Support

IMG_0053
Lorenzo Quinn, “Support”, 2017

To store hender stiger opp av Canal Grande og gir støtte til Ca’Sagredo Hotel i Venezia. Av det jeg så av biennalen, likte jeg dette kunstverket best. Skulpturen ble bygd til åpningen av biennalen i mai, og kunstneren bak heter Lorenzo Quinn. Med de to gigantiske hendene ønsker han å gi oss en påminnelse om klimaendringene som truer planeten vår idag. Den globale oppvarming øker vannmassene i alle verdens hav og Venezia er naturlig nok et av de stedene som er ekstra utsatt.

De to hendene er store og sterke, og har valget mellom å støtte bygningen eller knuse den. På samme måte har vi mennesker et valg når det kommer til å ta vare på miljøet. Hvordan velger du å bruke hendene dine?

Bilde: Privat

Venezia

IMG_9879IMG_9881IMG_9880IMG_0003IMG_0023IMG_0026IMG_0031IMG_0007IMG_0019IMG_9798IMG_9811IMG_9898

IMG_9899
Rasheed Araeen, “Zero to Infinity”. Araeens kunstverk består av hundre kvadratiske kuber i ulike farger, som publikum inviteres til å flytte på og plassere som de vil. Kubene kan settes sammen i uendelige kombinasjoner, og ettersom de konstant endrer plass, vil Araeens kunstverk aldri se likt ut. Ideen bak dette er å bryte med den tradisjonelle måten vi er vant til å se kunst på, som er å observere, men ikke røre. Araeen ønsker å ta publikum med i den kreative prosessen. Et morsomt konsept og perfekt når du har med deg barn. Thumbs up!

IMG_9918

IMG_9909
Yorgos Sapountzis, “Sculptures Cannot Eat”
IMG_9941
Kunstneren Francis Upritchard lager figurative skulpturer med etniske og kulturelle referanser. Hun lar seg inspirere av tyske middelalderskulpturer i tre, og figurene hennes gir inntrykket av å selv være gjenstander fra en arkeologisk utgravning. I sin fantasi omskaper kunstneren derfor fortiden vår og våre tradisjoner. Målet hennes er å få oss til å tenke over betydningen som nåtiden spiller i vår oppfatning av gjenstandene som vi omgir oss med.

IMG_9934

IMG_9931
Michelle Stuart, “Earth Diptych”. Bildet over, fotografi fra verket “Ring of Fire” av samme kunstner. Stuart tar fotografier i svarthvite toner og sepiafarge, som hun setter sammen i store mosaikker, slik som du ser over. Hun tar bilder av ulike landskap, sjø og hav – og ønsker med det å vise oss naturens skjønnhet og poesi. Stuarts fotografier er utrolig vakre, og var noe av det jeg likte best i utstillingen.
IMG_9925
Erika Verzutti, “Turtle”
IMG_9923
Michel Blazy, utsnitt av verket “Collection de chaussures” der kunstneren har gjort om en mengde joggesko til potteplanter.
IMG_9951
Ernesto Neto, “Um Sagrado Lugar (A Sacred Place)” (over og under)

IMG_9959

IMG_9967
Younès Rahmoun, “Taqiya-Nor”, lysinstallasjon.

IMG_9969

IMG_9983
Sheila Hicks, “Escalade Beyond Chromatic Land”. Dette er en kunstner som er svært interessert i farger og fargepersepsjon. Dette verket består av en mengde store fiberballer i ulike farger som publikum kan få sette seg på, både for å hvile seg og for å gjøre kjennskap med materialet. Dette verket var plassert langt ut i utstillingen, akkurat når føttene begynte å kjennes litt tunge, men det fortsatt var en del igjen å se. Smart strategi!
IMG_9989
Claudia Fontes, “El Problema del Caballo / The Horse Problem” (over og under). Les mer her.

IMG_9988

Hei der, håper alle har hatt en fin helg! Det har vi. På lørdag tok vi en pause fra latmannslivet på stranda og forflyttet oss opp til Venezia for å ta en kikk på biennalen som står framme der frem til november. For deg som ikke henger helt med, så kan jeg forklare raskt at Veneziabiennalen er en stor samtidskunstutstilling som arrangeres annet hvert år (derav navnet “biennale” (“bi” betyr to, som du sikkert vet). Den ble grunnlagt i 1895 og er med det verdens eldste kunstbiennale. Programmet er mildt sagt omfattende, og det er umulig å få med seg alt på bare en dag. Så for vår del ble det kun den internasjonale utstillingen på Arsenale. Den andre hoveddelen, de nasjonale paviljongene i Giardiniparken, fikk vi dessverre ikke tid til å besøke. Vi hadde med oss datteren vår på 3,5 og ville bruke litt tid i byen også; se på kanaler og gondoler – noe hun selvsagt syntes var veldig spennende.

Det varmer derimot mitt mammahjerte at hun synes det er så gøy med samtidskunst. Utstillingen som vi så “Viva Arte Viva”, kuratert av Centre Pompidous Christine Macel, var stor og det tok sin tid å komme igjennom den. Men det var ingen problem i det hele tatt. Hun stokoste seg og lot seg begeistre av kunstverk med klare farger, lysinnstallasjoner og mer absurde ting, som sko med grønne planter voksende ut av seg osv. Jeg har en liten mistanke om at barn er mer åpne for det man ikke ved første øyekast forstår enn hva voksne er. Og for meg er det en herlig liten utfordring å ha henne med, for hun spør hele tiden “Hva er det, mamma?” “Hvorfor det, mamma?” – og jeg må innrømme at det ikke alltid er lett å ha et svar klart på direkten. Når jeg ser samtidskunst er jeg vant til å bruke mye tid på å lese og lete frem informasjon. Jeg strever hele tiden etter å forstå det jeg ser. Hva er det kunstneren har tenkt, hva er det verket betyr. Og jeg begynner å lete etter politiske og kunsthistoriske referanser – viktige, alvorlige ting. Gjennom datteren min blir jeg tvunget til å møte kunsten på en annen måte. Jeg må la bøker være bøker og har ikke tid til å lese tekst på veggene. Opplevelsen blir mye mer spontan. Og mens jeg forsøker å finne en mening, avbryter hun meg ofte og har svaret selv: “Det er ulven som er sulten”, “Det er mormor som baker brød”. Den store ovalformede skulpturen er en vannmelon. “Selvsagt er det det”, svarer jeg. “Hvorfor så jeg ikke det med en gang?”

Over noen bilder fra lørdag. Selv likte jeg veldig godt utstillingen – en oppvisning av menneskelig kreativitet, om du spør meg. Og Venezia er jo bare en drøm i seg selv. Ha en fin dag alle sammen!

Alle bilder: Private

Utstillingstips til påskeuka

Hei der,

Det har vært dårlig med oppdateringer fra denne kanten på en stund. De siste ukene har vært veldig hektiske, og jeg har verken hatt tid eller overskudd til å sette meg ned med bloggen på kveldstid, slik som jeg vanligvis gjør. Det er litt synd, for jeg liker jo veldig godt å drive med dette, men iblant må man bare innse at man ikke rekker over alt det man vil. Jeg kommer sterkere tilbake, det er helt sikkert.

Heldigvis har jeg klart å lure inn noen museumsbesøk disse ukene, og jeg tenkte derfor at det passet å komme med noen utstillingstips til dere nå rett før påske. Jada, jeg vet at påske er synonymt med fjell, ski og appelsin for mange, men for dere som skal være hele eller deler av påska i byen pga jobb (eller fordi dere rett og slett har fått nok av snø og vinter nå (noe man knapt tør å si høyt i dette landet vårt, men du kan bare si det til meg, jeg skal ikke sladre!)), så er jo et museumsbesøk helt tipp topp.

Two-Norwegian-girls_500
Dan Young, “Two Norwegian Girls”, 1962. Fra utstillingen “Snap” på Museet for Samtidskunst

Både på Museet for Samtidskunst og på Nasjonalgalleriet er det fine utstillinger å besøke for tiden. Og det er best å passe på nå, for før det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020, kommer museet til å trappe ned utstillingsvirksomheten sin. Kunstindustrimuseet stengte i fjor høst, og til høsten kommer også Museet for Samtidskunst til å stenge. Det er selvsagt litt synd for oss som er glad i kunst, men man forstår jo samtidig at de behøver å legge ressursene sine på flyttingen. Også får vi bare smøre oss med tålmodighet frem til 2020. Tenk at vi kommer til å få Nordens største kunstmuseum, hvor gøy er ikke det? Jeg gleder meg iallefall VELDIG. Massevis av visningsplass betyr at vi publikum kan få se enda flere av de kunstskattene som museet har i samlingen sin, og det, dere, er det verdt å vente på.

Men, jeg sporer av her. Vi er ikke der helt enda, og Museet for Samtidskunst har dørene åpne noen måneder til, så det er bare å ta seg turen dit. Fram til september kan du se den kjempefine fotografiutstillingen «Snap» der, som jeg ble veldig begeistret for. Utstillingen ser nærmere på dokumentar- og portrettfotografi, og gir et spennende innblikk i både fotografiets historie og fotografiske sjangere. 100 verk av 30 ulike fotografer er valgt ut, deriblant innslag av Nan Goldin, Christer Strömholm, Cindy Sherman, Vibeke Tandberg m.m. Les mer om utstillingen på Dagsavisens nettsider her.

Warhol_A_1968_GL_1240_J_B
Andy Warhol, “Liz”, 1964

Et annet hett tips er «The Great Graphic Boom» på Nasjonalgalleriet. Utstillingen fokuserer på amerikansk grafikk i etterkrigstiden, og ser nærmere på et medium som ikke alltid har blitt ansett som kunst, mye på grunn av sin tette forbindelse til reklame. Sannheten er derimot at veldig mange kunstnere i moderne tid har arbeidet med grafikk, noe som har vært med på å styrke mediets kunstneriske kvaliteter. Blant annet fikk grafikken en oppblomstring i det amerikanske kunstlivet i 1960-årene, noe som kommer tydelig frem i utstillingen ved at flere av 1900-tallets mest berømte kunstnere er representert. Louise Bourgeois, Jasper Johns, Donald Judd, Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Cy Twombly, Frank Stella, Ed Ruscha, Richard Serra, Hele Frankenthaler og Willem de Kooning er bare noen av kunstnerne som du kan se her. Les gjerne mer om utstillingen i Aftenposten her.

Maximilian Estrada – Le Photographeur

max4Maximilian Estrada
f. 05.06.1980
Bor: Stockholm, Sverige
Familie: Kona Nelli og sønnen Santiago (10mnd)
Aktuell som: Kunstnere vi følger med på i 2017
@lephotographeur (Flickr, Insta, Twitter)

Da  jeg bodde i Stockholm, var jeg så heldig å bli kjent med svensk-chilenske Maximilian Estrada, en enestående fotograf, som er like sympatisk og ydmyk som han er bra på å ta bilder. Maximilian, eller Max som han kalles, er av den typen som aldri selv helt forstår hvor flink han er, og kan til tider være overdrevent streng mot seg selv. Den fødte perfeksjonist altså, men så blir også resultatet alltid deretter. Ettersom Max er en av mine favorittfotografer, har jeg lenge hatt lyst til å skrive om ham her på Kunstsnakk. Derfor ble jeg kjempeglad da han gikk med på å stille opp på et intervju. Mitt tips til deg før du fortsetter å lese er å følge Max på Insta med engang, for han har en kjempefin konto der. Du finner ham som @lephotographeur. Fint, nå som det er gjort, skal jeg fortelle mer om hvordan det gikk da jeg traff Max for en liten samtale om fotografi.

16558797_10155708975539186_1423867410_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2015. © All rights reserved.

Hei Max! Så lenge jeg har kjent deg, har du vært lidenskapelig opptatt av fotografi. Jeg tror ikke at jeg noensinne har sett deg uten et kamera i hånden – eller hengende rundt halsen. Hvordan oppsto interessen for fotografi, og hvor lenge har du egentlig fotografert?
Max: Mitt vanlige svar på dette er at interessen tok til da jeg bodde i Budapest, Ungarn. Jeg forelsket meg i byens kontraster – det nye mot det gamle, kommunismen mot kapitalismen osv. Så jeg tror det var en kombinasjon av den byens skjønnhet og mangfold, samt min egen forkjærlighet for duppedingser som gjorde det. Jeg har alltid likt tekniske ting, og gjennom fotografiet fikk jeg sjansen til å kombinere begge verdener. Men egentlig tror jeg at det bare var min kreative side som ville ut. I mange år drev jeg mye med idrett, og jeg tror oppholdet i Budapest fikk meg til å innse at tiden var kommet for å utforske mine kreative sider mer.

16466676_10155708975294186_1449918633_o
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Atacaman flamingo, 2012. © All rights reserved.

Hva inspirerer deg?
Jeg er veldig interessert i, og fascinert av, den fotojournalistiske delen av fotografi. Jeg liker det dokumentariske aspektet, og hvordan det kan påvirke og inspirere. For øyeblikket er jeg selv langt fra et fotojournalistisk uttrykk, men jeg prøver meg fram og tror at jeg må gjennom noen sjangre for å komme til det dokumentariske fotografiet. Først og fremst må jeg finne stemmen min, og mine historier å fortelle. Slik det er nå, tar jeg for det meste bilder av det som jeg ser. Motivet kan være fint, men jeg ønsker likevel å fylle et fotografi med et dypere innhold, og dette er noe som jeg har mer fokus på nå.

16559412_10155708975189186_433074039_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.
16558442_10155708975554186_1641277522_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.

Hvem er din favorittfotograf eller fotografer? 
Det er på mange måter en morsom tilfeldighet at mesteparten av mine favorittfotografer er fra Ungarn. Da fotointeressen tok til, så jeg på bilde etter bilde etter bilde, og jeg forelsket meg, som mange andre, i de svarthvite bildene… Og etter å ha sett på det som føltes som tusener av svarthvite fotografier, var det noen få som begynte å utmerke seg. Noen av de bildene var tatt av Robert Capa, en av fotografihistoriens mest berømte fotografer. Også oppdaget jeg en venn av Capa, han som av mange betraktes som tidenes største fotograf av dem alle, nemlig André Kertész. Senere ble Martin Munkacsi lagt til i listen over mine favoritter, sammen med Henri Cartier-Bresson og Sebastião Salgado. Dette er alle fotografer som jeg beundrer og henter inspirasjon fra. Så med andre ord, mine favoritter er tre ungarere, en franskmann og en brasilianer.

16522642_10155708975504186_164790575_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Hva er det du ønsker å fange i et bilde? Vil du si at det er ditt eget inntrykk av noe, en følelse, et øyeblikk – eller noe annet? Ønsker du at bildet skal fortelle en historie, eller er du mer interesert i det formale aspektet, slik som farger, komposisjon og lyssetting? Eller kanskje en blanding av alt det?
Som sagt er jeg på et stadie der jeg fortsatt prøver meg mye fram, og som regel tar jeg bilde av det som jeg tilfeldgivis ser. Fram til nå har det derimot blitt mye reisefotografi. Men målet mitt er å fortelle en historie. Jeg har ideer til ulike fortellinger, men jeg føler ikke at de fortellingene har “satt seg fast” i hodet mitt enda. Den seneste tiden har jeg også interessert meg mer og mer for portretter, både “on” og “off site”, noe som betyr både “gateportrett” og studioportrett. Så portrettfotografi er et område som jeg vil bruke mer tid på. Når alt kommer til alt, er jeg fortsatt på leting etter mitt eget uttrykk og den sjangeren som passer meg best. Frem til nå er det fortsatt en blanding, men når jeg begynner å spesialisere meg, får vi se hvor jeg ender opp. Det er en reise av oppdagelser, prøving og feiling

16521683_10155708975514186_1502429953_n
Maxmilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2017. ©All rights reserved.

Hvis du må velge tre fotografier som du er særlig fornøyd med selv – hvilke tre er det, og hvorfor?  
Det må være disse tre. To av dem er tatt med analogt kamera og ett av dem er digitalt. Det digitale er et portrett som jeg har kalt “The Old Man and the Sea”, og jeg tok det i Puerto Natales i Patagonia, Chile. Jeg var der med min kone i 2012, og mens vi gikk rundt i den lille landsbyen så vi en gammel mann som arbeidet med båten sin. Jeg gikk bort til ham, Pedro Leiva het han, og jeg snakket med ham en stund. Tanken var å ta et bilde av ham mens han jobbet på båten. Jeg tok noen, men dette her hvor han står oppreist er det bildet som jeg liker best. Når jeg ser på dette bildet ser jeg en stolt mann, men også noen som kanskje ikke har hatt det enkleste livet. Likevel ser man en stor del av verdighet der – en mann som er stolt av å gjøre det han gjør, uansett hva. En mann som, selv om han blir eldre og eldre, fortsatt elsker å arbeide med båten sin og være ved sjøen.

16176162_10155642398049186_2058733210_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), The Old Man and the Sea, 2012. ©All rights reserved.
16127994_10155642398289186_867644558_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Abandoned post, 2014. ©All rights reserved.
16118499_10155642398279186_1824400261_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Sometimes a title is not required, 2014. ©All rights reserved

De andre to, de analoge bildene, ble tatt på øya Amorgos i Hellas. Ettersom jeg ikke hadde luksusen av et digitalt kamera, måtte jeg bare stole på at komposisjonen funket ved å se gjennom linsa på kameraet. Mens jeg gikk rundt i den lille landsbyen Chora på Amorgos, kom jeg over disse to stedene, og jeg forestilte meg hvordan fotografiene kunne se ut. Så forsøkte jeg å komponere bildene slik som jeg så dem i hodet mitt. Grunnen til at jeg liker dem, er at resultatet ble slik som jeg hadde forestilt meg.

Litt mer om selve prosessen. Hvordan jobber du? Planlegger du motivene i forkant – eller har du en mer spontan tilnærming? Jobber du med analogt eller digitalt foto, med farger eller svarthvitt? Behandler du bildene i etterkant – isåfall hvilke verkøy bruker du?

For øyeblikket har jeg en spontan tilnærming og fotograferer det som jeg kommer over, men dette er noe jeg forsøker å forandre på med analogt fotografi. Jeg elsker følelsen av å bruke gamle kameraer og er glad i hele den analoge prosessen. Det er vanskeligere på det settet at hvert “klikk” koster penger ved at jeg bruker film. Jeg må derfor ha en god idé om komposisjon og riktig eksponering på forhånd. Med digitalt kamera kan jeg bare ta bilde etter bilde til jeg får det resultatet som funker. Jeg føler at analogt kamera inspirerer deg mer til å være mer kreativ, til å finne den komposisjonen som virkelig fungerer. Det fine med digitale kameraer er at du har muligheten til å redde små feil i etterkant, og at du kan øve og ta tusenvis av bilder uten at det koster deg en Tesla. Jeg er fan av begge metodene. Jeg forsøker også å involvere musikk i den kreative prosessen. Med det mener jeg ulike sanger som setter meg i ulikt humør. Når jeg så går ut og tar bilder, hører jeg på musikken og forsøker å fange den følelsen som sangen gir meg – med kameraet. Jeg har ikke gjort det enda, men det er noe jeg ønsker å teste. Når det gjelder å behandle bilder, bruker jeg standard Lightroom/Photoshop. Jeg prøver derimot å ikke overdrive med etterbehandlingen. Om komposisjonen er god, behøver bildet bare litt mer skarphet og noe kurvejustering. Ideen er å gjøre digitalt fotografi så nære det analoge som mulig.

16468851_10155708975434186_1167187091_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Bicycle, 2013. ©All rights reserved

Hva er favorittkameraet ditt – og hvilket utstyr klarer du deg ikke uten?  
Å, dette er et tema som jeg har slitt mye med. Litt fordi jeg ikke har funnet helt min vei enda, og på grunn av det har jeg kjøpt og solgt utstyr frem og tilbake ganske lenge. Jeg må si at ENDELIG – for ikke lenge siden – har jeg slått meg til ro på dette området. Etter å ha utviklet meg som fotograf, og funnet frem til hvilke områder jeg ønsker å jobbe med, har jeg tilslutt innsett at ett kamera ikke “er nok”. Så nå har jeg tre, som alle dekker ulike behov. Nikon D8ooE er et megapixel monster. Dette bruker jeg for “episke” bilder – når jeg ønsker så mange detaljer og stor oppløsning som mulig, som for eksempel studioarbeider og landskapsmotiver. Det kameraet jeg tyr til for alt mulig annet er Nikon Df, et kamera i retrostil med en kjempbra sensor som har stor lysfølsomhet. Det innebærer at man kan få bilder i svært god kvalitet selv med veldig lite lys. Dette er viktig, for det blir veldig mørkt i Sverige om vinteren. Og tilslutt så har jeg et Nikon FM3a, et analogt kamera. Dette bruker jeg når jeg føler lysten for å ta analoge bilder og skape analoge uttrykk. Så mitt favorittmerke er som du ser Nikon, og en ting disse kameraene har til felles er at de har en sensor i fullformat. Så sensor i fullformat er nok hva jeg ikke kan leve uten!

16507749_10155708975139186_901869220_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Kan du med noen få ord beskrive den rollen som fotografiet spiller i livet ditt? Hva gir det deg? 
Fotografiet har vekket den kreative siden i meg , en side som jeg gjerne vil utforske videre. Før var jeg mest interessert i sport og idrett, men det blir det stadig mindre av. Noe som forsåvidt også kommer av at jeg har en kone og sønn som trenger min oppmerksomhet. Jeg må derfor prioritere tiden min, noe som ikke alltid er enkelt. Men for å svare på spørsmålet, fotografiet er min kreative styrke, et inspirerende element i livet mitt, som har hjulpet meg – eller kanskje pushet meg – til å stille spørsmål om livet generelt. Spørsmål som: “Hva er viktig?”, “Hvorfor og hvordan kan verden være så urettferdig?”, “Kan jeg skape en forskjell med fotografiet?” osv. En økende bevissthet om samfunnsspørsmål og et mer kreativt sinn – det er hva fotografiet har gitt meg.

16558578_10155708975509186_1837210212_n
Maximilian Estrada, Attention by turning, 2015. © All rights reserved.

Så til det siste spørsmålet. Hvordan vil du selv beskrive arbeidet ditt som en helhet? Om noen skulle skrive en oppsummering av Maximilians fotografier – hvilket nøkkelord tror du de ville ha brukt for å beskrive dem?  
Slik jeg tenker, ville jeg sagt at mine fotografier fra rundt 2010 og fram til idag har handlet om å fange det som øynene mine ser og liker. En tanke jeg har hatt når jeg tar bilder er: “Er det fint nok til å være på en vegg?” og som regel synes jeg det. Det er klart, jeg er streng mot meg selv og føler hele tiden at mine fotografier ikke er bra nok, men dette kan komme av at jeg selv mener jeg kan gjøre bedre. Det jeg ønsker å fokusere mer på nå i fremtiden er det emosjonelle innholdet. Så mitt tidlige arbeid (som jeg har nå) har handlet om “inntrykk og kunstnerisk uttrykk” mens mine kommende bilder vil handle mer om innhold, fortellinger – og forsøket på å vekke en eller annen følelse hos beskueren.

Se flere av Maximilians bilder på Flickr . Om du er interessert i å kjøpe et av hans bilder, ta kontakt med meg.

Murakami by Murakami

img_8958
“Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet, Oslo

I etterkant av det store jordskjelvet i Japan i 1855, skapte den japanske maleren Kanō Kazunobu mesterverket”500 Rakan”, satt sammen av 100 hengende ruller, som hver og en avbildet fem såkalte arhater, disipler av BuddhaEtter jordskjelvet, tsunamien og den påfølgende Fukushima-ulykken i 2011, satte Takashi Murakami igang med sin egen, moderne variant. Maleriet “500 Arhats” er 100 meter langt og høydepunktet i utstillingen “Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Klare, glade farger skinner imot deg idet du kommer inn i rommet, men historien bak det enorme kunstverket er langt fra munter. Katastrofen i 2011, som tok over 18.000 menneskeliv, skal ha fått Murakami til å innse at det å tro på noe er helt nødvendig her i livet*. “5oo Arhats” er et av flere religiøse malerier som er valgt ut til denne utstillingen. Arhatmotivet går igjen i disse og viser seg i form av monstre, drager, løver, tigre og andre symboler etter japansk og buddhistisk tradisjon.

img_8930
Det 100m lange maleriet “5oo Arhats” sett ovenifra
img_8863
Takashi Murakami poserer for fotografene
img_8865
Populær fyr. Ingen tvil om at Murakami er et fenomen.

Den store hendelsen i kunst-Norge forrige uke var uten tvil åpningen av utstillingen på Tjuvholmen. Folk strømmet til museet for å se de fargerike kunstverkene og kanskje få et glimt av Takashi Murakami selv. Den berømte japanske kunstneren skuffet da på ingen måte heller, der han stilte opp i fargerike antrekk og høflig hilset på alle og enhver. Det er ingen tvil om at Murakami er et fenomen, en superstjerne på den internasjonale kunstscenen, og berømt langt utenfor kunstens sfære. Da blir det naturlig nok en del oppstandelse når han for første gang er aktuell med et soloshow på skandinavisk jord. At nettopp det skjedde på Astrup Fearnley Museet er jo morsomt for oss nordmenn, og utstillingen de har satt sammen er da også svært så god. Formålet er å gi publikum et innblikk i Murakamis verden, og vise ulike sider ved hans kunstnerskap, samt virksomhet som kunstsamler og gallerist.

img_8861

img_8868

Vi forlater de religiøse maleriene og går opp, der utstillingen fortsetter med ulike verker sentrert rundt figuren DOB; en manga (tegneserie)-inspirert skikkelse, som kunstneren skapte på 1990-tallet og har laget utallige versjoner av siden den gang. I starten var DOB en søt, liten Mikke Mus-liknende skapning, men med tiden har han fått et mer aggressivt og voldelige uttrykk. Vi får vite at DOB kan leses som et selvportrett eller alter ego av kunstneren selv, men også som et symbol på etterkrigstidens Japan. I kjølevannet av andre verdenskrig og atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki, strevde japanerne med å finne tilbake til seg selv og sin egen identitet. Og, ifølge Murakami, tok de ukritisk til seg vestlig kultur som en konsekvens av dette. Hans DOB er et bilde på den naiviteten som Murakami føler at har preget Japan i etterkrigstiden.

img_8916
Den tidlige DOB
img_8915
En senere versjon

Murakami, som har hatt enda mer suksess i vestlige land enn hjemme i Japan, har ofte blitt sammenliknet med kunstnere som Andy Warhol, Damien Hirst og Jeff Koons. Dette er kunstnere som blander høykultur med lavkultur og konfronterer oss med hva kunst er, samtidig som de tar opp temaer knyttet til kapitalisme og konsumerkultur. Dette har derfor også blitt den vanlige måten å tolke Murakamis kunst på. Med denne utstillingen ønsker Astrup Fearnley Museet å peke på andre sider ved Murakamis kunstnerskap, som for eksempel hvordan kunstneren gjennom årene har strevet med å finne en ny identitet for den japanske kunsten. Ved å hente inspirasjon fra tradisjonelt japansk maleri (Nihanga), samt fra manga og anime, forsøker Murakami å skape et uttrykk med et japansk særpreg. Og her kommer naturligvis DOB inn. Murakami er selv fan av manga og fascinert av den absurditeten – blandingen av det søte med det groteske – som karakteriserer mange av disse tegneseriene. Dette kommer særlig til syne i skulpturene hans, som for eksempel i “3m girl”. Skulpturen viser en kvinne, helt klart inspirert av tegneserienes verden. Hun har stort, sølvfarget hår, høye hæler, nettingstrømper og et par gigantiske bryster. Ansiktet ser derimot uskyldig og barnslig ut med de store blåe øynene. Hele hennes skikkelse er usannsynlig og absurd, og “3m girl” blir på mange måter som et “søtt monster”. Skulpturen er en latterliggjøring av skjønnhetsidealet som preger den vestlige verden idag, samtidig som den gir manganerdenes (otaku) erotiske fantasier en visuell form.

img_8911
3m girl

Murakamis prosjekt om å skape et nytt, japansk uttrykk settes i sammenheng med begrepet “Superflat”, et slags manifest der kunstneren har formulert ideene sine. “Superflat” viser til den flatheten som kjennetegner tradisjonell japansk billedkunst, men navnet omfavner mer enn bare formale egenskaper. “Superflat” er nærmest som en kunstretning å regne, og kjennetegnes i stor grad av innflytelsen fra manga. Ifølge Murakami må japanerne innse at det “barnslige” aspektet i manga, som jeg nevnte i teksten over, er typisk for landet og noe som må omfavnes og hedres som “ekte japanskt”: “The time has come for the Japanse first to recognize that Japanse authority is rooted in culture of childishness and to theorize and contextualize head-on the power of that childishness”**. Ved å sette mangaverdenens barnslighet inn i kunstens rammer forsøker han altså å gi verdi til – ikke bare mangaen – men også til noe som han ser på som autentisk japansk kultur.

img_8920

img_8921
Flere skulpturer som på samme tid er søte og groteske: “My lonesome cowboy” og “Hiropon”

Men Murakamis virksomhet strekker seg utover det å være utøvende kunstner. Han er også en iherdig samler og gallerist, noe vi får et nærmere blikk på i den delen av ustillingen som er kuratert av Murakami selv. Et rom viser gjenstander fra Murakamis enorme kunstsamling, hovedsaklig japansk keramikk, mens et annet rom viser et utvalg av japanske samtidskunstnere, som Murakami stiller ut på sitt Kaikai Kiki Gallery i Tokyo. Dette rommet er en fryd å komme inn i og gir oss et lite bilde av Tokyos mangfoldige samtidskunstscene. Kaikai Kiki er forøvrig Murakamis studio, eller man må nesten si fabrikk, som holder til i 9000m2 store lokaler i Tokyo. Her har Murakami over 200 ansatte som hjelper ham i det daglige arbeidet. Kaikai Kiki produserer ikke bare kunst, men også forbruksvarer, bøker og publikasjoner, samtidig som de arrangerer utstillinger og festivaler, kjøper og selger kunst.

img_8939

img_8950
Verk av japanske kunstnere stilt ut ved Kaikai Kiki Gallery

Det er altså litt av en maskin som opererer rundt Murakami, og her kommer også mye av kritikken mot ham inn. Han er en kommersiell kunstner med en god utviklet forretningssans. Ikke bare ved å selge produkter med motiver fra kunsten hans på, men også gjennom å samarbeide med luksusgiganten Louis Vuitton. Ikke alle finner det helt uproblematisk at kunstnere tjener fett av penger på denne måten. Skal ikke kunsten holde sin avstand fra forbruker- og populærkulturen og presentere noe annet, noe mer verdifullt, som ikke har med penger og ting å gjøre? Det er også et paradoks at han stiller seg kritisk til vestlig kultur, en kultur som dyrker ham som en kjendis på samme måte som en filmstjerne eller sanger. Forrige uke på Astrup Fearnley bekreftet det svermeriet som er rundt ham. Ingen tvil om at han lever godt av å være en sensasjon i Vesten. Selv er jeg todelt i disse spørsmålene. Når grensen mellom kunst og populærkultur viskes ut i så stor grad som den gjør med Murakami, er det selvsagt lett å rynke litt på nesa. Samtidig er det positivt i det at han når ut til et større publikum, og faktisk får folk til å gå på museum, til å synes at kunst er gøy! Og jeg føler at mange av de motsigelsene som vi treffer på her er noe som i stor grad karakteriserer hele den vestlige kulturen. Vi engasjerer oss i miljøspørsmål, synes forbrukersamfunnet er tomt og overfladisk, samtidig som vi nødig vil gi slipp på de godene vi har.  Ja, man kan kanskje klandre Murakami for en viss dobbeltmoral, men er vi ikke alle skyldige i denne dobbeltmoralen i mer eller mindre grad? Jeg vet ikke, men kanskje en kunstner som Murakami kan få oss til å reflektere litt rundt alt dette.

En utstilling du må få med deg. Du har fram til 14.mai på deg.

img_8960

* sitert etter Gunnar B. Kvaran “Murakami by Murakami” i utstillingskatalogen.
** sitat av Murakami, hentet fra teksten “The Journey of Murakami’s art” av Nobuo Tsuji i utstillingskatalogen.

Takashi Murakami og meg!

murakami
Just hanging out with Takashi Murakami….

Igår hadde jeg bursdag, og jeg skal si at jeg fikk litt av en gave! Nemlig et møte med selveste Takashi Murakami, en av vår tids mest berømte kunstnere. Han er for tiden i Oslo i forbindelse med utstillingen “Murakami by Murakami”, som åpner på Astrup Fearnley Museet imorgen. En Instagram-konkurranse ble arrangert i forkant av dette, og 20 heldige vinnere ble valgt ut til å hilse på Murakami på museet. Så gøy å være blant dem! Japanske Murakami er virkelig en superstar i kunstverdenen og jeg har vært fan siden jeg så en utstilling med ham på Château de Versailles i Frankrike i 2010. Utstillingen på Astrup Fearnley Museet er også veldig bra, mer om den senere. Nå må jeg pakke, for imorgen går kursen til Firenze. Hurra!

Takk til Astrup Fearnley Museet for møtet med Murakami. Jeg kommer til å leve en god stund på den opplevelsen! 🙂

Artists Against Trump: Shepard Fairey

shepardfairey
Plakater av Shepard Fairey

Idag innsettes Donald Trump som president i USA. I den anledning har Shepard Fairey, kunstneren bak den berømte “Hope” plakaten  fra Obamas valgkamp i 2008, laget tre nye plakater i protest mot Trump. De tre plakatene viser hvert sitt portrett av henholdsvis en muslimsk, en latinsk og afroamerikansk kvinne. Fairey sier at disse tre gruppene var de som ble mest kritisert av Trump under valgkampen, og kanskje derfor vil være de som føler seg minst ivaretatt av Trumps nye administrasjon (les hele artikkelen fra CNN her). Under hvert bilde finner man utsagnene “We the People Are Greater Than Fear”, “We the People Defend Dignity” og “We the People Protect Each Other”. Hipp hurra for kunstnere som står opp for toleranse og likeverd! Synes plakatene og deres budskap er like relevante i Norge som i USA om dagen jeg. Så for all del – lik og del!