Sommerferie!

picasso-two-women-running-onthe-beach-1922.jpg
Pablo Picasso, Two Women Running On the Beach, 1922

Hei dere! Det har vært stille fra denne fronten en stund (så deilig!, har dere kanskje tenkt!!). Denne våren har virkelig bare flydd avgårde og dagene har forsvunnet i et jafs. Døgnet har ikke hatt nok timer, og det har vært vanskelig å finne tid til annet enn familie og jobb. Det har forsåvidt vært fint det – jeg liker at det skjer litt – men det har blitt så som så med bloggingen. Derimot har jeg passet på å få mine ukentlige påfyll med “kunstterapi”, som jeg kaller det. Sammen med løpeturene mine, er det noe som jeg rett og slett behøver for å ha energi til alt det andre som jeg skal gjøre. Aller helst skulle jeg ha vært innom et galleri eller museum hver dag, men det er det jo ikke alltid tid til. Mitt lille knep er derfor å ha en kunstbok på lur ved siden av senga. Om det ikke blir mer enn 10 minutter på kvelden etter at jeg har lagt meg, så synes jeg at det er en deilig måte å koble av på. Som regel blar jeg litt tilfeldig rundt i boka til jeg kommer til et bilde som fanger interessen min. Så blir jeg sittende å se litt på det; studere komposisjonen, fargene, formene… Jeg forsøker å forstå hva det er som gjør at jeg trekkes til nettopp det bildet. Det er det ikke alltid så enkelt å svare på, som regel har det noe med stemningen i bildet å gjøre; hvilke følelser det vekker i meg. Så leser jeg kanskje litt om bildet og om kunstneren – noe som alltid er interessant – men som ikke er noen “fasit” for meg. Det er min egen opplevelse som til syvende og sist bestemmer om jeg liker et kunstverk eller ikke.

Jeg opplever at mange i møte med kunsten, og kanskje særlig samtidskunsten, er litt redde for å stole på sin egen dømmekraft. Man tyr liksom litt til hva intelligente tekster av “ekspertene” sier. Jeg tenker at vi ikke skal være så redde for å tørre å mene noe selv, for i kunsten er det ikke et svar som er rett og et annet som er feil. Det er ikke matematikk og logikk, der du enten scorer full pott eller må ta testen om igjen. Kunst appellerer til sansene og følelsene våre. Om et bestemt bilde rører noe i deg, hvem kan si til deg at det er feil? Ingen. Det er jo som med musikk egentlig. Du vet at du liker en sang, men det er kanskje litt vanskelig å forklare hvorfor? Den bare fenger på en måte. Og du blir glad av den. Sånn er det med kunsten også – iallefall for meg.

Uansett, dette var en liten tankerekke fra meg her på morgenkvisten. Nå må jeg hive meg rundt og sette i gang med å pakke, for vet dere hva!?!?! Nå har jeg rett og slett fått SOMMERFERIE – og om et par dager reiser vi til Italia. Macen skal få være med, slik at jeg kan oppdatere dere litt på veien. Om det ikke blir tid til å skrive så mye, så skal jeg nå iallefall klare å dele noen bilder. Mitt kjære Italia, kunstlandet over alle kunstland  (til og med italienerne i seg selv er jo noen fargerike kunstverk!) – å, som jeg lengter! Det er ingen tvil om at jeg elsker det landet, så jeg tipper at vi høres derfra. Ha en fin søndag alle sammen!

God 17.mai!

Hipp hurra for det fine landet vårt. Det er ikke tvil om at Norge er blitt tildelt mange vakre landskap, og det er lov å feire både norsk natur og tradisjoner idag (lenge leve brunost!). Derimot er det mange måter å være norsk på (og takk og lov for det!) og alle må være velkommen i feiringen – uansett hva vi heter, hvor vi er født, eller hvor foreldrene våre kommer fra og hvilken religion vi tilhører.

Uansett, av alle våre landskapsmalere er Astrup en favoritt. Ingen gjør norsk natur så trolsk og eventyraktig som han, så det får bli med et Astrupbilde at jeg ønsker dere alle en riktig god 17.mai!

astrup

Fotofestival og Steve McCurry

IMG_9401
Ragoon, Burma, 2014

Hei der! Jeg håper alle har hatt en fin påske! Det har vi. Palmehelga ble tilbrakt i Valdres, der vi fikk med oss den obligatoriske skituren med appelsin og kvikk lunsj. Deretter ventet noen dager med jobb i Oslo, før vi satte kursen mot Italia og påskefeiring med familien der. Deilig med et par dager ekstra ferie, jeg lover deg det! Det er klart at når vi er på ferie med barna, handler det mest om dem, men noen få voksenaktiviteter klarer vi å lure inn. Som for eksempel en tur innom fotofestivalen i byen Brescia, ved siden av Milano, der det for tiden er en stor utstilling med den berømte fotografen Steve McCurry. McCurry er mannen bak det ikoniske bildet “Afghan Girl” fra 1984, publisert på forsiden av National Geographic i 1985, og som jeg er sikker på at du kjenner til fra før. Han er også medlem av Magnum Photos og har vunnet mange prestisjetunge fotopriser. Dette var derfor en utstilling som jeg absolutt ville få med meg, og jeg må si at den også innfridde på alle måter.

IMG_9411
Chiang Mai, Thailand, 2010
IMG_9403
Havana, Cuba, 2010
IMG_9406
Bombay, India, 1996

Utstillingen i Brescia tok utgangspunkt i McCurrys fotobok “On Reading”, en samling fotografier av mennesker som sitter og leser. Boka er Steve McCurrys hyllest til den legendariske ungarske fotografen André Kertész, god venn og kollega av ham, som også var interessert i motivet lesende mennesker. Når vi leser, forsvinner vi fra omgivelsene rundt oss og trer inn i en annen virkelighet, i eventyrenes og fiksjonenes verden. Det å lese er noe mennesker i alle land har til felles. I Brescia hadde de stilt ut 70 fotografier tatt av McCurry på hans mange reiser rundt i verden. Menneskene i bildene kommer fra helt ulike land og kulturer, og lever helt forskjellige liv. Noen lever i fred, andre i krig, noen er fattige, andre er rike. Felles for de alle er at de sitter med hodet oppslukt i en bok og virker upåvirket av omgivelsene rundt dem. Flere av bildene er ganske utrolige, som gutten i Thailand som lener seg inntil en elefant mens han leser (hadde du turt det?). Som en ramme til McCurrys bilder, hadde museet hengt opp sitater av kjente forfatterere som alle handlet om bøker, sitater som sier noe om hva bøkene gjør med oss, hvilken verdi de har i livene våre. Utstillingen “Leggere” er å se på Museo di Santa Giulio i Brescia fram til september i år, og er verdt turen om du skal på ferie til Nord-Italia i år. Om du ikke har planer om det, men ble interessert i å se flere av bildene fra fotoserien, kan du kjøpe boka Steve McCurrys fotobok “On Reading”,  her .

IMG_9414
Fra utstillingen “Leggere” med Steve McCurry på Museo di Santa Giulia, Brescia, Italia
IMG_9423
Utstillingen står framme til september, og er verdt turen for den som skal til Nord-Italia i år!
IMG_9459
Foligno, Umbria, Italia, 2012
IMG_9463
Sana´a, Yemen, 1997
IMG_9465
New York, USA, 1996
IMG_9434
Sri Lanka, 1995
IMG_9436
Rio di Janeiro, Brasil, 2014
IMG_9426
Roma, Italia, 2011
IMG_9452
Afghanistan, 1984
IMG_9440
Los Angeles, USA, 1991
IMG_9438
Kuwait, 1991
IMG_9415
Burma, 2010
IMG_9421
Rangoon, Burma, 1985
IMG_9424
Libanon, 1982
IMG_9456
Herat, Afghanistan, 1992
IMG_9454
Lourdes, Frankrike, 1989
IMG_9447
Kabul, Afghanistan, 2002
IMG_9417
Kabul, Afghanistan, 2002

IMG_9445

 

If you only read the books that everyone else is reading, you can only think what everyone else is thinking (Huraki Murakami)

Utstillingstips til påskeuka

Hei der,

Det har vært dårlig med oppdateringer fra denne kanten på en stund. De siste ukene har vært veldig hektiske, og jeg har verken hatt tid eller overskudd til å sette meg ned med bloggen på kveldstid, slik som jeg vanligvis gjør. Det er litt synd, for jeg liker jo veldig godt å drive med dette, men iblant må man bare innse at man ikke rekker over alt det man vil. Jeg kommer sterkere tilbake, det er helt sikkert.

Heldigvis har jeg klart å lure inn noen museumsbesøk disse ukene, og jeg tenkte derfor at det passet å komme med noen utstillingstips til dere nå rett før påske. Jada, jeg vet at påske er synonymt med fjell, ski og appelsin for mange, men for dere som skal være hele eller deler av påska i byen pga jobb (eller fordi dere rett og slett har fått nok av snø og vinter nå (noe man knapt tør å si høyt i dette landet vårt, men du kan bare si det til meg, jeg skal ikke sladre!)), så er jo et museumsbesøk helt tipp topp.

Two-Norwegian-girls_500
Dan Young, “Two Norwegian Girls”, 1962. Fra utstillingen “Snap” på Museet for Samtidskunst

Både på Museet for Samtidskunst og på Nasjonalgalleriet er det fine utstillinger å besøke for tiden. Og det er best å passe på nå, for før det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020, kommer museet til å trappe ned utstillingsvirksomheten sin. Kunstindustrimuseet stengte i fjor høst, og til høsten kommer også Museet for Samtidskunst til å stenge. Det er selvsagt litt synd for oss som er glad i kunst, men man forstår jo samtidig at de behøver å legge ressursene sine på flyttingen. Også får vi bare smøre oss med tålmodighet frem til 2020. Tenk at vi kommer til å få Nordens største kunstmuseum, hvor gøy er ikke det? Jeg gleder meg iallefall VELDIG. Massevis av visningsplass betyr at vi publikum kan få se enda flere av de kunstskattene som museet har i samlingen sin, og det, dere, er det verdt å vente på.

Men, jeg sporer av her. Vi er ikke der helt enda, og Museet for Samtidskunst har dørene åpne noen måneder til, så det er bare å ta seg turen dit. Fram til september kan du se den kjempefine fotografiutstillingen «Snap» der, som jeg ble veldig begeistret for. Utstillingen ser nærmere på dokumentar- og portrettfotografi, og gir et spennende innblikk i både fotografiets historie og fotografiske sjangere. 100 verk av 30 ulike fotografer er valgt ut, deriblant innslag av Nan Goldin, Christer Strömholm, Cindy Sherman, Vibeke Tandberg m.m. Les mer om utstillingen på Dagsavisens nettsider her.

Warhol_A_1968_GL_1240_J_B
Andy Warhol, “Liz”, 1964

Et annet hett tips er «The Great Graphic Boom» på Nasjonalgalleriet. Utstillingen fokuserer på amerikansk grafikk i etterkrigstiden, og ser nærmere på et medium som ikke alltid har blitt ansett som kunst, mye på grunn av sin tette forbindelse til reklame. Sannheten er derimot at veldig mange kunstnere i moderne tid har arbeidet med grafikk, noe som har vært med på å styrke mediets kunstneriske kvaliteter. Blant annet fikk grafikken en oppblomstring i det amerikanske kunstlivet i 1960-årene, noe som kommer tydelig frem i utstillingen ved at flere av 1900-tallets mest berømte kunstnere er representert. Louise Bourgeois, Jasper Johns, Donald Judd, Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Cy Twombly, Frank Stella, Ed Ruscha, Richard Serra, Hele Frankenthaler og Willem de Kooning er bare noen av kunstnerne som du kan se her. Les gjerne mer om utstillingen i Aftenposten her.

Annette Messager

1Annette Messager 3 Pantins PQ1Annette Messager 13 soutiens gorge5_LRPapier-peint-finalthemessengers

“JE SUIS MON PROPRE PROPHÈTE”. Ja, takk. Fantastiske Annette Messager, en av Frankrikes mest kjente samtidskunstnere med et viktig feministisk budskap. I love it. Om du tilfeldigvis skal til Roma i vår, kan du se en utstilling med henne på Villa Medici fram til 23.april (ikke alle bildene over er hentet fra den utstillingen, men noen). Og om du lurte på hvorfor vi fortsatt trenger feminismen, så les her. God onsdag!

Maximilian Estrada – Le Photographeur

max4Maximilian Estrada
f. 05.06.1980
Bor: Stockholm, Sverige
Familie: Kona Nelli og sønnen Santiago (10mnd)
Aktuell som: Kunstnere vi følger med på i 2017
@lephotographeur (Flickr, Insta, Twitter)

Da  jeg bodde i Stockholm, var jeg så heldig å bli kjent med svensk-chilenske Maximilian Estrada, en enestående fotograf, som er like sympatisk og ydmyk som han er bra på å ta bilder. Maximilian, eller Max som han kalles, er av den typen som aldri selv helt forstår hvor flink han er, og kan til tider være overdrevent streng mot seg selv. Den fødte perfeksjonist altså, men så blir også resultatet alltid deretter. Ettersom Max er en av mine favorittfotografer, har jeg lenge hatt lyst til å skrive om ham her på Kunstsnakk. Derfor ble jeg kjempeglad da han gikk med på å stille opp på et intervju. Mitt tips til deg før du fortsetter å lese er å følge Max på Insta med engang, for han har en kjempefin konto der. Du finner ham som @lephotographeur. Fint, nå som det er gjort, skal jeg fortelle mer om hvordan det gikk da jeg traff Max for en liten samtale om fotografi.

16558797_10155708975539186_1423867410_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2015. © All rights reserved.

Hei Max! Så lenge jeg har kjent deg, har du vært lidenskapelig opptatt av fotografi. Jeg tror ikke at jeg noensinne har sett deg uten et kamera i hånden – eller hengende rundt halsen. Hvordan oppsto interessen for fotografi, og hvor lenge har du egentlig fotografert?
Max: Mitt vanlige svar på dette er at interessen tok til da jeg bodde i Budapest, Ungarn. Jeg forelsket meg i byens kontraster – det nye mot det gamle, kommunismen mot kapitalismen osv. Så jeg tror det var en kombinasjon av den byens skjønnhet og mangfold, samt min egen forkjærlighet for duppedingser som gjorde det. Jeg har alltid likt tekniske ting, og gjennom fotografiet fikk jeg sjansen til å kombinere begge verdener. Men egentlig tror jeg at det bare var min kreative side som ville ut. I mange år drev jeg mye med idrett, og jeg tror oppholdet i Budapest fikk meg til å innse at tiden var kommet for å utforske mine kreative sider mer.

16466676_10155708975294186_1449918633_o
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Atacaman flamingo, 2012. © All rights reserved.

Hva inspirerer deg?
Jeg er veldig interessert i, og fascinert av, den fotojournalistiske delen av fotografi. Jeg liker det dokumentariske aspektet, og hvordan det kan påvirke og inspirere. For øyeblikket er jeg selv langt fra et fotojournalistisk uttrykk, men jeg prøver meg fram og tror at jeg må gjennom noen sjangre for å komme til det dokumentariske fotografiet. Først og fremst må jeg finne stemmen min, og mine historier å fortelle. Slik det er nå, tar jeg for det meste bilder av det som jeg ser. Motivet kan være fint, men jeg ønsker likevel å fylle et fotografi med et dypere innhold, og dette er noe som jeg har mer fokus på nå.

16559412_10155708975189186_433074039_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.
16558442_10155708975554186_1641277522_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2014. © All rights reserved.

Hvem er din favorittfotograf eller fotografer? 
Det er på mange måter en morsom tilfeldighet at mesteparten av mine favorittfotografer er fra Ungarn. Da fotointeressen tok til, så jeg på bilde etter bilde etter bilde, og jeg forelsket meg, som mange andre, i de svarthvite bildene… Og etter å ha sett på det som føltes som tusener av svarthvite fotografier, var det noen få som begynte å utmerke seg. Noen av de bildene var tatt av Robert Capa, en av fotografihistoriens mest berømte fotografer. Også oppdaget jeg en venn av Capa, han som av mange betraktes som tidenes største fotograf av dem alle, nemlig André Kertész. Senere ble Martin Munkacsi lagt til i listen over mine favoritter, sammen med Henri Cartier-Bresson og Sebastião Salgado. Dette er alle fotografer som jeg beundrer og henter inspirasjon fra. Så med andre ord, mine favoritter er tre ungarere, en franskmann og en brasilianer.

16522642_10155708975504186_164790575_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Hva er det du ønsker å fange i et bilde? Vil du si at det er ditt eget inntrykk av noe, en følelse, et øyeblikk – eller noe annet? Ønsker du at bildet skal fortelle en historie, eller er du mer interesert i det formale aspektet, slik som farger, komposisjon og lyssetting? Eller kanskje en blanding av alt det?
Som sagt er jeg på et stadie der jeg fortsatt prøver meg mye fram, og som regel tar jeg bilde av det som jeg tilfeldgivis ser. Fram til nå har det derimot blitt mye reisefotografi. Men målet mitt er å fortelle en historie. Jeg har ideer til ulike fortellinger, men jeg føler ikke at de fortellingene har “satt seg fast” i hodet mitt enda. Den seneste tiden har jeg også interessert meg mer og mer for portretter, både “on” og “off site”, noe som betyr både “gateportrett” og studioportrett. Så portrettfotografi er et område som jeg vil bruke mer tid på. Når alt kommer til alt, er jeg fortsatt på leting etter mitt eget uttrykk og den sjangeren som passer meg best. Frem til nå er det fortsatt en blanding, men når jeg begynner å spesialisere meg, får vi se hvor jeg ender opp. Det er en reise av oppdagelser, prøving og feiling

16521683_10155708975514186_1502429953_n
Maxmilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2017. ©All rights reserved.

Hvis du må velge tre fotografier som du er særlig fornøyd med selv – hvilke tre er det, og hvorfor?  
Det må være disse tre. To av dem er tatt med analogt kamera og ett av dem er digitalt. Det digitale er et portrett som jeg har kalt “The Old Man and the Sea”, og jeg tok det i Puerto Natales i Patagonia, Chile. Jeg var der med min kone i 2012, og mens vi gikk rundt i den lille landsbyen så vi en gammel mann som arbeidet med båten sin. Jeg gikk bort til ham, Pedro Leiva het han, og jeg snakket med ham en stund. Tanken var å ta et bilde av ham mens han jobbet på båten. Jeg tok noen, men dette her hvor han står oppreist er det bildet som jeg liker best. Når jeg ser på dette bildet ser jeg en stolt mann, men også noen som kanskje ikke har hatt det enkleste livet. Likevel ser man en stor del av verdighet der – en mann som er stolt av å gjøre det han gjør, uansett hva. En mann som, selv om han blir eldre og eldre, fortsatt elsker å arbeide med båten sin og være ved sjøen.

16176162_10155642398049186_2058733210_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), The Old Man and the Sea, 2012. ©All rights reserved.
16127994_10155642398289186_867644558_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Abandoned post, 2014. ©All rights reserved.
16118499_10155642398279186_1824400261_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Sometimes a title is not required, 2014. ©All rights reserved

De andre to, de analoge bildene, ble tatt på øya Amorgos i Hellas. Ettersom jeg ikke hadde luksusen av et digitalt kamera, måtte jeg bare stole på at komposisjonen funket ved å se gjennom linsa på kameraet. Mens jeg gikk rundt i den lille landsbyen Chora på Amorgos, kom jeg over disse to stedene, og jeg forestilte meg hvordan fotografiene kunne se ut. Så forsøkte jeg å komponere bildene slik som jeg så dem i hodet mitt. Grunnen til at jeg liker dem, er at resultatet ble slik som jeg hadde forestilt meg.

Litt mer om selve prosessen. Hvordan jobber du? Planlegger du motivene i forkant – eller har du en mer spontan tilnærming? Jobber du med analogt eller digitalt foto, med farger eller svarthvitt? Behandler du bildene i etterkant – isåfall hvilke verkøy bruker du?

For øyeblikket har jeg en spontan tilnærming og fotograferer det som jeg kommer over, men dette er noe jeg forsøker å forandre på med analogt fotografi. Jeg elsker følelsen av å bruke gamle kameraer og er glad i hele den analoge prosessen. Det er vanskeligere på det settet at hvert “klikk” koster penger ved at jeg bruker film. Jeg må derfor ha en god idé om komposisjon og riktig eksponering på forhånd. Med digitalt kamera kan jeg bare ta bilde etter bilde til jeg får det resultatet som funker. Jeg føler at analogt kamera inspirerer deg mer til å være mer kreativ, til å finne den komposisjonen som virkelig fungerer. Det fine med digitale kameraer er at du har muligheten til å redde små feil i etterkant, og at du kan øve og ta tusenvis av bilder uten at det koster deg en Tesla. Jeg er fan av begge metodene. Jeg forsøker også å involvere musikk i den kreative prosessen. Med det mener jeg ulike sanger som setter meg i ulikt humør. Når jeg så går ut og tar bilder, hører jeg på musikken og forsøker å fange den følelsen som sangen gir meg – med kameraet. Jeg har ikke gjort det enda, men det er noe jeg ønsker å teste. Når det gjelder å behandle bilder, bruker jeg standard Lightroom/Photoshop. Jeg prøver derimot å ikke overdrive med etterbehandlingen. Om komposisjonen er god, behøver bildet bare litt mer skarphet og noe kurvejustering. Ideen er å gjøre digitalt fotografi så nære det analoge som mulig.

16468851_10155708975434186_1167187091_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Bicycle, 2013. ©All rights reserved

Hva er favorittkameraet ditt – og hvilket utstyr klarer du deg ikke uten?  
Å, dette er et tema som jeg har slitt mye med. Litt fordi jeg ikke har funnet helt min vei enda, og på grunn av det har jeg kjøpt og solgt utstyr frem og tilbake ganske lenge. Jeg må si at ENDELIG – for ikke lenge siden – har jeg slått meg til ro på dette området. Etter å ha utviklet meg som fotograf, og funnet frem til hvilke områder jeg ønsker å jobbe med, har jeg tilslutt innsett at ett kamera ikke “er nok”. Så nå har jeg tre, som alle dekker ulike behov. Nikon D8ooE er et megapixel monster. Dette bruker jeg for “episke” bilder – når jeg ønsker så mange detaljer og stor oppløsning som mulig, som for eksempel studioarbeider og landskapsmotiver. Det kameraet jeg tyr til for alt mulig annet er Nikon Df, et kamera i retrostil med en kjempbra sensor som har stor lysfølsomhet. Det innebærer at man kan få bilder i svært god kvalitet selv med veldig lite lys. Dette er viktig, for det blir veldig mørkt i Sverige om vinteren. Og tilslutt så har jeg et Nikon FM3a, et analogt kamera. Dette bruker jeg når jeg føler lysten for å ta analoge bilder og skape analoge uttrykk. Så mitt favorittmerke er som du ser Nikon, og en ting disse kameraene har til felles er at de har en sensor i fullformat. Så sensor i fullformat er nok hva jeg ikke kan leve uten!

16507749_10155708975139186_901869220_n
Maximilian Estrada (LePhotographeur), Untitled, 2011. ©All rights reserved.

Kan du med noen få ord beskrive den rollen som fotografiet spiller i livet ditt? Hva gir det deg? 
Fotografiet har vekket den kreative siden i meg , en side som jeg gjerne vil utforske videre. Før var jeg mest interessert i sport og idrett, men det blir det stadig mindre av. Noe som forsåvidt også kommer av at jeg har en kone og sønn som trenger min oppmerksomhet. Jeg må derfor prioritere tiden min, noe som ikke alltid er enkelt. Men for å svare på spørsmålet, fotografiet er min kreative styrke, et inspirerende element i livet mitt, som har hjulpet meg – eller kanskje pushet meg – til å stille spørsmål om livet generelt. Spørsmål som: “Hva er viktig?”, “Hvorfor og hvordan kan verden være så urettferdig?”, “Kan jeg skape en forskjell med fotografiet?” osv. En økende bevissthet om samfunnsspørsmål og et mer kreativt sinn – det er hva fotografiet har gitt meg.

16558578_10155708975509186_1837210212_n
Maximilian Estrada, Attention by turning, 2015. © All rights reserved.

Så til det siste spørsmålet. Hvordan vil du selv beskrive arbeidet ditt som en helhet? Om noen skulle skrive en oppsummering av Maximilians fotografier – hvilket nøkkelord tror du de ville ha brukt for å beskrive dem?  
Slik jeg tenker, ville jeg sagt at mine fotografier fra rundt 2010 og fram til idag har handlet om å fange det som øynene mine ser og liker. En tanke jeg har hatt når jeg tar bilder er: “Er det fint nok til å være på en vegg?” og som regel synes jeg det. Det er klart, jeg er streng mot meg selv og føler hele tiden at mine fotografier ikke er bra nok, men dette kan komme av at jeg selv mener jeg kan gjøre bedre. Det jeg ønsker å fokusere mer på nå i fremtiden er det emosjonelle innholdet. Så mitt tidlige arbeid (som jeg har nå) har handlet om “inntrykk og kunstnerisk uttrykk” mens mine kommende bilder vil handle mer om innhold, fortellinger – og forsøket på å vekke en eller annen følelse hos beskueren.

Se flere av Maximilians bilder på Flickr . Om du er interessert i å kjøpe et av hans bilder, ta kontakt med meg.

Dagens bildecrush

9b4b8eb71d4f89a401e3ec7377c7d6b5.jpg
Cy Twombly, “Hero and Leandro”, 1984

Ingen ord trengs for å beskrive dette bildet av Cy Twombly. Setter istedet inn et hjerte under det, jeg. Fargene og lyset – det er helt perfekt. ♥ ! Mange er skeptiske til abstrakt kunst, fordi man ikke kan se hva det “er”. Men dere, det er ikke alltid meningen at kunst skal forestille noe annet, eller handle om noe annet. Iblant skal den bare få lov til å være seg selv, slik som her: Vakre farger på et lerret. Og heller enn å forstå kunsten, handler det da om å oppleve den. As simple as that! God kveld!