Piazza Duomo – når mat blir kunst

Piazza Duomo – når mat blir kunst

 

Da vi var i Piemonte forrige helg, flottet vi oss med en bedre middag på restauranten Piazza Duomo i Alba. Eller “middag” er egentlig ikke en god nok beskrivelse. Med sine tre stjerner i Michelin-guiden, er dette like mye en opplevelse som et måltid. Kokken, Enrico Crippa, lager retter som er så vakre å se på at samtlige gjester gisper etterhvert som de tallerkenene bæres inn. En del originale innslag finner du også, slik som et par oliven, som viser seg å ikke være oliven i det hele tatt, men innpakket kjøtt og sjømat. Når det gjelder smaken, er den så god at man ikke kan forstå at det er sant. Så ja, dette er mer enn en middag. Det er matkunst av høyeste klasse, og Crippa det gastronomiske svaret på Picasso.

Alt som serveres på Piazza Duomo, er laget av lokale produkter. Kanskje ikke så merkelig med en beliggenhet midt i trøffelhovedstaden Alba, omringet av Piemontes rike mat- og vindistrikt. Crippa selv har gått i lære hos noen av verdens dyktigste kokker, slik som franskmannen Michel Bras, spanske Ferran Adrià og den italienske stjernekokken Gualtiero Marchesi, kjent som grunnleggeren av det moderne italienske kjøkken. Med andre ord, ikke noe tull – og opplevelsen er naturligvis deretter.

For oss kunstinteresserte, er også spisesalen verdt et lite besøk i seg selv. Veggene er helt rosa, dekorert med fresker av den italienske samtidskunstneren Francesco Clemente. Motivene viser druer, vinranker, dyr og annen natur inspirert av Piemontes vakre landskap. Annerledes og originalt – og fullstendig i tråd med Crippa og den kreative matlagingen hans.

Anbefales på det sterkeste om du er i området og glad i god mat! Over ser du noen bilder. De er tatt med mobil, så jeg beklager at kvaliteten ikke er den beste.

Ha en fin dag videre!

We are better than this!

We are better than this!

We are better than this! No city is spared from these sights. It is a sad view, because even though we have achieved so much as human beings, we still fail to help those who are unfortunate because of life happens. I see many posts on Instagram that mentions the word “goals” but that is always in connection with training results or fashion statements, but I fail to see “goals” mentioned by helping others, by doing an unselfish act. I remember seeing an interview with Ayrton Senna when he was young and still in go cart (I think). He had gone back to Brazil and a reporter followed him asking question about life in Brazil etc. When seeing homeless children, the reporter asked Senna what he thought about that and Senna replied something like: “Im not yet powerful enough to be able to help them”. This is what I hope I can achieve with photography, to be “successful enough” to make a difference. That is what “goals” should be about, helping others less fortunate. At least I think so.”

(The Photographer, Maximilian Estrada, May 2018)

More about Maximilian here.

Endelig fredag

push-collageSå var det fredag igjen. Det som preget denne uka i kunst-Norge var nok Terje Brofos’ (Pushwagners) bortgang. Du har helt sikkert fått med deg nyheten allerede. Men jeg kom over dette minneordet på Fineart idag, som jeg anbefaler alle å lese dersom dere har litt ekstra tid i helga. En stor kunstner er gått bort. Må han hvilke i fred.

God helg til dere alle!

Barnekunstmuseet

barnekunst
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har ikke været de to siste ukene vært så veldig mye å juble over her på Østlandet. Etter å ha vært en måned i Italia med strålende sol hver dag, legger jeg ikke skjul på at det kjentes litt tungt å komme hjem igjen. Men det er en av de fine tingene med å være glad i kunst – man finner alltid noe oppmuntrende å gjøre på en regnværsdag!

På søndag tok jeg med meg både min mor og datter på en liten jentetur til Barnekunstmuseet på Frøen her i Oslo. Det er virkelig et flott sted å ta med barn til – og jeg har skrevet om det tidligere. Hele huset oser over av kreativitet, lek og fantasi. Allerede når man runder porten og går inn i hagen med de fargerike skulpturene, kommer man i godt humør. Og når man så går inn i museet og møtes av kunstverk på kunstverk laget av barn fra hele verden, da blir man nesten litt overveldet!

Ikke minst er talentet til mange av disse barna utrolig imponerende, men man blir også grepet av hvor kloke de er. Barn er så flinke til å uttrykke store ting på et enkelt vis. Ettersom vi blir eldre, kompliserer vi det til. Vi tror at vi blir visere ettersom årene går, men kanskje forsto vi vel så mye som små? Jeg føler iallefall at den spontane gleden som barn opplever av små ting – og måten de er til stede i øyeblikkene på er noe å streve etter. Barn er på mange måter levende, og det er nettopp denne vitaliteten som uttrykkes så fint innenfor Barnekunstmuseets fire vegger. Det gir glede og håp i en verden preget av flyktningskriser, klimakriser og ikke minst “presidentkriser” – eller hva man nå ønsker å kalle den Twitrende Herr Donald på den andre siden av Atlanterhavet? Jeg tar meg friheten til å kalle ham for en aldri så liten “presidentkrise” og krysser fingrene for at de som vokser opp idag velger å stemme frem politiske kandidater med litt mer vett mellom ørene når de blir store. Jeg tenker at om man snakker med barna om noen av de tingene som Barnekunstmuseet tar opp i utstillingene sine, kan man kanskje legge noen forutsetninger for akkurat det. For på Frøen handler det om solidaritet, miljøvern, medmenneskelighet og friheten til å uttrykke seg som man vil. Å gi barna våre disse verdiene kan kanskje være et av våre sterkeste våpen mot dem som ønsker å bygge murer og innføre alle mulige typer for forbud. Håper jeg iallefall.

Men tilbake til besøket vårt på søndag. Som mamma var nok høydepunktet å se stoltheten i min snart 4 år gamle datters øyne da hun fikk ansiktet sitt dekorert med blomster av en meget dyktig ansiktsmaler på museet. Gøy! At malingen begynte å renne av da vi kom ut i regnet etterpå – det var det ingen av oss som tenkte på. Allerede nå vil datteren min tilbake, så det tar nok ikke så lang tid før vi tar turen igjen!

Support

IMG_0053
Lorenzo Quinn, “Support”, 2017

To store hender stiger opp av Canal Grande og gir støtte til Ca’Sagredo Hotel i Venezia. Av det jeg så av biennalen, likte jeg dette kunstverket best. Skulpturen ble bygd til åpningen av biennalen i mai, og kunstneren bak heter Lorenzo Quinn. Med de to gigantiske hendene ønsker han å gi oss en påminnelse om klimaendringene som truer planeten vår idag. Den globale oppvarming øker vannmassene i alle verdens hav og Venezia er naturlig nok et av de stedene som er ekstra utsatt.

De to hendene er store og sterke, og har valget mellom å støtte bygningen eller knuse den. På samme måte har vi mennesker et valg når det kommer til å ta vare på miljøet. Hvordan velger du å bruke hendene dine?

Bilde: Privat