God 17.mai!

Hipp hurra for det fine landet vårt. Det er ikke tvil om at Norge er blitt tildelt mange vakre landskap, og det er lov å feire både norsk natur og tradisjoner idag (lenge leve brunost!). Derimot er det mange måter å være norsk på (og takk og lov for det!) og alle må være velkommen i feiringen – uansett hva vi heter, hvor vi er født, eller hvor foreldrene våre kommer fra og hvilken religion vi tilhører.

Uansett, av alle våre landskapsmalere er Astrup en favoritt. Ingen gjør norsk natur så trolsk og eventyraktig som han, så det får bli med et Astrupbilde at jeg ønsker dere alle en riktig god 17.mai!

astrup

Utstillingstips til påskeuka

Hei der,

Det har vært dårlig med oppdateringer fra denne kanten på en stund. De siste ukene har vært veldig hektiske, og jeg har verken hatt tid eller overskudd til å sette meg ned med bloggen på kveldstid, slik som jeg vanligvis gjør. Det er litt synd, for jeg liker jo veldig godt å drive med dette, men iblant må man bare innse at man ikke rekker over alt det man vil. Jeg kommer sterkere tilbake, det er helt sikkert.

Heldigvis har jeg klart å lure inn noen museumsbesøk disse ukene, og jeg tenkte derfor at det passet å komme med noen utstillingstips til dere nå rett før påske. Jada, jeg vet at påske er synonymt med fjell, ski og appelsin for mange, men for dere som skal være hele eller deler av påska i byen pga jobb (eller fordi dere rett og slett har fått nok av snø og vinter nå (noe man knapt tør å si høyt i dette landet vårt, men du kan bare si det til meg, jeg skal ikke sladre!)), så er jo et museumsbesøk helt tipp topp.

Two-Norwegian-girls_500
Dan Young, “Two Norwegian Girls”, 1962. Fra utstillingen “Snap” på Museet for Samtidskunst

Både på Museet for Samtidskunst og på Nasjonalgalleriet er det fine utstillinger å besøke for tiden. Og det er best å passe på nå, for før det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020, kommer museet til å trappe ned utstillingsvirksomheten sin. Kunstindustrimuseet stengte i fjor høst, og til høsten kommer også Museet for Samtidskunst til å stenge. Det er selvsagt litt synd for oss som er glad i kunst, men man forstår jo samtidig at de behøver å legge ressursene sine på flyttingen. Også får vi bare smøre oss med tålmodighet frem til 2020. Tenk at vi kommer til å få Nordens største kunstmuseum, hvor gøy er ikke det? Jeg gleder meg iallefall VELDIG. Massevis av visningsplass betyr at vi publikum kan få se enda flere av de kunstskattene som museet har i samlingen sin, og det, dere, er det verdt å vente på.

Men, jeg sporer av her. Vi er ikke der helt enda, og Museet for Samtidskunst har dørene åpne noen måneder til, så det er bare å ta seg turen dit. Fram til september kan du se den kjempefine fotografiutstillingen «Snap» der, som jeg ble veldig begeistret for. Utstillingen ser nærmere på dokumentar- og portrettfotografi, og gir et spennende innblikk i både fotografiets historie og fotografiske sjangere. 100 verk av 30 ulike fotografer er valgt ut, deriblant innslag av Nan Goldin, Christer Strömholm, Cindy Sherman, Vibeke Tandberg m.m. Les mer om utstillingen på Dagsavisens nettsider her.

Warhol_A_1968_GL_1240_J_B
Andy Warhol, “Liz”, 1964

Et annet hett tips er «The Great Graphic Boom» på Nasjonalgalleriet. Utstillingen fokuserer på amerikansk grafikk i etterkrigstiden, og ser nærmere på et medium som ikke alltid har blitt ansett som kunst, mye på grunn av sin tette forbindelse til reklame. Sannheten er derimot at veldig mange kunstnere i moderne tid har arbeidet med grafikk, noe som har vært med på å styrke mediets kunstneriske kvaliteter. Blant annet fikk grafikken en oppblomstring i det amerikanske kunstlivet i 1960-årene, noe som kommer tydelig frem i utstillingen ved at flere av 1900-tallets mest berømte kunstnere er representert. Louise Bourgeois, Jasper Johns, Donald Judd, Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Cy Twombly, Frank Stella, Ed Ruscha, Richard Serra, Hele Frankenthaler og Willem de Kooning er bare noen av kunstnerne som du kan se her. Les gjerne mer om utstillingen i Aftenposten her.

Murakami by Murakami

img_8958
“Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet, Oslo

I etterkant av det store jordskjelvet i Japan i 1855, skapte den japanske maleren Kanō Kazunobu mesterverket”500 Rakan”, satt sammen av 100 hengende ruller, som hver og en avbildet fem såkalte arhater, disipler av BuddhaEtter jordskjelvet, tsunamien og den påfølgende Fukushima-ulykken i 2011, satte Takashi Murakami igang med sin egen, moderne variant. Maleriet “500 Arhats” er 100 meter langt og høydepunktet i utstillingen “Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Klare, glade farger skinner imot deg idet du kommer inn i rommet, men historien bak det enorme kunstverket er langt fra munter. Katastrofen i 2011, som tok over 18.000 menneskeliv, skal ha fått Murakami til å innse at det å tro på noe er helt nødvendig her i livet*. “5oo Arhats” er et av flere religiøse malerier som er valgt ut til denne utstillingen. Arhatmotivet går igjen i disse og viser seg i form av monstre, drager, løver, tigre og andre symboler etter japansk og buddhistisk tradisjon.

img_8930
Det 100m lange maleriet “5oo Arhats” sett ovenifra
img_8863
Takashi Murakami poserer for fotografene
img_8865
Populær fyr. Ingen tvil om at Murakami er et fenomen.

Den store hendelsen i kunst-Norge forrige uke var uten tvil åpningen av utstillingen på Tjuvholmen. Folk strømmet til museet for å se de fargerike kunstverkene og kanskje få et glimt av Takashi Murakami selv. Den berømte japanske kunstneren skuffet da på ingen måte heller, der han stilte opp i fargerike antrekk og høflig hilset på alle og enhver. Det er ingen tvil om at Murakami er et fenomen, en superstjerne på den internasjonale kunstscenen, og berømt langt utenfor kunstens sfære. Da blir det naturlig nok en del oppstandelse når han for første gang er aktuell med et soloshow på skandinavisk jord. At nettopp det skjedde på Astrup Fearnley Museet er jo morsomt for oss nordmenn, og utstillingen de har satt sammen er da også svært så god. Formålet er å gi publikum et innblikk i Murakamis verden, og vise ulike sider ved hans kunstnerskap, samt virksomhet som kunstsamler og gallerist.

img_8861

img_8868

Vi forlater de religiøse maleriene og går opp, der utstillingen fortsetter med ulike verker sentrert rundt figuren DOB; en manga (tegneserie)-inspirert skikkelse, som kunstneren skapte på 1990-tallet og har laget utallige versjoner av siden den gang. I starten var DOB en søt, liten Mikke Mus-liknende skapning, men med tiden har han fått et mer aggressivt og voldelige uttrykk. Vi får vite at DOB kan leses som et selvportrett eller alter ego av kunstneren selv, men også som et symbol på etterkrigstidens Japan. I kjølevannet av andre verdenskrig og atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki, strevde japanerne med å finne tilbake til seg selv og sin egen identitet. Og, ifølge Murakami, tok de ukritisk til seg vestlig kultur som en konsekvens av dette. Hans DOB er et bilde på den naiviteten som Murakami føler at har preget Japan i etterkrigstiden.

img_8916
Den tidlige DOB
img_8915
En senere versjon

Murakami, som har hatt enda mer suksess i vestlige land enn hjemme i Japan, har ofte blitt sammenliknet med kunstnere som Andy Warhol, Damien Hirst og Jeff Koons. Dette er kunstnere som blander høykultur med lavkultur og konfronterer oss med hva kunst er, samtidig som de tar opp temaer knyttet til kapitalisme og konsumerkultur. Dette har derfor også blitt den vanlige måten å tolke Murakamis kunst på. Med denne utstillingen ønsker Astrup Fearnley Museet å peke på andre sider ved Murakamis kunstnerskap, som for eksempel hvordan kunstneren gjennom årene har strevet med å finne en ny identitet for den japanske kunsten. Ved å hente inspirasjon fra tradisjonelt japansk maleri (Nihanga), samt fra manga og anime, forsøker Murakami å skape et uttrykk med et japansk særpreg. Og her kommer naturligvis DOB inn. Murakami er selv fan av manga og fascinert av den absurditeten – blandingen av det søte med det groteske – som karakteriserer mange av disse tegneseriene. Dette kommer særlig til syne i skulpturene hans, som for eksempel i “3m girl”. Skulpturen viser en kvinne, helt klart inspirert av tegneserienes verden. Hun har stort, sølvfarget hår, høye hæler, nettingstrømper og et par gigantiske bryster. Ansiktet ser derimot uskyldig og barnslig ut med de store blåe øynene. Hele hennes skikkelse er usannsynlig og absurd, og “3m girl” blir på mange måter som et “søtt monster”. Skulpturen er en latterliggjøring av skjønnhetsidealet som preger den vestlige verden idag, samtidig som den gir manganerdenes (otaku) erotiske fantasier en visuell form.

img_8911
3m girl

Murakamis prosjekt om å skape et nytt, japansk uttrykk settes i sammenheng med begrepet “Superflat”, et slags manifest der kunstneren har formulert ideene sine. “Superflat” viser til den flatheten som kjennetegner tradisjonell japansk billedkunst, men navnet omfavner mer enn bare formale egenskaper. “Superflat” er nærmest som en kunstretning å regne, og kjennetegnes i stor grad av innflytelsen fra manga. Ifølge Murakami må japanerne innse at det “barnslige” aspektet i manga, som jeg nevnte i teksten over, er typisk for landet og noe som må omfavnes og hedres som “ekte japanskt”: “The time has come for the Japanse first to recognize that Japanse authority is rooted in culture of childishness and to theorize and contextualize head-on the power of that childishness”**. Ved å sette mangaverdenens barnslighet inn i kunstens rammer forsøker han altså å gi verdi til – ikke bare mangaen – men også til noe som han ser på som autentisk japansk kultur.

img_8920

img_8921
Flere skulpturer som på samme tid er søte og groteske: “My lonesome cowboy” og “Hiropon”

Men Murakamis virksomhet strekker seg utover det å være utøvende kunstner. Han er også en iherdig samler og gallerist, noe vi får et nærmere blikk på i den delen av ustillingen som er kuratert av Murakami selv. Et rom viser gjenstander fra Murakamis enorme kunstsamling, hovedsaklig japansk keramikk, mens et annet rom viser et utvalg av japanske samtidskunstnere, som Murakami stiller ut på sitt Kaikai Kiki Gallery i Tokyo. Dette rommet er en fryd å komme inn i og gir oss et lite bilde av Tokyos mangfoldige samtidskunstscene. Kaikai Kiki er forøvrig Murakamis studio, eller man må nesten si fabrikk, som holder til i 9000m2 store lokaler i Tokyo. Her har Murakami over 200 ansatte som hjelper ham i det daglige arbeidet. Kaikai Kiki produserer ikke bare kunst, men også forbruksvarer, bøker og publikasjoner, samtidig som de arrangerer utstillinger og festivaler, kjøper og selger kunst.

img_8939

img_8950
Verk av japanske kunstnere stilt ut ved Kaikai Kiki Gallery

Det er altså litt av en maskin som opererer rundt Murakami, og her kommer også mye av kritikken mot ham inn. Han er en kommersiell kunstner med en god utviklet forretningssans. Ikke bare ved å selge produkter med motiver fra kunsten hans på, men også gjennom å samarbeide med luksusgiganten Louis Vuitton. Ikke alle finner det helt uproblematisk at kunstnere tjener fett av penger på denne måten. Skal ikke kunsten holde sin avstand fra forbruker- og populærkulturen og presentere noe annet, noe mer verdifullt, som ikke har med penger og ting å gjøre? Det er også et paradoks at han stiller seg kritisk til vestlig kultur, en kultur som dyrker ham som en kjendis på samme måte som en filmstjerne eller sanger. Forrige uke på Astrup Fearnley bekreftet det svermeriet som er rundt ham. Ingen tvil om at han lever godt av å være en sensasjon i Vesten. Selv er jeg todelt i disse spørsmålene. Når grensen mellom kunst og populærkultur viskes ut i så stor grad som den gjør med Murakami, er det selvsagt lett å rynke litt på nesa. Samtidig er det positivt i det at han når ut til et større publikum, og faktisk får folk til å gå på museum, til å synes at kunst er gøy! Og jeg føler at mange av de motsigelsene som vi treffer på her er noe som i stor grad karakteriserer hele den vestlige kulturen. Vi engasjerer oss i miljøspørsmål, synes forbrukersamfunnet er tomt og overfladisk, samtidig som vi nødig vil gi slipp på de godene vi har.  Ja, man kan kanskje klandre Murakami for en viss dobbeltmoral, men er vi ikke alle skyldige i denne dobbeltmoralen i mer eller mindre grad? Jeg vet ikke, men kanskje en kunstner som Murakami kan få oss til å reflektere litt rundt alt dette.

En utstilling du må få med deg. Du har fram til 14.mai på deg.

img_8960

* sitert etter Gunnar B. Kvaran “Murakami by Murakami” i utstillingskatalogen.
** sitat av Murakami, hentet fra teksten “The Journey of Murakami’s art” av Nobuo Tsuji i utstillingskatalogen.

Kjærlighet i ensomhetens tid

emmaedvard13
Edvard Munch, Selvportrett, 1882

Den nye utstillingen på Munchmuseet har fått det svært så romantiske navnet “Emma & Edvard: Kjærlighet i ensomhetens tid”. Men nei, det handler ikke om en hemmelig affære som Munch hadde med en kvinne med navn Emma (noe som forøvrig kunne ha falt i smak hos undertegnede..) Nei, den Emma det refereres til her er ingen ringere enn Emma Bovary, hovedperson i Flauberts berømte roman Madame Bovary fra 1857. Boka handler om den unge kvinnen, Emma, som har store drømmer for fremtiden og kjærligheten. Hun gifter seg med den rike legen Charles Bovary, men oppdager snart at virkeligheten ikke lever opp til fantasien. I sin kjedsomhet kaster hun seg ut i to utenomekteskapelige forhold og finner adspredelse i et materalistisk forbruk over evne. Det hele ender på tragisk vis med at Emma tar sitt eget liv.

munch-1.jpg
Michelle Williams Gamaker & Mieke Bal, “Madame B”, videoinstallasjon, 2014

bohemensbryllup
Edvard Munch, “Bohemens Bryllup”, 1925-26

Munchs malerier får altså selskap av et av verdenslitteraturens mesterverker i denne utstillingen – og det i form av film. Historien om Emma presenteres nemlig ved hjelp av Madame B, en serie videoinstallasjoner, som gir en moderne tolkning av Flauberts verk. Med utgangspunkt i den tragiske fortellingen om Emma, tar utstillingen opp tematikken ensomhet, og inviterer den besøkende til å reflektere rundt temaet selv. Det handler om sosial angst, idealiserte forestillinger og knuste drømmer. Om kjedsomhet og skuffelse, og forsøk på adspredelse i overfladiske gleder. Spennende temaer, som ikke kunne ha vært mer aktuelle i et forbruker- og mediasamfunn som daglig serverer oss illusjoner om at vi kan kjøpe oss til både lykke og evig ungdom. “Flaubert formulerte det. Munch malte det. Hva er vår rolle i det?”, står det skrevet på veggen i det utstillingen starter. Og med det blir vi oppfordret til å rette et mer kritisk blikk på vår egen kultur, og våre egne liv – med Munch og Flauberts kraftfulle verker som en vakker ramme rundt det hele.

emmaedvard15
Edvard Munch, “To mennesker. De Ensomme”, ca 1899

Ah, det er når du går ut av et museum og kjenner at du både har fått en estetisk opplevelse og noe å tenke på at kunst er som best, dere…  Det er da det er morsomt! Utstillingen står framme til den 17. april og jeg anbefaler dere alle å se den!

Sidsel Paaske i England

paaske1.jpg
Fra utstillingen “Like før” med Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst

En av de fineste utstillingene jeg så i fjor var uten tvil «Like før» med Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst. Utstillingen kastet lys over et fantastisk kunstnerskap som på uforståelig vis hadde gått i glemmeboken av den norske kunsthistorien (les mer her). Utstillingen har vært en stor suksess siden den åpnet, og mange har blitt rørt av Paaskes kunst og historie. 36 år skulle det ta, men til slutt fikk nordmennene endelig øynene opp for denne høyst interessante kunstneren, og nå følger resten av verden etter også. I helga åpnet nemlig utstillingen «Threads & Making» på Turner Contemporary i Margate i England, der Sidsel er presentert med flere smykker. «Threads & Making» er en stor utstilling som omfatter verk innenfor skulptur, installasjon, vev og smykkekunst fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til idag. Mer enn 40 kvinnelige kunstnere fra ulike land er representert, og det disse damene har til felles er at de, som Paaske, eksperimenterte med ulike medier og uttrykk. Slik snudde de opp ned på etablerte former innenfor kunst og kunsthåndverk – og utfordret folks syn på hva kunst kan væreWomen who kick ass, med andre ord! Og det er jo nettopp dette ved Paaskes kunstnerskap som fascinerer så mye, denne herlige lekenheten og stadige utforskningen av den kreative prosessen. Så det er veldig moro, og veldig riktig, at hun er blitt valgt ut til «Threads & Making» på Turner Contemporary. En utstilling som ser kjempespennende ut, og som burde være vel verdt å få med seg om du er innom England i vår.

Og du, om du ikke har sett utstillingen med Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst enda, er det heller ikke for sent. Den står framme til 26. februar, så du har fortsatt en måned på deg. Den ANBEFALES, med store bokstaver! Ha en fin mandagskveld alle sammen!

California Dreamin’…

hockney
David Hockney, pool paintings

Er det flere enn meg som drømmer seg til sommer og sol om dagen? Altså jeg liker vinteren når den er vakker, hvit og full av snø. Men når den er som nå – grå og mørk (og full av stenhard, isglatt holke, som man ikke ser når man småløper til jobb i morgenmørket, og dermed sklir og faller rett på ryggen!) da kan jeg egentlig være den foruten. Til deg som har det som meg (og ikke har muligheten til å stikke av til varmere strøk) byr jeg på litt farger, sommer, L.A. og David Hockney ikveld. Jepp, det er bare å lukke øynene og leke at du svømmer rundt i det bassenget der. David Hockney er for øvrig aktuell med en utstilling på Tate Britain. Den åpner i februar og er et hot tips om skal til London i vår. Men du har faktisk sjansen til å se et verk av den berømte briten allerede i helga (om du er i hovedstaden vel og merke). David Hockney er nemlig representert med et maleri i utstillingen “Los Angeles – A Fiction” på Astrup Fearnley Museet, som har sin siste visningshelg denne uka. Bildene under er fra når vi besøkte utstillingen i september. Fargerik og fin – og interessant i det at den gir et annet bilde av filmbyen L.A. Anbefales om du trenger et aldri så lite energipåfyll i disse mørke tider! Les mer her.

astrupfearnley
Los Angeles – A Fiction, Astrup Fearnley Museet