Botticelli, Firenze & litt renessansesnakk

37da00f3a99f69efb9d8139c14389a07.jpg
Sandro Botticelli, “La Calunnia”, 1496

Helt siden jeg var i Firenze i februar og igjen sto lamslått i Botticelli-salen i Galleria degli Uffizi, har jeg tenkt at jeg burde skrive mer om Sandro Botticelli her på bloggen. 1400-tallet i Firenze er en av de aller vakreste epokene i kunsthistorien spør du meg, og hadde jeg bare hatt tid, skulle jeg ha skrevet så blekket sprutet (eller tastaturet falt fra hverandre) om nettopp denne perioden.

De fleste av dere kjenner sikkert godt til kunsten fra 1500-tallet, med Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael i spissen. På norsk kalles denne epoken for høyrenessansen, italienerne kaller den for cinquecento, og sammen med den klassiske perioden i den greske antikken, er den ofte ansett som det absolutte høydepunktet i kunsthistorien; selve kremen av kremen om du vil. Det vakreste, det mest brilliante, det helt perfekte. Og ingen som har vært i det sixtinske kapell i Roma og sett Michelangelos mestervek vil vel si noe annet enn at det er til å miste pusten av. Jeg sier heller ikke det. Det er storslått. Men likevel (og kanskje er det litt typisk meg, som alltid heier på underdogen) har jeg en liten preferanse for 1400-tallet, for ungrenessansen eller på italiensk quattrocento.

Madonna-Magnificat
Sandro Botticelli, “Madonna del Magnificat”, 1481

En del bøker vil derimot presentere kunsten fra dette århundret som forløpet til høyrenessansen: Kunstnerne på 1400-tallet la grunnlaget for den stilen som kulminerte på 1500-tallet i Roma under pave Julius II sin tid. Hvorfor? Jo, (og nå snakker jeg litt fra minnet fra kunsthistoristudiene, så tilgi meg om ikke alt er hundre prosent og sitert med kildereferanser) fordi man på 1500-tallet tok i bruk lys og skygge virkninger på en ny, bevisst måte. Belysningen ble en måte å få frem bildets viktigste elementer på. Sentrale aspekter fikk lys over seg, mens mindre viktige detaljer ble lagt i skygge. Samtidig hadde bildets komposisjon ofte både en overordnet og underordnet del. Alt dette var med på å tydeliggjøre bildets narrative side. Budskapet eller fortellingen kom bedre frem. Samtidig ga de myke skyggene bilde en sterk grad av idealisering (se eksempel av Rafael under). På 1400-tallet var komposisjonen gjerne sidestilt. Det var flere detaljer i bildet og få skygger. Alle de billedlige elementene var derfor like viktige, og når vi studerer disse bildene, må vi selv velge hva vil legge fokus på.

43579-004-22D3EDAC
Raffaello Sanzio, “Madonna del Belvedere”, 1506
lalippina1700
Fra Filippi Lippi, “Madonna col bambino e angeli”, ca. 1450

Visst er det spennende å lese om disse forandringene, og se evolusjonen fra et århundre til et annet. Og visst er høyrenessansens kunst brilliant – det er det ikke til å komme bort ifra. Men likevel, når man befinner seg i Galleria degli Uffizi og tar seg i å måpe av kunstverk etter kunstverk malt av Botticelli og hans læremester Fra Filippo Lippi, eller når man står lamslått foran freskene til Fra Angelico i San Marco klosteret i samme by, da går det ikke an å si at denne kunsten ikke er like fullkommen som Leonardo da Vinci sin. Det kan jeg aldri bli med på. Det er et enkelt stikkord som forklarer hvorfor jeg er så bergtatt av nettopp ungrenessansen; farger! Nettopp fordi skyggeleggingen i bildene er svak, er fargene så klare, og nærmest skinner mot deg fra der de henger på veggen. Jeg blir aldri lei. Er det et museum jeg kan besøke igjen og igjen, så er det Galleria degli Uffizi, og er det en by jeg heller aldri kan få nok av, så er det Firenze.

Annunciazione-Leonardo-da-Vinci-analisi.jpg
Leonardo da Vinci, “Annuciazione”, 1475-80
800px-Botticelli,_annunciazione_di_cestello_02
Sandro Botticelli, “Annunciazione di Cestello”, 1489-90

Så var det denne Botticelli da. Kanskje har du hørt om han før, kanskje ikke? Mest sannsynlig vil du kjenne igjen flere av motivene hans, iallefall om du har vært på ferie i Firenze og/ eller Toscana. Hans Venus pryder en rekke turistgjenstander rundt omkring i regionen. Ikke så rart kanskje, ettersom han er en av Italias mest berømte kunstnere og levde og virket hele sitt liv i Firenze (med unntak av et par år i Roma, der han fikk i oppdrag å male fresker i det sixtinske kapell). En av hans viktigste oppdragsgivere var Medici-familien, som hadde makten i Firenze på denne tiden. Som ekte sønner av renessansen, var Mediciene humanister og opptatt av antikken. Dette vitner mange av kunstverkene som de bestilte om, og Botticelli var faktisk en av de første kunstnerne til å male bilder med mytologiske og allegoriske motiver – noe som man finner flere eksempler av i renessansekunsten.

venus.jpg
Sandro Botticellis Venus
54c515c2634814387b76a3ae932a08b5
Sandro Botticelli, “Ritratto d´uomo con medaglia di Cosimo il Vecchio”, ca 1475
fb8e234f9295d602fb547eb20c7834aa
Sandro Botticelli, “Pallade e il Centauro”, 1482-83

For å ikke provosere kirken for mye, var det derimot vanlig at kunstnerne strebet etter å lage fortellinger som kunne forsone de klassiske greske motivene med kristendommen. Botticellis “La Nascita da Venere” (“Venus Fødsel”) er et eksempel på det. Bildet viser Venus i det hun ankommer øya Kypros etter sin fødsel. Hun står plassert i et stort skjell og er blitt drevet til land av vindguden Zephyr. Zephyr er omfavnet av nymfen Chloris, som er et symbol på kjærlighetsakten. På land venter nymfen Hora, en av de fire årstidene, med en kappe som hun rekker ut til Venus.

0cd78fb5b318fe5882bf475b01504ebc
Sandro Botticelli, “La Nascita di Venere”, ca 1484

Bildet er blitt knyttet til en tekst skrevet av 1400-talls dikteren Angelo Poliziano til Giuliano di Medici. Mange ulike tolkninger av motivet har blitt gitt, men særlig en går igjen; nemlig den at Botticellis mesterverk er et symbol på kjærligheten som vitaliserende energi og kraften bak alt liv. Dette var en idé som sto sterkt i nyplatonisk tenkning, som dominerte det intellektuelle livet i Firenze på 1400-tallet. Både for Botticelli og for Poliziano fremstiller den nakne Venus et av humanistenes store idealer, nemlig åndelig skjønnhet og en ren og edel sjel. Den Venus-fremstillingen som vi ser her – naken, men med det lange håret og en hånd strategisk plassert foran kjønnsorganet, kalles for en Venus Pudica, som betyr “den dydige Venus”. Den kristne sammenlikningen skjønner du kanskje da. Ja, nettopp. Sett fra et kristent perspektiv, blir Venus et bilde på Jomfruen, ren og dydig, samtidig som vannet er et symbol på dåpen. I den kristne dåpen heter det at sjelen fødes på nytt og er renset fri fra all synd. Og hvem er kjærligheten og kraften bak alt liv? Jo, nemlig Gud. Det å knytte kristen tro med fortellingene fra antikken på denne måten var svært vanlig blant humanistene i renessansen. Det var nemlig ikke alle som likte svermeriet for den greske og romerske myteologien så godt… Men munken Girolamo Savonarola får vi ta i et annet innlegg. Ha en strålende kveld alle sammen!

Kilder: Masters of Art, “Botticelli” av Federico Poletti, Prestel Verlag, Munich 2011

Sommer i kunsthistorien

Claude Monet, “Camille assise à la plage de Trouville”, 1886

Flere enn meg som har funnet hvilepulsen og forsvunnet godt inn i feriebobla nå? Noe av det beste med å ha fri for meg er at jeg har tid til å gjøre et dypdykk ned i gamle kunstbøker og utstillingskataloger (ja, jeg er ganske nerdete av meg, men nei, jeg bruker ikke briller. Tipper du så for deg det nå.. ikke det at det er noe galt med briller forsåvidt, jeg kjenner mange bra folk med briller jeg altså. Men jeg bruker dem altså ikke.) Uansett, det er gøtt med fri, gøttar en prim som storebror bruker å si (men er egentlig prim noe godt? Det kan vel diskuteres…) og jeg liker å bruke tiden på sånt jeg vanligvis ikke rekker å gjøre. Nå er forsåvidt også dette bare halvveis sant, for med to små barn som skal underholdes dagen lang, er det jo som regel ikke tid noe annet. Men jeg forsøker nå, og innimellom hender det at de leker rolig sammen en liten stund, og da kan jeg dra frem bøkene og forsvinne inn i kunstens verden. Hurra! Ettersom vi lever latmannslivet på stranda om dagen, fikk jeg det for meg at jeg skulle finne frem de beste strandbildene fra kunsthistorien. Det å chille på stranda om sommeren er nemlig ikke noe nytt i våre dager må du tro. Kunsthistorien gir oss en rekke eksempler på det. Ikke så overraskende var det en del å finne hos impresjonistene. Ikke bare likte de å male ute, men de likte også dagslys, og flere av dem likte å male kvinner. Så hva kunne vel være et bedre valg enn å male nettopp en vakker kvinne ute i sollyset på en strand? Ikke mye selvsagt. Her er et eksempel som jeg synes var fint: “Camille assise à la plage de Trouville” av Claude Monet. Bildet er en portrett av hans kone på en strand i Normandie. Herlig lyst og med de blåtonene som ofte går igjen i Monets kunst. Med båtene og sjøen i bakgrunnen er jo også stemningen helt på topp. Jeg må nok derimot si at jeg ikke ser like elegant ut der jeg henger rundt på stranda om dagen. Disse 1800-talls fruene hadde virkelig kontroll på stilen, det skal de ha. Ha en fin mandag alle sammen!

Feriemodus

God morgen fra Italia! Vi kom ganske raskt inn i feriemodus i år. Med 38 grader i skyggen og en stekende sol, er det ikke stort annet å gjøre enn å tilbringe hver dag på stranda (stakkars oss!). Foreløpig ikke de store kulturelle opplevelsene altså, men når gradestokken går litt ned skal jeg ta med meg datteren min for å se på mosaikkene i Ravenna. Forresten et hot tips til alle kunstinteresserte som er innom Italia i ferien. Les mer her. Men innen den tid tilbringer vi dagene med å bade og å tegne i sanda. Ikke så verst det heller. Ha en fin sommerdag alle sammen!

 

I Scream, You Scream

icecream
PUTPUT, Popsicles, 2012

Glad i fotografi? Svak for is? Skal du kanskje også til New York i sommer? Da anbefaler jeg deg å ta turen innom Robert Mann Gallery og fotoutstillingen “I Scream, You Scream” – en utstilling dedikert til is! Her kan du se gamle bilder av mennesker som spiser is sammen med samtidsfotografiske verk av iskremen selv. Ifølge galleriet ønsker de å vise hvordan fotografer kan fange den lekne siden av det menneskelige livet. En utstilling som antageligvis får de besøkende til å gå smilende ut av dørene igjen. Les mer her. Om du ikke har mulighet til å se utstillingen, så ble du kanskje fristet til å ta deg en is om ikke annet?

The Old Man and the Sea

max
Maximilian Estrada, The Old Man and The Sea

The Old Man and The Sea was taken in Puerto Natales in Patagonia, Chile. I was there with my wife in 2012 and while walking around in the small city of Puerto Natales, we saw this old man working on his boat. I approached this man, Pedro Leiva was his name, and talked with him for a while. My idea was to take a photo of him while he was working on his boat. I took a few but this one with him standing up is the one I liked the most. I saw a proud man in the photo but also someone who perhaps have not had the easiest of life. I also saw a great deal of dignity, that no matter what, that he was proud of what he was doing and even though he was getting older and older, he still loved to work with his boat and to be by the sea.” (The photographer, Maximilian Estrada, October 2016) More about Maximilian Estrada here.

Sommerferie!

picasso-two-women-running-onthe-beach-1922.jpg
Pablo Picasso, Two Women Running On the Beach, 1922

Hei dere! Det har vært stille fra denne fronten en stund (så deilig!, har dere kanskje tenkt!!). Denne våren har virkelig bare flydd avgårde og dagene har forsvunnet i et jafs. Døgnet har ikke hatt nok timer, og det har vært vanskelig å finne tid til annet enn familie og jobb. Det har forsåvidt vært fint det – jeg liker at det skjer litt – men det har blitt så som så med bloggingen. Derimot har jeg passet på å få mine ukentlige påfyll med “kunstterapi”, som jeg kaller det. Sammen med løpeturene mine, er det noe som jeg rett og slett behøver for å ha energi til alt det andre som jeg skal gjøre. Aller helst skulle jeg ha vært innom et galleri eller museum hver dag, men det er det jo ikke alltid tid til. Mitt lille knep er derfor å ha en kunstbok på lur ved siden av senga. Om det ikke blir mer enn 10 minutter på kvelden etter at jeg har lagt meg, så synes jeg at det er en deilig måte å koble av på. Som regel blar jeg litt tilfeldig rundt i boka til jeg kommer til et bilde som fanger interessen min. Så blir jeg sittende å se litt på det; studere komposisjonen, fargene, formene… Jeg forsøker å forstå hva det er som gjør at jeg trekkes til nettopp det bildet. Det er det ikke alltid så enkelt å svare på, som regel har det noe med stemningen i bildet å gjøre; hvilke følelser det vekker i meg. Så leser jeg kanskje litt om bildet og om kunstneren – noe som alltid er interessant – men som ikke er noen “fasit” for meg. Det er min egen opplevelse som til syvende og sist bestemmer om jeg liker et kunstverk eller ikke.

Jeg opplever at mange i møte med kunsten, og kanskje særlig samtidskunsten, er litt redde for å stole på sin egen dømmekraft. Man tyr liksom litt til hva intelligente tekster av “ekspertene” sier. Jeg tenker at vi ikke skal være så redde for å tørre å mene noe selv, for i kunsten er det ikke et svar som er rett og et annet som er feil. Det er ikke matematikk og logikk, der du enten scorer full pott eller må ta testen om igjen. Kunst appellerer til sansene og følelsene våre. Om et bestemt bilde rører noe i deg, hvem kan si til deg at det er feil? Ingen. Det er jo som med musikk egentlig. Du vet at du liker en sang, men det er kanskje litt vanskelig å forklare hvorfor? Den bare fenger på en måte. Og du blir glad av den. Sånn er det med kunsten også – iallefall for meg.

Uansett, dette var en liten tankerekke fra meg her på morgenkvisten. Nå må jeg hive meg rundt og sette i gang med å pakke, for vet dere hva!?!?! Nå har jeg rett og slett fått SOMMERFERIE – og om et par dager reiser vi til Italia. Macen skal få være med, slik at jeg kan oppdatere dere litt på veien. Om det ikke blir tid til å skrive så mye, så skal jeg nå iallefall klare å dele noen bilder. Mitt kjære Italia, kunstlandet over alle kunstland  (til og med italienerne i seg selv er jo noen fargerike kunstverk!) – å, som jeg lengter! Det er ingen tvil om at jeg elsker det landet, så jeg tipper at vi høres derfra. Ha en fin søndag alle sammen!

God 17.mai!

Hipp hurra for det fine landet vårt. Det er ikke tvil om at Norge er blitt tildelt mange vakre landskap, og det er lov å feire både norsk natur og tradisjoner idag (lenge leve brunost!). Derimot er det mange måter å være norsk på (og takk og lov for det!) og alle må være velkommen i feiringen – uansett hva vi heter, hvor vi er født, eller hvor foreldrene våre kommer fra og hvilken religion vi tilhører.

Uansett, av alle våre landskapsmalere er Astrup en favoritt. Ingen gjør norsk natur så trolsk og eventyraktig som han, så det får bli med et Astrupbilde at jeg ønsker dere alle en riktig god 17.mai!

astrup