Support

IMG_0053
Lorenzo Quinn, “Support”, 2017

To store hender stiger opp av Canal Grande og gir støtte til Ca’Sagredo Hotel i Venezia. Av det jeg så av biennalen, likte jeg dette kunstverket best. Skulpturen ble bygd til åpningen av biennalen i mai, og kunstneren bak heter Lorenzo Quinn. Med de to gigantiske hendene ønsker han å gi oss en påminnelse om klimaendringene som truer planeten vår idag. Den globale oppvarming øker vannmassene i alle verdens hav og Venezia er naturlig nok et av de stedene som er ekstra utsatt.

De to hendene er store og sterke, og har valget mellom å støtte bygningen eller knuse den. På samme måte har vi mennesker et valg når det kommer til å ta vare på miljøet. Hvordan velger du å bruke hendene dine?

Bilde: Privat

Venezia

IMG_9879IMG_9881IMG_9880IMG_0003IMG_0023IMG_0026IMG_0031IMG_0007IMG_0019IMG_9798IMG_9811IMG_9898

IMG_9899
Rasheed Araeen, “Zero to Infinity”. Araeens kunstverk består av hundre kvadratiske kuber i ulike farger, som publikum inviteres til å flytte på og plassere som de vil. Kubene kan settes sammen i uendelige kombinasjoner, og ettersom de konstant endrer plass, vil Araeens kunstverk aldri se likt ut. Ideen bak dette er å bryte med den tradisjonelle måten vi er vant til å se kunst på, som er å observere, men ikke røre. Araeen ønsker å ta publikum med i den kreative prosessen. Et morsomt konsept og perfekt når du har med deg barn. Thumbs up!

IMG_9918

IMG_9909
Yorgos Sapountzis, “Sculptures Cannot Eat”
IMG_9941
Kunstneren Francis Upritchard lager figurative skulpturer med etniske og kulturelle referanser. Hun lar seg inspirere av tyske middelalderskulpturer i tre, og figurene hennes gir inntrykket av å selv være gjenstander fra en arkeologisk utgravning. I sin fantasi omskaper kunstneren derfor fortiden vår og våre tradisjoner. Målet hennes er å få oss til å tenke over betydningen som nåtiden spiller i vår oppfatning av gjenstandene som vi omgir oss med.

IMG_9934

IMG_9931
Michelle Stuart, “Earth Diptych”. Bildet over, fotografi fra verket “Ring of Fire” av samme kunstner. Stuart tar fotografier i svarthvite toner og sepiafarge, som hun setter sammen i store mosaikker, slik som du ser over. Hun tar bilder av ulike landskap, sjø og hav – og ønsker med det å vise oss naturens skjønnhet og poesi. Stuarts fotografier er utrolig vakre, og var noe av det jeg likte best i utstillingen.
IMG_9925
Erika Verzutti, “Turtle”
IMG_9923
Michel Blazy, utsnitt av verket “Collection de chaussures” der kunstneren har gjort om en mengde joggesko til potteplanter.
IMG_9951
Ernesto Neto, “Um Sagrado Lugar (A Sacred Place)” (over og under)

IMG_9959

IMG_9967
Younès Rahmoun, “Taqiya-Nor”, lysinstallasjon.

IMG_9969

IMG_9983
Sheila Hicks, “Escalade Beyond Chromatic Land”. Dette er en kunstner som er svært interessert i farger og fargepersepsjon. Dette verket består av en mengde store fiberballer i ulike farger som publikum kan få sette seg på, både for å hvile seg og for å gjøre kjennskap med materialet. Dette verket var plassert langt ut i utstillingen, akkurat når føttene begynte å kjennes litt tunge, men det fortsatt var en del igjen å se. Smart strategi!
IMG_9989
Claudia Fontes, “El Problema del Caballo / The Horse Problem” (over og under). Les mer her.

IMG_9988

Hei der, håper alle har hatt en fin helg! Det har vi. På lørdag tok vi en pause fra latmannslivet på stranda og forflyttet oss opp til Venezia for å ta en kikk på biennalen som står framme der frem til november. For deg som ikke henger helt med, så kan jeg forklare raskt at Veneziabiennalen er en stor samtidskunstutstilling som arrangeres annet hvert år (derav navnet “biennale” (“bi” betyr to, som du sikkert vet). Den ble grunnlagt i 1895 og er med det verdens eldste kunstbiennale. Programmet er mildt sagt omfattende, og det er umulig å få med seg alt på bare en dag. Så for vår del ble det kun den internasjonale utstillingen på Arsenale. Den andre hoveddelen, de nasjonale paviljongene i Giardiniparken, fikk vi dessverre ikke tid til å besøke. Vi hadde med oss datteren vår på 3,5 og ville bruke litt tid i byen også; se på kanaler og gondoler – noe hun selvsagt syntes var veldig spennende.

Det varmer derimot mitt mammahjerte at hun synes det er så gøy med samtidskunst. Utstillingen som vi så “Viva Arte Viva”, kuratert av Centre Pompidous Christine Macel, var stor og det tok sin tid å komme igjennom den. Men det var ingen problem i det hele tatt. Hun stokoste seg og lot seg begeistre av kunstverk med klare farger, lysinnstallasjoner og mer absurde ting, som sko med grønne planter voksende ut av seg osv. Jeg har en liten mistanke om at barn er mer åpne for det man ikke ved første øyekast forstår enn hva voksne er. Og for meg er det en herlig liten utfordring å ha henne med, for hun spør hele tiden “Hva er det, mamma?” “Hvorfor det, mamma?” – og jeg må innrømme at det ikke alltid er lett å ha et svar klart på direkten. Når jeg ser samtidskunst er jeg vant til å bruke mye tid på å lese og lete frem informasjon. Jeg strever hele tiden etter å forstå det jeg ser. Hva er det kunstneren har tenkt, hva er det verket betyr. Og jeg begynner å lete etter politiske og kunsthistoriske referanser – viktige, alvorlige ting. Gjennom datteren min blir jeg tvunget til å møte kunsten på en annen måte. Jeg må la bøker være bøker og har ikke tid til å lese tekst på veggene. Opplevelsen blir mye mer spontan. Og mens jeg forsøker å finne en mening, avbryter hun meg ofte og har svaret selv: “Det er ulven som er sulten”, “Det er mormor som baker brød”. Den store ovalformede skulpturen er en vannmelon. “Selvsagt er det det”, svarer jeg. “Hvorfor så jeg ikke det med en gang?”

Over noen bilder fra lørdag. Selv likte jeg veldig godt utstillingen – en oppvisning av menneskelig kreativitet, om du spør meg. Og Venezia er jo bare en drøm i seg selv. Ha en fin dag alle sammen!

Alle bilder: Private

I Scream, You Scream

icecream
PUTPUT, Popsicles, 2012

Glad i fotografi? Svak for is? Skal du kanskje også til New York i sommer? Da anbefaler jeg deg å ta turen innom Robert Mann Gallery og fotoutstillingen “I Scream, You Scream” – en utstilling dedikert til is! Her kan du se gamle bilder av mennesker som spiser is sammen med samtidsfotografiske verk av iskremen selv. Ifølge galleriet ønsker de å vise hvordan fotografer kan fange den lekne siden av det menneskelige livet. En utstilling som antageligvis får de besøkende til å gå smilende ut av dørene igjen. Les mer her. Om du ikke har mulighet til å se utstillingen, så ble du kanskje fristet til å ta deg en is om ikke annet?

Fotofestival og Steve McCurry

IMG_9401
Ragoon, Burma, 2014

Hei der! Jeg håper alle har hatt en fin påske! Det har vi. Palmehelga ble tilbrakt i Valdres, der vi fikk med oss den obligatoriske skituren med appelsin og kvikk lunsj. Deretter ventet noen dager med jobb i Oslo, før vi satte kursen mot Italia og påskefeiring med familien der. Deilig med et par dager ekstra ferie, jeg lover deg det! Det er klart at når vi er på ferie med barna, handler det mest om dem, men noen få voksenaktiviteter klarer vi å lure inn. Som for eksempel en tur innom fotofestivalen i byen Brescia, ved siden av Milano, der det for tiden er en stor utstilling med den berømte fotografen Steve McCurry. McCurry er mannen bak det ikoniske bildet “Afghan Girl” fra 1984, publisert på forsiden av National Geographic i 1985, og som jeg er sikker på at du kjenner til fra før. Han er også medlem av Magnum Photos og har vunnet mange prestisjetunge fotopriser. Dette var derfor en utstilling som jeg absolutt ville få med meg, og jeg må si at den også innfridde på alle måter.

IMG_9411
Chiang Mai, Thailand, 2010
IMG_9403
Havana, Cuba, 2010
IMG_9406
Bombay, India, 1996

Utstillingen i Brescia tok utgangspunkt i McCurrys fotobok “On Reading”, en samling fotografier av mennesker som sitter og leser. Boka er Steve McCurrys hyllest til den legendariske ungarske fotografen André Kertész, god venn og kollega av ham, som også var interessert i motivet lesende mennesker. Når vi leser, forsvinner vi fra omgivelsene rundt oss og trer inn i en annen virkelighet, i eventyrenes og fiksjonenes verden. Det å lese er noe mennesker i alle land har til felles. I Brescia hadde de stilt ut 70 fotografier tatt av McCurry på hans mange reiser rundt i verden. Menneskene i bildene kommer fra helt ulike land og kulturer, og lever helt forskjellige liv. Noen lever i fred, andre i krig, noen er fattige, andre er rike. Felles for de alle er at de sitter med hodet oppslukt i en bok og virker upåvirket av omgivelsene rundt dem. Flere av bildene er ganske utrolige, som gutten i Thailand som lener seg inntil en elefant mens han leser (hadde du turt det?). Som en ramme til McCurrys bilder, hadde museet hengt opp sitater av kjente forfatterere som alle handlet om bøker, sitater som sier noe om hva bøkene gjør med oss, hvilken verdi de har i livene våre. Utstillingen “Leggere” er å se på Museo di Santa Giulio i Brescia fram til september i år, og er verdt turen om du skal på ferie til Nord-Italia i år. Om du ikke har planer om det, men ble interessert i å se flere av bildene fra fotoserien, kan du kjøpe boka Steve McCurrys fotobok “On Reading”,  her .

IMG_9414
Fra utstillingen “Leggere” med Steve McCurry på Museo di Santa Giulia, Brescia, Italia
IMG_9423
Utstillingen står framme til september, og er verdt turen for den som skal til Nord-Italia i år!
IMG_9459
Foligno, Umbria, Italia, 2012
IMG_9463
Sana´a, Yemen, 1997
IMG_9465
New York, USA, 1996
IMG_9434
Sri Lanka, 1995
IMG_9436
Rio di Janeiro, Brasil, 2014
IMG_9426
Roma, Italia, 2011
IMG_9452
Afghanistan, 1984
IMG_9440
Los Angeles, USA, 1991
IMG_9438
Kuwait, 1991
IMG_9415
Burma, 2010
IMG_9421
Rangoon, Burma, 1985
IMG_9424
Libanon, 1982
IMG_9456
Herat, Afghanistan, 1992
IMG_9454
Lourdes, Frankrike, 1989
IMG_9447
Kabul, Afghanistan, 2002
IMG_9417
Kabul, Afghanistan, 2002

IMG_9445

 

If you only read the books that everyone else is reading, you can only think what everyone else is thinking (Huraki Murakami)

Utstillingstips til påskeuka

Hei der,

Det har vært dårlig med oppdateringer fra denne kanten på en stund. De siste ukene har vært veldig hektiske, og jeg har verken hatt tid eller overskudd til å sette meg ned med bloggen på kveldstid, slik som jeg vanligvis gjør. Det er litt synd, for jeg liker jo veldig godt å drive med dette, men iblant må man bare innse at man ikke rekker over alt det man vil. Jeg kommer sterkere tilbake, det er helt sikkert.

Heldigvis har jeg klart å lure inn noen museumsbesøk disse ukene, og jeg tenkte derfor at det passet å komme med noen utstillingstips til dere nå rett før påske. Jada, jeg vet at påske er synonymt med fjell, ski og appelsin for mange, men for dere som skal være hele eller deler av påska i byen pga jobb (eller fordi dere rett og slett har fått nok av snø og vinter nå (noe man knapt tør å si høyt i dette landet vårt, men du kan bare si det til meg, jeg skal ikke sladre!)), så er jo et museumsbesøk helt tipp topp.

Two-Norwegian-girls_500
Dan Young, “Two Norwegian Girls”, 1962. Fra utstillingen “Snap” på Museet for Samtidskunst

Både på Museet for Samtidskunst og på Nasjonalgalleriet er det fine utstillinger å besøke for tiden. Og det er best å passe på nå, for før det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020, kommer museet til å trappe ned utstillingsvirksomheten sin. Kunstindustrimuseet stengte i fjor høst, og til høsten kommer også Museet for Samtidskunst til å stenge. Det er selvsagt litt synd for oss som er glad i kunst, men man forstår jo samtidig at de behøver å legge ressursene sine på flyttingen. Også får vi bare smøre oss med tålmodighet frem til 2020. Tenk at vi kommer til å få Nordens største kunstmuseum, hvor gøy er ikke det? Jeg gleder meg iallefall VELDIG. Massevis av visningsplass betyr at vi publikum kan få se enda flere av de kunstskattene som museet har i samlingen sin, og det, dere, er det verdt å vente på.

Men, jeg sporer av her. Vi er ikke der helt enda, og Museet for Samtidskunst har dørene åpne noen måneder til, så det er bare å ta seg turen dit. Fram til september kan du se den kjempefine fotografiutstillingen «Snap» der, som jeg ble veldig begeistret for. Utstillingen ser nærmere på dokumentar- og portrettfotografi, og gir et spennende innblikk i både fotografiets historie og fotografiske sjangere. 100 verk av 30 ulike fotografer er valgt ut, deriblant innslag av Nan Goldin, Christer Strömholm, Cindy Sherman, Vibeke Tandberg m.m. Les mer om utstillingen på Dagsavisens nettsider her.

Warhol_A_1968_GL_1240_J_B
Andy Warhol, “Liz”, 1964

Et annet hett tips er «The Great Graphic Boom» på Nasjonalgalleriet. Utstillingen fokuserer på amerikansk grafikk i etterkrigstiden, og ser nærmere på et medium som ikke alltid har blitt ansett som kunst, mye på grunn av sin tette forbindelse til reklame. Sannheten er derimot at veldig mange kunstnere i moderne tid har arbeidet med grafikk, noe som har vært med på å styrke mediets kunstneriske kvaliteter. Blant annet fikk grafikken en oppblomstring i det amerikanske kunstlivet i 1960-årene, noe som kommer tydelig frem i utstillingen ved at flere av 1900-tallets mest berømte kunstnere er representert. Louise Bourgeois, Jasper Johns, Donald Judd, Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Cy Twombly, Frank Stella, Ed Ruscha, Richard Serra, Hele Frankenthaler og Willem de Kooning er bare noen av kunstnerne som du kan se her. Les gjerne mer om utstillingen i Aftenposten her.

Murakami by Murakami

img_8958
“Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet, Oslo

I etterkant av det store jordskjelvet i Japan i 1855, skapte den japanske maleren Kanō Kazunobu mesterverket”500 Rakan”, satt sammen av 100 hengende ruller, som hver og en avbildet fem såkalte arhater, disipler av BuddhaEtter jordskjelvet, tsunamien og den påfølgende Fukushima-ulykken i 2011, satte Takashi Murakami igang med sin egen, moderne variant. Maleriet “500 Arhats” er 100 meter langt og høydepunktet i utstillingen “Murakami by Murakami” på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Klare, glade farger skinner imot deg idet du kommer inn i rommet, men historien bak det enorme kunstverket er langt fra munter. Katastrofen i 2011, som tok over 18.000 menneskeliv, skal ha fått Murakami til å innse at det å tro på noe er helt nødvendig her i livet*. “5oo Arhats” er et av flere religiøse malerier som er valgt ut til denne utstillingen. Arhatmotivet går igjen i disse og viser seg i form av monstre, drager, løver, tigre og andre symboler etter japansk og buddhistisk tradisjon.

img_8930
Det 100m lange maleriet “5oo Arhats” sett ovenifra
img_8863
Takashi Murakami poserer for fotografene
img_8865
Populær fyr. Ingen tvil om at Murakami er et fenomen.

Den store hendelsen i kunst-Norge forrige uke var uten tvil åpningen av utstillingen på Tjuvholmen. Folk strømmet til museet for å se de fargerike kunstverkene og kanskje få et glimt av Takashi Murakami selv. Den berømte japanske kunstneren skuffet da på ingen måte heller, der han stilte opp i fargerike antrekk og høflig hilset på alle og enhver. Det er ingen tvil om at Murakami er et fenomen, en superstjerne på den internasjonale kunstscenen, og berømt langt utenfor kunstens sfære. Da blir det naturlig nok en del oppstandelse når han for første gang er aktuell med et soloshow på skandinavisk jord. At nettopp det skjedde på Astrup Fearnley Museet er jo morsomt for oss nordmenn, og utstillingen de har satt sammen er da også svært så god. Formålet er å gi publikum et innblikk i Murakamis verden, og vise ulike sider ved hans kunstnerskap, samt virksomhet som kunstsamler og gallerist.

img_8861

img_8868

Vi forlater de religiøse maleriene og går opp, der utstillingen fortsetter med ulike verker sentrert rundt figuren DOB; en manga (tegneserie)-inspirert skikkelse, som kunstneren skapte på 1990-tallet og har laget utallige versjoner av siden den gang. I starten var DOB en søt, liten Mikke Mus-liknende skapning, men med tiden har han fått et mer aggressivt og voldelige uttrykk. Vi får vite at DOB kan leses som et selvportrett eller alter ego av kunstneren selv, men også som et symbol på etterkrigstidens Japan. I kjølevannet av andre verdenskrig og atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki, strevde japanerne med å finne tilbake til seg selv og sin egen identitet. Og, ifølge Murakami, tok de ukritisk til seg vestlig kultur som en konsekvens av dette. Hans DOB er et bilde på den naiviteten som Murakami føler at har preget Japan i etterkrigstiden.

img_8916
Den tidlige DOB
img_8915
En senere versjon

Murakami, som har hatt enda mer suksess i vestlige land enn hjemme i Japan, har ofte blitt sammenliknet med kunstnere som Andy Warhol, Damien Hirst og Jeff Koons. Dette er kunstnere som blander høykultur med lavkultur og konfronterer oss med hva kunst er, samtidig som de tar opp temaer knyttet til kapitalisme og konsumerkultur. Dette har derfor også blitt den vanlige måten å tolke Murakamis kunst på. Med denne utstillingen ønsker Astrup Fearnley Museet å peke på andre sider ved Murakamis kunstnerskap, som for eksempel hvordan kunstneren gjennom årene har strevet med å finne en ny identitet for den japanske kunsten. Ved å hente inspirasjon fra tradisjonelt japansk maleri (Nihanga), samt fra manga og anime, forsøker Murakami å skape et uttrykk med et japansk særpreg. Og her kommer naturligvis DOB inn. Murakami er selv fan av manga og fascinert av den absurditeten – blandingen av det søte med det groteske – som karakteriserer mange av disse tegneseriene. Dette kommer særlig til syne i skulpturene hans, som for eksempel i “3m girl”. Skulpturen viser en kvinne, helt klart inspirert av tegneserienes verden. Hun har stort, sølvfarget hår, høye hæler, nettingstrømper og et par gigantiske bryster. Ansiktet ser derimot uskyldig og barnslig ut med de store blåe øynene. Hele hennes skikkelse er usannsynlig og absurd, og “3m girl” blir på mange måter som et “søtt monster”. Skulpturen er en latterliggjøring av skjønnhetsidealet som preger den vestlige verden idag, samtidig som den gir manganerdenes (otaku) erotiske fantasier en visuell form.

img_8911
3m girl

Murakamis prosjekt om å skape et nytt, japansk uttrykk settes i sammenheng med begrepet “Superflat”, et slags manifest der kunstneren har formulert ideene sine. “Superflat” viser til den flatheten som kjennetegner tradisjonell japansk billedkunst, men navnet omfavner mer enn bare formale egenskaper. “Superflat” er nærmest som en kunstretning å regne, og kjennetegnes i stor grad av innflytelsen fra manga. Ifølge Murakami må japanerne innse at det “barnslige” aspektet i manga, som jeg nevnte i teksten over, er typisk for landet og noe som må omfavnes og hedres som “ekte japanskt”: “The time has come for the Japanse first to recognize that Japanse authority is rooted in culture of childishness and to theorize and contextualize head-on the power of that childishness”**. Ved å sette mangaverdenens barnslighet inn i kunstens rammer forsøker han altså å gi verdi til – ikke bare mangaen – men også til noe som han ser på som autentisk japansk kultur.

img_8920

img_8921
Flere skulpturer som på samme tid er søte og groteske: “My lonesome cowboy” og “Hiropon”

Men Murakamis virksomhet strekker seg utover det å være utøvende kunstner. Han er også en iherdig samler og gallerist, noe vi får et nærmere blikk på i den delen av ustillingen som er kuratert av Murakami selv. Et rom viser gjenstander fra Murakamis enorme kunstsamling, hovedsaklig japansk keramikk, mens et annet rom viser et utvalg av japanske samtidskunstnere, som Murakami stiller ut på sitt Kaikai Kiki Gallery i Tokyo. Dette rommet er en fryd å komme inn i og gir oss et lite bilde av Tokyos mangfoldige samtidskunstscene. Kaikai Kiki er forøvrig Murakamis studio, eller man må nesten si fabrikk, som holder til i 9000m2 store lokaler i Tokyo. Her har Murakami over 200 ansatte som hjelper ham i det daglige arbeidet. Kaikai Kiki produserer ikke bare kunst, men også forbruksvarer, bøker og publikasjoner, samtidig som de arrangerer utstillinger og festivaler, kjøper og selger kunst.

img_8939

img_8950
Verk av japanske kunstnere stilt ut ved Kaikai Kiki Gallery

Det er altså litt av en maskin som opererer rundt Murakami, og her kommer også mye av kritikken mot ham inn. Han er en kommersiell kunstner med en god utviklet forretningssans. Ikke bare ved å selge produkter med motiver fra kunsten hans på, men også gjennom å samarbeide med luksusgiganten Louis Vuitton. Ikke alle finner det helt uproblematisk at kunstnere tjener fett av penger på denne måten. Skal ikke kunsten holde sin avstand fra forbruker- og populærkulturen og presentere noe annet, noe mer verdifullt, som ikke har med penger og ting å gjøre? Det er også et paradoks at han stiller seg kritisk til vestlig kultur, en kultur som dyrker ham som en kjendis på samme måte som en filmstjerne eller sanger. Forrige uke på Astrup Fearnley bekreftet det svermeriet som er rundt ham. Ingen tvil om at han lever godt av å være en sensasjon i Vesten. Selv er jeg todelt i disse spørsmålene. Når grensen mellom kunst og populærkultur viskes ut i så stor grad som den gjør med Murakami, er det selvsagt lett å rynke litt på nesa. Samtidig er det positivt i det at han når ut til et større publikum, og faktisk får folk til å gå på museum, til å synes at kunst er gøy! Og jeg føler at mange av de motsigelsene som vi treffer på her er noe som i stor grad karakteriserer hele den vestlige kulturen. Vi engasjerer oss i miljøspørsmål, synes forbrukersamfunnet er tomt og overfladisk, samtidig som vi nødig vil gi slipp på de godene vi har.  Ja, man kan kanskje klandre Murakami for en viss dobbeltmoral, men er vi ikke alle skyldige i denne dobbeltmoralen i mer eller mindre grad? Jeg vet ikke, men kanskje en kunstner som Murakami kan få oss til å reflektere litt rundt alt dette.

En utstilling du må få med deg. Du har fram til 14.mai på deg.

img_8960

* sitert etter Gunnar B. Kvaran “Murakami by Murakami” i utstillingskatalogen.
** sitat av Murakami, hentet fra teksten “The Journey of Murakami’s art” av Nobuo Tsuji i utstillingskatalogen.

Takashi Murakami og meg!

murakami
Just hanging out with Takashi Murakami….

Igår hadde jeg bursdag, og jeg skal si at jeg fikk litt av en gave! Nemlig et møte med selveste Takashi Murakami, en av vår tids mest berømte kunstnere. Han er for tiden i Oslo i forbindelse med utstillingen “Murakami by Murakami”, som åpner på Astrup Fearnley Museet imorgen. En Instagram-konkurranse ble arrangert i forkant av dette, og 20 heldige vinnere ble valgt ut til å hilse på Murakami på museet. Så gøy å være blant dem! Japanske Murakami er virkelig en superstar i kunstverdenen og jeg har vært fan siden jeg så en utstilling med ham på Château de Versailles i Frankrike i 2010. Utstillingen på Astrup Fearnley Museet er også veldig bra, mer om den senere. Nå må jeg pakke, for imorgen går kursen til Firenze. Hurra!

Takk til Astrup Fearnley Museet for møtet med Murakami. Jeg kommer til å leve en god stund på den opplevelsen! 🙂