelsen som sangen gir meg – med kameraet. Jeg har ikke gjort det enda, men det er noe jeg ønsker å teste. Når det gjelder å behandle bilder, bruker jeg standard Lightroom/Photoshop. Jeg prøver derimot å ikke overdrive med etterbehandlingen. Om komposisjonen er god, behøver bildet bare litt mer skarphet og noe kurvejustering. Ideen er å gjøre digitalt fotografi så nære det analoge som mulig.

16468851_10155708975434186_1167187091_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Bicycle, 2013. ©All rights reserved

Hva er favorittkameraet ditt – og hvilket utstyr klarer du deg ikke uten?  
Å, dette er et tema som jeg har slitt mye med. Litt fordi jeg ikke har funnet helt min vei enda, og på grunn av det har jeg kjøpt og solgt utstyr frem og tilbake ganske lenge. Jeg må si at ENDELIG – for ikke lenge siden – har jeg slått meg til ro på dette området. Etter å ha utviklet meg som fotograf, og funnet frem til hvilke områder jeg ønsker å jobbe med, har jeg tilslutt innsett at ett kamera ikke “er nok”. Så nå har jeg tre, som alle dekker ulike behov. Nikon D8ooE er et megapixel monster. Dette bruker jeg for “episke” bilder – når jeg ønsker så mange detaljer og stor oppløsning som mulig, som for eksempel studioarbeider og landskapsmotiver. Det kameraet jeg tyr til for alt mulig annet er Nikon Df, et kamera i retrostil med en kjempbra sensor som har stor lysfølsomhet. Det innebærer at man kan få bilder i svært god kvalitet selv med veldig lite lys. Dette er viktig, for det blir veldig mørkt i Sverige om vinteren. Og tilslutt så har jeg et Nikon FM3a, et analogt kamera. Dette bruker jeg når jeg føler lysten for å ta analoge bilder og skape analoge uttrykk. Så mitt favorittmerke er som du ser Nikon, og en ting disse kameraene har til felles er at de har en sensor i fullformat. Så sensor i fullformat er nok hva jeg ikke kan leve uten!

16507749_10155708975139186_901869220_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Kan du med noen få ord beskrive den rollen som fotografiet spiller i livet ditt? Hva gir det deg? 
Fotografiet har vekket den kreative siden i meg , en side som jeg gjerne vil utforske videre. Før var jeg mest interessert i sport og idrett, men det blir det stadig mindre av. Noe som forsåvidt også kommer av at jeg har en kone og sønn som trenger min oppmerksomhet. Jeg må derfor prioritere tiden min, noe som ikke alltid er enkelt. Men for å svare på spørsmålet, fotografiet er min kreative styrke, et inspirerende element i livet mitt, som har hjulpet meg – eller kanskje pushet meg – til å stille spørsmål om livet generelt. Spørsmål som: “Hva er viktig?”, “Hvorfor og hvordan kan verden være så urettferdig?”, “Kan jeg skape en forskjell med fotografiet?” osv. En økende bevissthet om samfunnsspørsmål og et mer kreativt sinn – det er hva fotografiet har gitt meg.

16558578_10155708975509186_1837210212_n
Maximilian Estrada, Attention by turning, 2015. © All rights reserved.

Så til det siste spørsmålet. Hvordan vil du selv beskrive arbeidet ditt som en helhet? Om noen skulle skrive en oppsummering av Maximilians fotografier – hvilket nøkkelord tror du de ville ha brukt for å beskrive dem?  
Slik jeg tenker, ville jeg sagt at mine fotografier fra rundt 2010 og fram til idag har handlet om å fange det som øynene mine ser og liker. En tanke jeg har hatt når jeg tar bilder er: “Er det fint nok til å være på en vegg?” og som regel synes jeg det. Det er klart, jeg er streng mot meg selv og føler hele tiden at mine fotografier ikke er bra nok, men dette kan komme av at jeg selv mener jeg kan gjøre bedre. Det jeg ønsker å fokusere mer på nå i fremtiden er det emosjonelle innholdet. Så mitt tidlige arbeid (som jeg har nå) har handlet om “inntrykk og kunstnerisk uttrykk” mens mine kommende bilder vil handle mer om innhold, fortellinger – og forsøket på å vekke en eller annen følelse hos beskueren.

Se flere av Maximilians bilder på Flickr . Om du er interessert i å kjøpe et av hans bilder, ta kontakt med meg.

Munch Mandag: Selvportrett med sigarett

Munch-foto-Selvportrett-med-sigarett.jpg
Edvard Munch, Selvportrett med sigarett, 1895

Så var det mandag igjen, og juleferien nærmer seg med stormskritt! Jeg regner med at jeg ikke er alene om å glede meg til noen dager med fri. Det skal bli ordentlig godt å roe ned litt, selv om jeg egentlig er veldig glad i desember. Det er koselig med alt som skjer, men mye å huske på. Imorgen er det Lucia, og idag er det faktisk et aldri så lite Munch-jubileum. Visste dere det? For nøyaktig 153 år siden, på den 12. desember 1863, kom nemlig vår store maler til verden. Han ble født på Løten i Hedmark, men familien flyttet kort tid senere til Kristiania, der Munch og søsknene vokste opp. For å markere Munchs 153-årsdag, har jeg valgt ut “Selvportrett med sigarett” til denne ukas Munch Mandag. Synes faktisk at bildet passer anledningen godt. Et portrett av kunstneren selv er jo som seg hør og bør på bursdagen hans, samtidig som bildets mørke farger og svake belysning passer godt dagen før Lucia. Er du ikke enig?

I denne fremstillingen viser Munch seg som både en moderne og mystisk kunstner. Moderne på grunn av klærne og sigaretten naturligvis, men også mye på grunn av det fremtrende blikket. Jeg skal utdype hva jeg mener med det: På begynnelsen av 1860-tallet definerte den franske dikteren og kunstkritikeren Charles Baudelaire den moderne kunstneren i essayet Le Peintre de la Vie Moderne. Baudelaire skrev at den moderne tids kunstner var en flanør som slentret rundt i storbyens folkemengder og observerte livet rundt seg. Dette ga opphavet til forestillingen om kunstneren som en observatør på siden av samfunnet som skildret det han så. For meg er “Selvportrett med sigarett” en skildring av denne kunstneren som Baudelaire beskrev. Ta bare en titt på bildet over og se hvordan Munch sin kropp nærmest forsvinner inn i omgivelsene rundt. Fargene i klærne hans er de samme som i resten av bildet, og noen steder er det bare så vidt vi kan se hvor figuren stopper og omgivelsene starter. Konturene er nesten helt borte. Dette gir inntrykk av en person som skjuler seg, en person som holder seg i bakgrunnen vekk fra de andre. Lyset derimot faller rett på ansiktet hans, og fremhever øynene og blikket. Og blikket – det stirrer rett på oss. For meg blir dette derfor et bilde på kunstneren som forsvinner i mengden og observerer. Blikket er nesten så direkte at det er ubehagelig. Vi må liksom snu oss bort.

Men, ta nå så en titt på øynene hans igjen, for blikket i dette selvportrettet er bare så fascinerende. Første inntrykk er at han ser på oss, og ja, han gjør jo det – men når man studerer bildet nærmere, er det liksom som at han ikke ser på oss allikevel. Blikket er tomt. Du vet det der blikket du har når du sitter helt i din egen verden og tenker på noe. Øynene dine faller på noe uten at du egentlig vet på hva, for du ser ikke. Du er helt borte i dine egne tanker. Det blikket der får jeg assosiasjoner til her. Munchs blikk er et tomt blikk, et innovervendt blikk. Og da er det plutselig som at han ikke er helt tilstede og noe særlig interessert i oss allikevel. Han ser på oss uten å egentlig se oss. Og her kommer det mystiske aspektet inn. Hva tenker han på? Det er det ingen som vet. Det er noe veldig gåtefult med hele denne fremstillingen, og de mørke fargene og den tåkete bakgrunnen forsterker dette inntrykket ytterligere.

Det fineste for meg ved dette selvportrettet er likevel hånden med sigaretten, det andre opplyste partiet i bildet, som sammen med ansiktet, er umulig å ignorere. Omtrent midt i bildet ser vi kunstnerens høyre hånd plassert. Lyset faller over den, så vi ser fingrene godt, og hånden peker rett mot kunstnerens hjerte. Dette er hånden som kunstneren vanligvis holder penselen og maler med, og dermed også hans viktigste verktøy. Det at Munch har plassert den foran hjertet sitt, tyder på at hånden er det kjæreste han har. Han viser med det sin identitet som maler, og samtidig en stor kjærlighet til yrket sitt. Det er fint synes jeg. Ønsker dere alle en fin mandag videre!

 

Munch Mandag: Inger på stranden

Edvard_Munch_-_Summer_night,_Inger_on_the_beach_(1889).jpg
Edvard Munch, Inger på stranden (Sommernatt), 1889

Et av mine favoritt Munchbilder. Jeg simpelthen elsker fargene i dette bildet. Det er et portrett av hans søster Inger, og Munch malte det på stranden i Åsgårdstrand. Motivmessig minner “Inger på stranden” litt om Melankoli; det er den samme ensomme skikkelsen på standen, men her har vi å gjøre med en kvinne istedetfor en mann. En annen vesentlig forskjell er at hovedpersonen i “Melankoli” er kledd i svart og ser sammensunket og kapitulert ut. Kvinnen i dette bildet er kledd i hvitt og sitter i en oppreist stilling, noe som kan tyde på at hun ikke er blitt slått ut av livets harde realiteter enda. Det hvite i kjolen hennes er også et symbol på uskyldighet, noe som forteller oss at vi har med skildringen av en ung kvinne å gjøre. Hvem vet, kanskje en ung kvinne som sitter og ser utover havet, mens hun drømmer om fremtiden?

Munch Mandag: Vinter

winter.jpg
Edvard Munch, “Vinter”, 1899

Temaet for ukas Munch Mandag måtte nesten bli vinter. Jeg følte det var på sin plass etter at den første snøen kom i helga og gjorde den gule høsten helt hvit. Selv om jeg kanskje syntes det var litt i tidligste laget, er det ikke til å komme bort ifra at vinteren er vakker. Iallefall et vinterlandskap lik det Munch gir oss her – en snødekt granskog, der mørke trær troner over den hvite bakken. Fargene i bildet er få: det hvite og det mørkegrønne dominerer og skaper kontrastfull effekt. Denne kontrasten mykes opp av det brune i trestammene og de lyseblåe og rosa tonene i snøen. På typisk Munch-vis er rette og buede linjer satt opp mot hverandre i et lekent spill – noe som gjør bildet levende, tross en symmetrisk komposisjon. På samme måte setter han det tredimensjonale opp mot det todimensjonale: En diagonal linje beveger seg innover i bildet og gir inntrykk av perspektiv og dybde, samtidig som flere av fargefeltene er helt flate. Dette gjør at selv om bildet er figurativt, og du helt tydelig ser hva det skal forestille (nemlig en skogsscene), er du også klar over at det er et maleri du ser på – og ikke noe annet. Et poeng som forsterkes av at du også kan se hvordan Munch har påført lerretet maling. Om du tar en nøyere kikk, vil du kunne skimte de tørkede oljefargene ligge der – det er slikt jeg liker. Når det gjelder motivet, har vi å gjøre med et landskapsbilde uten mennesker. Fotsporene i snøen lengst fremst i bildet vitner likevel om at det nylig har gått noen der. Hvem vet, kanskje var det kunstneren selv som tok seg en tur, før han stoppet opp for å betrakte landskapet bedre? Jeg kan nesten forestille meg at han sitter meditativt på en stubbe og bare ser. Det er nemlig den stemningen som bildet gir meg; ro, ro og atter ro. Du vet, den type ro som du bare finner ved å være helt alene ute i naturen uten en sjel å se. Den stillheten der. Ønsker dere alle en god mandagskveld videre!

Munch Mandag: Vampyr

vampire.jpg
Edvard Munch, “Vampyr”, 1893

Idag er det Halloween, så da var det ikke så vanskelig å velge bilde til denne ukas Munch Mandag. Det måtte jo nesten bare bli “Vampyr” eller “Kjærlighet og Smerte”, som bildet også heter. Bildet viser et par som omfavner hverandre; kvinnen holder hendene rundt mannen, mens hun tilsynelatende kysser ham i nakken. Ansiktet hans er gjemt i fanget hennes og han ligger sammensunket inntil henne. Kvinnens lange røde hår brer seg utover dem begge og rammer inn paret. Fargene i bildet er mørke og domineres av svarte og oransjeaktige toner i kontrast mot det hvite.
Hvordan vi tolker bildet, kommer an på hvilken tittel vi tar utgangspunkt i. Den mest Halloween-vennlige tolkningen er uten tvil “Vampyr”. Sett fra det ståstedet har vi igjen å gjøre med den djevelaktige Madonna-kvinnen som med sitt umettelige begjær suger til seg livsgnisten hos mannen. Mens tittelen “Kjærlighet og smerte” gir rom for en annen tolkning: Kan det faktisk være at kvinnen trøster og beskytter mannen? Kanskje, hva tror du?

Munch Mandag: Solen

sun.jpg
Edvard Munch, “Solen”, 1910-1916

Hei alle sammen! Håper helga har vært fin, og at dere er godt i gang med en ny uke. Her er alt bra, selv om det har vært grått og trist ute de siste dagene. Plutselig ble dagene så korte også – en påminnelse om at mørketida snart er over oss. Heldigvis skinner “Solen” av Munch like sterkt i Universitetet i Oslos aula hver dag vinteren gjennom. Så mektig den er der den trenger seg opp over horisonten og sprer sine stråler utover alle maleriets sider. Det var i 1910 at Munch vant den utlyste konkurransen om å smykke ut aulaen. Dekorasjonene sto ferdig i 1916 og “Solen” var et av hovedverkene. Siden den gang har den lyst opp aulaens sal sammen med de andre verkene i utsmykningsprogrammet. Faktisk er dette det eneste av utsmykningsoppdragene som Munch gjorde som fortsatt er å finne i sin opprinnelige kontekst den dag idag. Temaet for konkurransen var opplysning, og Munchs tolkning er veldig treffende, spør du meg. Med sitt kraftfulle lys skinner solen ned på studentene og sprer kunnskap og lærdom. Eller hva synes du?

Kilder:
UiOs nettsider

Munch Mandag: Pike på Sengekanten (Morgen)

edvard_munch_morgen_
Edvard Munch, Pike på Sengekanten (Morgen), 1884

Det sies at kjært barn har mange navn, et ordtak som passer godt i denne sammenhengen, for det Munch-bildet vi skal se nærmere på denne uka kalles både for “Pike på Sengekanten” og for “Morgen”. Munch malte bildet på Modum i 1884, der maleren Frits Thaulow hadde samlet en gjeng kunstnere på Madame Reiffs pensjonat. Munch var bare 20 år gammel da, og bildet regnes som et av hovedverkene fra hans tidlige år. Når vi tenker på Munch, tenker vi gjerne på den ekspresjonistiske stilen som han utviklet og perfeksjonerte i bilder som “Skrik” og “Madonna”. Det er derfor interessant å se ham i andre kontekster også, og ikke minst se hvordan han startet – for det er det vi får se her. “Pike på Sengekanten” er et realistisk maleri og har mange likhetstrekk med Christian Krohgs arbeider. Realistene var opptatt av å skildre livene til vanlige folk. Her har Munch malt 16 år gamle Thora Emilie Dahlen i det hun sitter på senga en morgen og tar på seg sokker. Et helt hverdagslig motiv og ingen spesiell anledning – men Munch viser oss at også det helt ordinære kan ha sin skjønnhet. Vi ser ikke vinduet og sola på himmelen ute, men lyset spiller likevel hovedrollen der det stråler inn fra venstre bildekant og danser lekent over veggene, kvinnefiguren og senga. I møte med det lyse soverommet, gir morgenlyset scenen et behagelig preg av duse og pastellaktige toner. Et perfekt øyeblikk av skjønnhet og harmoni. Ved siden av kraftfulle “Skrik”, som Munch skulle male 9 år senere, er “Pike på Sengekanten” på mange måter et stille verk, om du forstår hva jeg mener med det. Det gjør ikke like mye ut av seg, har ingen sterke kontraster og febrilske malerstrøk. Ei tar det heller opp stor tematikk som menneskers sjeleliv. Men det er i sin enkelhet usedevanlig vakkert, og viser oss med det verdien i det helt normale.  Ønsker dere alle en fin ny uke!

Kilder:
Blaafarveværkets nettsider
Gunnar Danbolt, “Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til idag”, Det Norske Samlaget, 2004

Munch Mandag: Pubertet

NOR Pubertet, ENG Puberty
Edvard Munch, “Pubertet”, 1895

En ung jente sitter avkledd på senga og dekker til skjødet sitt med armene sine. Hun sitter plassert midt på senga og har blikket festet rett på oss. Detaljene i bildet er få, det er kun jenta og senga – ja, også skyggen hennes da, som kastes tydelig oppover veggen. Jeg vet ikke med deg, men jeg synes dette bildet er ganske rørende. En ung jente som sitter der og ser på oss, alene, ubeskyttet og naken. Hun ser både litt skremt og klossete ut, og det er tydelig at hun føler seg ille til mote. “Pubertet” heter bildet, og vi kan vel alle huske tilbake til denne (for flere av oss) brutale perioden, der kroppen går igjennom så store forandringer at vi ikke kjenner oss igjen i den. Det er en omveltende og sårbar tid. Denne jenta uttrykker svært godt usikkerheten som forbindes med denne tiden. Og skyggen oppover veggen – ja den blir et symbol på alle de vonde følelsene som foregår inni henne. Veldig ekspressivt, som alltid hos Munch. Ønsker dere en fin mandagskveld videre!

Munch Mandag: Sjalusi

rms_m_242_0
Edvard Munch, “Sjalusi”, 1895

God mandagskveld alle sammen! Håper dere har hatt en strålende helg, og at starten på uka ikke har vært for hard. Jeg må innrømme at mandagen ofte kommer litt brått på for meg, og at det er en dag som kan virke litt ekstra lang. Men etter at jeg startet opp med Munch Mandagen, har den faktisk tatt seg opp, for jeg gleder meg virkelig hver gang! Det er utrolig deilig å sette seg ned mandagskveld, koble ut verden et lite øyeblikk og bare forsvinne ned i Munchs univers. For det er virkelig en spennende verden, er du ikke enig? Idag har jeg valgt å skrive om en annen av mine favoritter, nemlig “Sjalusi”, som henger på KODE i Bergen. Det er et av Munchs hovedverk og virkelig et flott maleri, er du ikke enig? Det er bare noe veldig sterkt i måten Munch visualiserer den negative følelsen sjalusi på. Å være sjalu er jo ikke akkurat vår mest sjarmerende side, og den kan få frem det verste i oss. Munch gir en fremstilling av denne følelsen i sin råe form, akkurat slik den er: Den sjalu mannen i forgrunnen av bildet, med sitt kritthvite ansikt, åpenbart syk av de vonde følelsene som oversvømmer ham. I bakgrunnen, gjenstanden for mannens elendighet – den røde kvinnen og hennes nye partner. Kvinnen fremstilles nærmest som en djevel med sin røde kjole, røde ansikt og kropp. Alt det røde tyder på tap av uskyld og lidenskap, nok et eksempel på denne “vampyrkvinnen”, som er så typisk hos Munch. Kjolen er åpen og hun er vendt mot partneren sin, mens hun strekker armen opp etter et eple i treet som står bak henne. Dette er en tydelig referanse til Syndefallet fra Bibelen, og viser til menneskets første svik, nemlig Adam og Evas svik mot Gud. Også da var det kvinnen som var syndebukken, som lot seg friste av slangen og ta den første biten av eplet. Ved å sammenlikne kvinnen med den syndige Eva, kommer sviket hun har utsatt mannen for ekstra godt frem. Samtidig er fargebruken med på å heve symbolikken ytterligere. De mørkegrønne trærne i bakgrunnen skaper ikke bare en mørk ramme for den dystre scenen, men de settes også kontrastfullt opp mot hovedpersonens hvite ansikt, og fremhever det slik enda mer. Dette er en veldig kraftfull fremstilling av svik og sjalusi, og et godt eksempel på at et bilde kan si mer enn tusen ord. Eller hva synes du? Ganske flott, ikke sant?

Munch Mandag: To Mennesker. De Ensomme

En kvinne og en mann står på stranden og skuer utover havet. De har ryggen vendt mot oss, slik at vi ikke kan se ansiktene deres. Hun er kledd i hvitt og han i svart. Selv om de står ved siden av hverandre, er det en avstand mellom dem. Det kan se ut som om mannen forsøker å nærme seg kvinnen, men uten at hun responderer. Med blikket festet utover sjøen, er det som om hun gjør seg utilgjengelig for ham. Bildets tittel “To mennesker. De ensomme” bekrefter antakelsene våre. Selv om paret er sammen, er de adskilt og alene. Og er ikke nettopp dèt den verste ensomheten – den du opplever når du er i selskap med andre? Nok en gang konfronterer Munch oss med en fremstilling av den håpløse kjærligheten. Istedetfor glede og håp, uttrykker dette mann og kvinne-motivet lengsel og melankoli. Munch skaper denne stemningen gjennom en kraftig forenkling av formspråket: Billedelementene er få og symbolladede, og store fargeflater er valgt til fordel for skyggelegging og dybdevirkning. Fargene spiller på kontrasten mellom det mørke og det lyse. Dette gir en ekspressiv virkning. Effekten gjør seg ekstra godt i grafiske verk som dette, der mediet selv krever stilistisk redusering, og svartfargen er fremtredende. Munch lagde flere versjoner av dette motivet, og det du ser på bildet over kan faktisk bli ditt. Sammen med et annet trykk av Munch, legges det nemlig ut for salg hos det store auksjonshuset Sotheby’s i London i slutten av måneden. Prisantydning? Et sted mellom 400.000 og 600.000 pund… Mer her. Ha en fin mandagskveld alle sammen!