Munch Mandag: Aften på Karl Johan

Munch Mandag: Aften på Karl Johan

En gruppe mennesker går oppover Karl Johan. Det er mørkt ute, og lyset skinner ut av vinduene på Stortingsbygningen som skuer i bakgrunnen. Alle personene går i retning av oss beskuere, og de er kuttet ved midjen eller brystet. Bare en mann er snudd med ryggen til oss, og vises i hel figur. Man får ikke umiddelbart øye på ham, men vi skimter ham etterhvert der han spaserer alene mot strømmen i skyggen til høyre i bildet..

“Aften på Karl Johan” fra 1892 tar opp ensomhet og angst i storbyen. Mannen som går alene mot mengden er bildet på den ensomme ulven, den som ikke hører til i gruppen. Etterhvert som den nye storbytilværelsen tok form, ble det et populært tema hos 1800-tallets forfattere og kunstnere. I 1863 (samme år som Munch ble født) skildret den franske poeten Charles Baudelaire den moderne kunstneren i boka “Le peintre de la vie moderne”. Den moderne kunstneren var, ifølge ham, en “flâneur”, en dagdriver og en dandy, som spaserte rundt i byen og observerte livet rundt seg – men uten å være deltakende i det selv. I Frankrike på denne tiden var både impresjonistene og realistene svært glad i å skildre scener fra hverdagslivet i Paris i maleriene sine.  I “Aften på Karl Johan” gir Munch oss en slags norsk variant av dette, dog en ganske mye mer dyster en – iallefall om du sammenlikner med de duse fargene og harmoniske motivene til impresjonister som Renoir…

Ta en kikk på ansiktene til personene i forgrunnen. De er helt hvite og ser nærmest spøkelsesaktige ut. Øynene er vidåpne, men det ser likevel ikke ut som at de faktisk ser oss. Personene har nærmest ingen ansiktstrekk. De er ikke gjengitt som ulike individer, men som en helhet, en gruppe – en gruppe som ser kald og fremmed ut i en utenforståendes øyne. Den stakkars mannen til høyre får ikke ta del i det “fine selskap”. Han er kunstnerbohemen, som ikke blir tatt med inn blant fiffen (vi kan se av mennenes fine flosshatter og kvinnenes elegante hatter at denne gruppen mennesker tilhører borgerskapet). Skildringen av fremmedgjøringen og ensomheten i den nye moderne virkeligheten går igjen og igjen i Munchs kunst. Det handler ofte om de som faller utenfor, om de som ikke helt finner sin plass her i verden.

Jeg lar Munch selv avslutte dette innlegget. Fra hans dagboksnotater kan man lese følgende sitat, som beskriver”Aften på Karl Johan” så mye bedre enn det jeg selv kan:

“Alle – Folk der passerte forbi så så fremmede og rare ud og han syntes de så så på ham – stirrede på ham – alle disse ansigter – blik i aftenlyset – Han forsøgte at holde på en tanke men kunde det ikke – han havde følelse af bare tomhed i hovedet – så forsøgte han at fæste blikket på et vindu høit op – så generte de forbigående ham igjen – Han skalv over hele legemet og sveden silede af ham”. 

Ha en fin kveld alle sammen!

Kilder: Ulrich Bischoff, “Munch”, Taschen 2002

 

Oda Krohg

NG_M_00879
Ved Christianiafjorden (Japansk Lykt), 1886

På Nasjonalmuseet i Oslo kan du i sommer se utstillingen “Japanomania i Norden 1875–1918”. Utstillingen viser hvordan japansk kunst og design hadde stor påvirkningskraft i europeisk og nordisk kunstliv mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.

“Ved Christianiafjorden (Japansk Lykt)” av Oda Krohg (kona til Christian) er ett av kunstverkene som du kan se i denne utstillingen. Maleriet er også ett av mine favoritter fra den norske kunsthistorien, så derfor synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon her!

Bildet viser en ung kvinne som sitter i den åpne døra i stua og ser utover fjorden en sommernatt. Det er mørkt ute, og skyggeaktige trær stiger opp foran den månebelyste fjorden. En japansk papirlykt henger over døra og lyser opp scenen. Kvinnen har mørkt hår og er kledd i en hvit kjole. Hun sitter tilbakoverlent med ryggen mot veggen og hviler armene i fanget. Ansiktet er vendt bort fra oss beskuere, slik at vi ikke kan se trekkene hennes. Vi vet derfor ikke hvem kvinnen er. Er det kanskje et portrett av Oda selv? Det får vi ikke vite, men om du ser på et fotografi av Oda Krohg vil du se at det kan likne litt.

Det første som slår meg ved dette bildet, er den spesielle stemningen som det formidler. Det er noe lengselsfullt og trist ved det, samtidig som det også er et veldig fredfullt bilde å se på. Dette inntrykket oppnår kunstneren først og fremst ved hjelp av fargebruken, og det er blåfargen som spiller hovedrollen her. Ulike nyanser av blått går igjen i både himmelen, sjøen og trærne. Til og med kvinnens hvite kjole har lyseblåe toner i seg. Og blått er jo tristhetens farge som vi vet. Uttrykk som “blåmandag” og “feeling blue” er kjente for oss alle. Men i følge den russiske maleren Wassily Kadinsky og hans fargelære har det blå også en hvilende karakter*. Samtidig er blått en kald farge, så for å gi bildet mer varme har kunstneren fargelagt lykta og døra i røde, gule og brune farger. Dette står i kontrast til alt det blå, og skaper likevekt. Tilsammen gjør fargevalget at bildet er “godt” og harmonisk å se på.

Så hva er det ved dette bildet som gjør at jeg liker det så godt? Det er litt vanskelig å svare på, men det har noe med den følelsen jeg får når jeg ser på det. Slik er det med all kunst for meg. For at jeg skal like det, må jeg føle noe for det jeg ser. Det må ikke nødvendigvis være fint å se på, men kunstverket må vekke noe i meg, det være seg glede, tristhet, sinne eller provokasjon… Det er når det skjer, at kunst blir gøy. Og dette bildet gjør altså det for meg. Det er noe ved motivet, og historien som det forteller, som er gjenkjennlig.. En ung kvinne som sitter i vinduet og ser utover fjorden en fredfull sommernatt. For noen år siden, da jeg fortsatt bodde hjemme, satt jeg selv mange sommerkvelder og betraktet fjorden fra vinduet mitt. Huset vårt ligger oppe på en ås, og rommet mitt var i øverste etasje med nydelig utsikt over dalen. Jeg kan huske at jeg satt der og så utover og kunne føle på en slik blanding av ro og melankoli. Jeg har alltid hatt det sånn at jeg blir litt trist og glad på samme tid når jeg ser fin kunst, natur, hører fin musikk osv. Og det er den sinnstemningen der som dette bildet formidler så fint, og som gjør at jeg liker det så godt.

Krohg malte dette bildet sommeren 1886, samme år som en gjeng kunstnere samlet seg på gården Fleskum i Bærum og innledet nyromantikken i Norge med sine stemningsfulle malerier av skumring og sommernetter. Oda var ikke på Fleskum, men det er tydelig at også hun var opptatt av slike motiver. Jeg har derimot lest en del analyser som peker på at Krohgs bilde skiller seg fra Fleskumbildene på et vesentlig punkt. Nemlig det at mens Fleskummalerne lette etter den spesielle stemningen ute i naturen, hentet Oda snarere inspirasjon inne i seg selv. Heller enn en vakker naturskildring, er hennes bilde et uttrykk for den sinnstemningen som hun kjente da hun malte det. Slik beveger altså Oda seg nærmere ekspresjonismen og Munch, og  bildet kan leses som et symbol på melankoli, på lengsel og ro.

Utstillingen på Nasjonalmuseet varer fram til 16. oktober og kan virkelig anbefales. Krohgs bilde er bare att av en rekke flotte kunstverk som vises fram her. Ønsker alle en fin ny uke!

*Kadinsky, maleren som regnes for å være den første som malte et abstrakt bilde, var veldig opptatt av fargens psykologi og skrev flere essays om dette.

 

Barnekunstmuseet

Barnekunstmuseet

Idag vil jeg komme med et tips til deg som har barn i Oslo. Ta turen innom Det Internasjonale Barnekunstmuseet, et veldig artig museum som viser kunst laget av barn.

Museet består av en flott, treetasjes villa og huser en samling på mellom 150.000 og 200.000 kunstobjekter skapt av barn i alle aldre fra over 180 ulike land. I kjelleren finnes et verksted der barna kan få være med å skape kunst selv, og i utstillingsrommene er det satt opp små aktivitetshjørner der barna kan utfolde seg.

Museet ble grunnlagt av Rafael Goldin i 1986, og på museets nettsider heter det at formålet til museet er å fremme barns rettigheter. Gjennom å gi barn et rom der de kan skape og uttrykke seg selv, ønsker de å vise verdien av barnas kunst og kultur. Samtidig vil de bevare kunsten for framtiden, slik at den store samlingen på sikt kan bli brukt i forskningsarbeid.

Vi var der i helga, og det ble en veldig spennende opplevelse for både små og store– for dette er virkelig “huset med det rare i”. Den store villaen skiller seg ut der den ligger plassert blant “vanlige” bolighus i villastrøket på Frøen. Huset har et greskt preg over seg, med hvite vegger, knallblåe vinduer og en gullbelagt “kuppel”. I hagen blir du hilset på av morsomme fargerike statuer, og vel inne er alle etasjene overfylte med tegninger og gjenstander i alle slags farger. Speil i alle rom er med på å forsterke det lekne inntrykket.

Vi gikk på oppdagelsesferd rundt i villaen (ikke minst var loftet med Dukkerommet spennende å utforske), så de to utstillingene som var fremme nå, og etterpå koste vi oss med å lage våre egne dyrefigurer av leire. Det som slo meg var det høye nivået på tegningene og de andre kunstverkene som var stilt ut i villaen. Man kan jo ikke annet enn å bli full av beundring over at små barnehender kan skape så mye vakkert.

Spesielt flott var kanskje utstillingen “Barn vet hva som er viktig”. Den besto av tegninger der barn fra ulike land og verdensdeler har tegnet det som er verdifullt for dem, på godt og vondt. Veldig moro å se hvordan barna har tolket temaet på sine egne, særegne måter. En av mine favoritter var en kjempeflott collage som het “Forurensnig og Tristhet” av 15-år gamle Pabla fra Argentina. Et veldig uttrykksfullt verk, og svært aktuelt med tanke på dagens miljødebatt. Den andre utstillingen befant seg oppe på loftet. Her kunne man se kjempefine tegninger av den talentfulle 10-åringen Eskild Hagemoen. “Fabeldyrene vender tilbake”, het den utstillingen, og tok oss rett inn i magiens og eventyrenes verden.

Jeg har dessverre ingen bilder, ettersom det ikke var tillatt å fotografere inne i museet. Men jeg kjøpte med meg noen postkort som dere kan se på bildet over. Litt dumt å ikke kunne vise dere mer (særlig det flotte collaget), men da får dere heller dra og se selv. Jeg lover at det er verdt turen!

Utstillingene “Barn vet hva som er viktig” og “Fabeldyrene vender tilbake” står på plakaten til og med august.

Kilder: Det Internasjonale Barnekunstmuseets nettsider