We are better than this!

We are better than this!

We are better than this! No city is spared from these sights. It is a sad view, because even though we have achieved so much as human beings, we still fail to help those who are unfortunate because of life happens. I see many posts on Instagram that mentions the word “goals” but that is always in connection with training results or fashion statements, but I fail to see “goals” mentioned by helping others, by doing an unselfish act. I remember seeing an interview with Ayrton Senna when he was young and still in go cart (I think). He had gone back to Brazil and a reporter followed him asking question about life in Brazil etc. When seeing homeless children, the reporter asked Senna what he thought about that and Senna replied something like: “Im not yet powerful enough to be able to help them”. This is what I hope I can achieve with photography, to be “successful enough” to make a difference. That is what “goals” should be about, helping others less fortunate. At least I think so.”

(The Photographer, Maximilian Estrada, May 2018)

More about Maximilian here.

Endelig fredag

push-collageSå var det fredag igjen. Det som preget denne uka i kunst-Norge var nok Terje Brofos’ (Pushwagners) bortgang. Du har helt sikkert fått med deg nyheten allerede. Men jeg kom over dette minneordet på Fineart idag, som jeg anbefaler alle å lese dersom dere har litt ekstra tid i helga. En stor kunstner er gått bort. Må han hvilke i fred.

God helg til dere alle!

Here comes the sun

Georgia O’Keeffe, “Spring”

Hei der! Det begynner å bli en god stund siden jeg sist oppdaterte denne bloggen. Hva kan jeg si? Det har vært en ganske hektisk periode med veldig mye jobb, og den lille tiden jeg har hatt til overs har jeg valgt å bruke på familien min. For å være ærlig har det vært med litt bismak i munnen, for jeg liker virkelig å pusle med dette. Iblant må man derimot bare innse at dagen ikke har nok timer, uka ikke nok dager, og at man selv ikke strekker til overalt. Og denne vinteren – visst er den fin på mange sett – men den er også mørk og kald, og har det med å legge et lokk over energinivået mitt iallefall. Alt blir liksom litt mer strevsomt, og utover barn og jobb, er ofte det å lage den etterlengtede kaffekoppen et stort nok prosjekt. Ikke at det bare er negativt. Jeg synes faktisk det kan være litt godt å sette ned tempoet på vinteren også. Men når det gjelder Kunstsnakk, er det viktig for meg at det er et overskuddsprosjekt. Dette skal være mitt lille fristed, noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og ikke fordi jeg må. Og dermed har det blitt litt så som så med oppdateringene en stund. Jeg har rett og slett ikke orket helt.

Derimot har jeg hele tiden tenkt at jeg visst skal skrive igjen – når lysten bare kommer tilbake. Og så idag, på vei til jobb, mens jeg sto og ventet på bussen, så merket jeg plutselig at den nakne, triste hekken på holdeplassen hadde blitt nydelig og grønn. Det var nesten så den smilte til meg der den sto og badet i de deilige solstrålene, og jeg bestemte meg for at ikveld – ikveld skal jeg oppdatere bloggen igjen. Så lite skal altså til. Litt varme, litt sol og noen grønne blader på en hekk, og alt som virket slitsomt blir gøy igjen. Er det flere som er i ferd med å komme ut av vinterdvalen? Har ikke den siste uka vært helt fantastisk?

Som ære til den etterlengtede våren, har jeg valgt å legge ut et vårbilde malt av Georgia O’Keeffee. “Spring” heter det, enkelt og greit, og se bare på de deilige fargene. De er jo bare til å bli glad av! Så til alle dere som har slitt dere gjennom vinteren og lurt på om våren noensinne kommer i år. Nå er vi her, dere – nå er vi igang! Jeg spår blå himmel og en stor skinnende sol i dagene og ukene som kommer. Så skal vi se om det ikke blir litt mer action på den bloggen her også. Med det ønsker jeg dere alle en riktig fin kveld, og en god ny uke i sola! En sang jeg har hørt mye på i det siste er denne. Here comes the sun, folkens!! Det er bare å fryde seg!

 

Basquiat i London

Jean-Michel_Basquiat_4
'Dustheads'

Må si at jeg ble sugen på en London-tur når jeg så at det åpner en stor utstilling med Jean-Michel Basquiat der senere i høst! Jeg er stor fan av Basquiat. Synes maleriene hans er utrolig heftige, samtidig som hans liv og kunstnerskap er en fascinasjon i seg selv. Basquiat var nemlig blant de første afroamerikanske kunstnerne som ble tatt inn i varmen av kunstinstitusjonen i USA. Han gjorde seg kjent som graffiti-kunstner på 70-tallet, men fikk sitt virkelige kunstneriske gjennombrudd på 80-tallet, med flere soloutstillinger på gallerier og museer både i USA og internasjonalt. Han var en sentral del av kunstscenen på Manhattan og regnes som en av de viktigste kunstnerne innenfor nyekspresjonismen. Han blandet tekst og ord i maleriene sine og tok opp temaer som rasisme og urettferdighet i samfunnet. Noe av grunnen til at bildene hans ble så populære er at de i så sterk grad uttrykker det sinnet og den sårbarheten som han selv kjente på.

slide_271436_1913998_free
Jean-Michel-Basquiat-Obnoxious-Liberals.-1982-865x577

I 1983 ble Basquiat kjent med sitt store forbilde Andy Warhol og de to samarbeidet tett fram til Warhols død i 1987. Etter det begynte ting å gå nedover for ham, og han døde året etter av en overdose heroin, bare 27 år gammel. Siden den gang har derimot interessen for hans kunst bare vokst og vokst, og tidligere i år ble ett av hans malerier solgt for svimlende 110,5 millioner dollar på Sotheby’s i New York. Det er det dyreste kunstverket solgt av en amerikansk kunstner noensinne, og Basquiat tok med det selskap av en liten eksklusiv klubb kunstnere hvis kunstverk er blitt solgt for over 100 millioner dollar. Andre medlemmer i den klubben er kunstnere som Pablo Picasso, Francis Bacon og Alberto Giacometti, noe jeg tror sier sitt.

Så om du skal til London i høst, ta turen innom Barbican Art Gallery for å få med deg det som jeg påstår er en must see utstilling i høst! Les mer om den her.

Slow Tourism

mona lisa
Mona Lisa-salen på Louvre, Paris

For et par uker siden kom jeg over en veldig interessant artikkel på The Guardian. Den handlet om begrepet Slow Tourism og hvordan man skal bruke denne filosofien når man besøker museer og gallerier. Du har kanskje hørt om Slow Food før? Slow Tourism handler om mye av det samme; nemlig det å ta seg tid til å dvele ved en opplevelse. I vår travle verden skal alt gå fort, og vi haster rundt fra det ene til det andre. Til og med på ferie durer vi avgårde for å krysse av den ene severdigheten etter den andre. Slow Tourism handler om å gape over mindre, men bruke lengre tid på det man faktisk gjør. I artikkelen på The Guardian skriver artikkelforfatter Jonathan Jones om Uffizi-galleriet i Firenze. Turister kommer innom med guidebøker og selfiestenger i hendene. De nærmest løper rundt i museet for å få med seg høydepunktene i guideboka, før de springer ut igjen for å rekke neste punkt på lista.

Da jeg leste artikkelen, kom jeg til å tenke på Louvre. Jeg var der ganske ofte mens jeg studerte i Paris. Ikke langt unna Mona Lisa-salen, henger det noen andre helt fantastisk vakre malerier av Leonardo da Vinci. Men mange besøkende enser dem ikke en gang, for de spurter kun avgårde for å finne Mona Lisa. Så står i de i kø, tar et bilde, mumler noe om at hun var mindre enn de trodde, og løper videre. Jeg lurte alltid på om de fikk så veldig mye ut av besøket egentlig. Nå skal jeg derimot ikke heve meg over noen, for jeg har gått i samme fella selv mange ganger, jeg altså. En vil jo ha med seg så mye man klarer når man først er et sted, ikke sant? Det er synd å gå glipp av noe!

Jeg tror egentlig at mange av oss kjenner seg igjen i det. Men i sin artikkel argumenterer Jonathan Jones for noe helt annet. Ikke bare skal vi slutte å løpe for å “få med oss alt”, men vi skal helt slippe guidebøkene også. Heller ingen audioguide får vi ta med oss – og ingen omvisning får vi være med på. Kjøp heller med deg en bok på vei ut og les når du kommer hjem, skriver ham. Når du er i museet, forsøk å møte kunsten alene med bare øynene til disposisjon. Gå til de verkene som du automatisk trekkes imot. Konsentrer deg om dem og glem alle de andre. Ikke tenk på å skulle forstå, ikke bry deg med å sjekke om verket er titulert en berømt kunstner eller ikke. Prøv å koble bort tankene og strev ikke så hardt etter å forstå. Bare se – og føl på hva opplevelsen gjør med deg. Hvordan føler du deg? Glad? Trist? Kanskje en blanding av de to? Selv kan jeg få samme følelse av kunst som av å høre på musikk. En sensasjon som er vanskelig å forklare. Men i etterkant føler jeg meg alltid glad. Det samme skjer når jeg ser et vakkert landskap ute også. I slike øyeblikk føler jeg meg rett og slett levende, og jeg kjenner at verden er et ganske ålreit sted.

inntrykkfranaturen
Jacob Weidemann, “Inntrykk fra naturen”, 1981. Weidemann-salen på Lillehammer Kunstmuseum er et ypperlig sted å praktisere Slow Tourism!

“Art should be a love affair, not a guided tour.”
(Jonathan Jones)